Psykisk helse i alt vi gjør – men hvordan?

Barn som løper

Hvordan kan psykologer bidra i lokalt folkehelsearbeid for å utvikle god psykisk helse i befolkningen?

Last ned rapporten som pdf-fil  eller skriv den ut direkte fra nettleseren (trykk på høyre musetast og velg print/skriv ut).

Forfatter: psykologspesialist Ingrid Sønstebø, første gang publisert: desember 2015.

For spørsmål og tips, kontakt  spesialrådgiver Anette Clausen.  

  1. Forord
  2. Innledning
  3. Hva er lokalt folkehelsearbeid?
    3.1  Definisjon
    3.2  Grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeid
    3.3  Strategier for folkehelsearbeid
    3.4  Lovgrunnlag
  4. Hvorfor psykisk helse i lokalt folkehelsearbeid?
    4.1  Kommunene oppgir ”Psykisk helse” som sin største folkehelseutfordring
    4.2  Forekomsten av psykiske helseproblemer er betydelig
    4.3  Konsekvensene av psykiske helseplager er store
    4.4  Dagens folkehelsesatsning matcher ikke utfordringsbildet
  5. Hva skal vi rette folkehelseinnsatsen mot for å bedre befolkningens psykiske helse?
    5.1. Kultur
    5.2  Miljø
    5.3  Barnehage
    5.4  Skole og utdanning
    5.5  Arbeid og sysselsetting
    5.6  Sosialt støtte, vennskap og ensomhet
    5.7  Familiene
          5.7 1  Fattigdom
          5.7.2 Flyktninge- og innvandrerbakgrunn
          5.7.3 Konfliktfylte familierelasjoner og samlivsbrudd
          5.7.4 Oppdragelsesstil
          5.7.5 Rus og psykisk helse hos foreldre
    5.8  Vold, mishandling og seksuelle overgrep
    5.9  Kulturopplevelser og fritidsaktiviteter
    5.10  Levevaner og helseatferd
  6. Hvorfor psykologer i det lokale folkehelsearbeidet?
    6.1  Vellykket folkehelsearbeid fordrer høy kompetanse
  7. Hvordan kan psykologer bidra i lokalt folkehelsearbeid?
    7.1  Kartlegging
    7.2  Analyse
    7.3  Planarbeid
    7.4  Valg av tiltak
    7.5  Implementering
    7.6  Evaluering
  8. Eksempler fra kommuner som har brukt psykologer i folkehelsearbeid
    8.1  Eksempler fra kommuner som har brukt psykologer i planarbeid
    8.2  Eksempler fra kommuner som har brukt psykologer i utvikling av lokale folkehelsetiltak
  9. Mulige suksesskriterier
    9.1  Folkehelsearbeid – et samarbeidsprosjekt
    9.2  Psykisk folkehelsearbeid krever helhetlig plan
          9.2.1 Eksempel: Folkehelsearbeid for et godt oppvekstmiljø. Fokus på mot mobbing
    9.3 Forhold som fremmer muligheten for å nyttiggjøre seg av psykologen i folkehelsearbeidet

Vedlegg - Lovgrunnlag
        Folkehelseloven
        Forskrift om oversikt over folkehelsen
        Forskrift om miljørettet helsevern
        Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler
        Lov om helse- og omsorgstjenester
        Barnevernloven
        Opplæringsloven
        Plan- og bygningsloven
        Spesialisthelsetjenesteloven
        Lovgrunnlag for medvirkning

1.0 Forord

«Psykisk helse i alt vi gjør – men hvordan?» er en rapport som viser hvordan psykologisk kunnskap og kompetanse kan benyttes i praktisk folkehelsearbeid i kommunene.

Psykologers rolle i kommunen er mangfoldig. Kommunepsykologer er helsepersonell som skal møte og bistå enkeltpersoner som trenger hjelp.

Men kommunepsykologen forvalter også kunnskap og kompetanse som gir grunnlag for å vite hvordan rammene rundt våre liv påvirker vår psykiske helse. Denne rapporten viser hvordan slik kunnskap kan tas i bruk.

Det har i flere år vært et mål både for Psykologforeningen og myndighetene å rekruttere psykologer til kommunene for å styrke det lokale psykiske helsetilbudet.  Mange kommunepsykologer arbeider allerede systematisk med forebyggende tiltak og folkehelserelatert arbeid. Nå har vi samlet gode eksempler på slikt arbeid i håp om å inspirere både kommunepsykologer og deres arbeidsgivere.

Oppdraget er klart: Helsemyndighetene har en tydelig forventning om at psykologer engasjerer seg i lokalt folkehelsearbeid. Det fremgår blant annet av folkehelsemeldingen Meld. St. 19 (2014-2015) Folkehelsemeldingen — Mestring og muligheter . Det mangler heller ikke på motivasjon: Kommunepsykologene peker selv ut folkehelsearbeid som et felt der de brenner etter å yte en innsats .

Helse skapes først og fremst utenfor helsevesenet; i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen, i fritids- og kulturlivet etc. På disse arenaene kan psykologisk kunnskap og kompetanse utgjøre en viktig forskjell. Derfor bør vi ta psykologien i bruk.

Takk til psykologspesialist og mangeårig kommunepsykolog i Ringerike kommune, Ingrid Sønstebø, for den omfattende og helhjertede innsatsen hun har nedlagt i arbeidet med rapporten. Det samme til spesialrådgiver Anette Clausen, Psykologforeningens ankerkvinne i prosjektet. Takk også til Helsedirektoratet som har stått for finansieringen.

God lesning! 

Tor Levin Hofgaard, president i Norsk psykologforening

 

2.0 Innledning

Mental Helse omtaler den ”Den gode kommunen” som et sted der man har noe å leve av - og å leve for.  En slik kommune har godt oppvekstmiljø. Den har barnehager og skoler der barna føler tilhørighet og mestring, får venner og slipper mobbing. Det er lett tilgjengelige og inkluderende møteplasser samt kultur- og fritidstilbud for alle. Innbyggerne er i arbeid eller i annen meningsfylt aktivitet. I kommunen kan man være åpen om psykiske problemer uten å bli utstøtt og det er godt samarbeid med frivillige lag.

Med ”Den gode kommunen” beskriver Mental Helse forhold som gjør at innbyggerne kan trives og bygge god helse - selve målet for folkehelsearbeidet.  Folkehelsearbeid omfatter arbeid for å fremme både fysisk og psykisk helse, og er nedfelt i en rekke lover. Alle sektorer i kommunen skal ha fokus på utjevning av sosiale helseforskjeller og helsekonsekvenser i sitt arbeid. Myndighetene tilrettelegger for at vi skal ta gode, helsefremmende valg for eksempel ved å senke tilgjengeligheten av tobakk i butikker, opprettholde et høyt prisnivå på nikotinholdige produkter samt regulere muligheten til å røyke ved lov (”Tobakkskadeloven”). Kommunene kan støtte opp ved å tilby gratis røyeavvenningskurs, prioritere fysisk aktivitet i skolen etc.

Slike folkehelsetiltak gir gode resultater. Men de påvirker i liten grad om innbyggerne får venner, fullfører utdanning, opplever mestring, autonomi og tilhørighet – viktige faktorer for god psykisk helse. Helseminister Bent Høie sier det slik: 

 ”Det hjelper ikke å sykle til jobben hvis du ikke er en del av fellesskapet når du kommer frem. Ikke med mer frukt og grønt i skolen, hvis du blir mobbet i friminuttet.” [1] 

Til tross for dagens tverrfaglige og tverrsektorielle folkehelseinnsats, ser det ut til at psykiske helseproblemer i befolkningen øker[2]. Likeledes øker sosiale helseforskjeller[3]. Helsedirektoratet slår fast at psykisk helse i folkehelsearbeidet er et område med stort behov og potensiale for utvikling[4]. Regjeringen beskriver i Folkehelsemeldingen fra 2015 at feltet ikke har blitt tilstrekkelig prioritert eller krever nye løsninger [5]. I omtalen av meldingen uttaler Regjeringen at: 

En viktig del av mennesket har ofte blitt glemt i folkehelsearbeidet. Nå likestiller vi fysisk og psykisk helse. Det er like sunt å være en del av et fellesskap som å slutte å røyke. Det er like sunt å ha en jobb å komme til som det er å sykle dit. Derfor legger vi i dag fram tiltak for å forebygge ensomhet og tiltak for aktiv aldring sammen med tiltak for å øke den fysiske aktiviteten og redusere tobakksbruken” [6].

Rekruttering av psykologer til kommunale helse- og omsorgstjenester er et satsingsområde for helsemyndighetene parallelt med satsingen på å utvikle det lokale folkehelsearbeid. Det er gitt tilskuddsmidler til ansettelse av psykologer siden 2009  [ 7]. Folkehelseinstituttet har i sin evaluering av satsningen på psykologer i kommunene funnet at psykologene først og fremst jobber med behandling. De driver få tiltak som er forebyggende[8 ] . Psykologene rapporterer selv at de ønsker å bruke mer tid til forebyggende og helsefremmende virksomhet, men at arbeidspress og etterspørsel etter samtalebehandling gjør det vanskelig[9]. Psykologer som har deltatt i nettverkssamlinger i perioden 2009-2013, forteller også at de ikke får mandat og myndighet til å bidra i folkehelsearbeidet, og at de opplever dette frustrerende. Folkehelseinstituttet konkluderer i sin rapport med at psykologer i kommunene har et potensiale for forebygging og helsefremming som ikke blir benyttet fullt ut i dag [10].

I Stortingsmelding for primærhelsetjenestene (vår 2015)[11] kan man lese at et mål for satsningen på rekruttering av psykologer til kommunene, er at de i større grad skal arbeide system- og samfunnsrettet med satsing på lokalt folkehelsearbeid. Dette er viktige politiske signaler. Helsedirektoratet har utgitt en veileder i lokalt folkehelsearbeid[12]. Flere kommuner etterspør likevel hvordan de kan bruke psykologer i folkehelsearbeidet. I den forbindelse har Norsk psykologforening fått midler av Helsedirektoratet til å skrive denne rapporten. Rapporten er utarbeidet med to formål; å være et verktøy og gi psykologer i kommunen inspirasjon til å jobbe mer med folkehelse, samt å vise deres arbeidsgivere hvordan de kan spille på lag med sine lokale psykologer i innsatsen for å bedre befolkningens psykisk helse i lokalt folkehelsearbeid. Hovedspørsmålene vi ønsker å belyse, er: 

Hvordan kan vi bedre befolkningens psykiske helse i det lokale folkehelsearbeidet? På hvilken måte kan psykologer bidra i dette arbeidet?

Avgrensning

Psykologer arbeider i ulike kommunale tjenester som eksempelvis helsestasjons- og skolehelsetjenesten, PPT, barnevern og forebyggende psykiske helsetjenester. Tjenestene er ulikt organisert, og fagfolk brukes ofte på tvers av tjenestene. Denne rapporten vil derfor ikke rette oppmerksomhet mot hver enkelt tjeneste og dennes mandat i folkehelsearbeidet, men heller peke på ulike oppgaver, roller og funksjoner psykologer kan ha i kommunens tverrfaglige og tverretatlige folkehelsearbeid.

I dag jobber flere faggrupper med folkehelserelaterte oppgaver. I helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjøres for eksempel mye viktig arbeid i form av vaksinering, undervisning om gode levevaner, gruppetilbud til barn i risiko, tilrettelegging for sosialt nettverk etc. Folkehelsekoordinatorer er et annet eksempel på faggrupper som er svært betydningsfulle i folkehelsesatsningen. Det er viktig å påpeke at psykologenes muligheter til å utnytte sin kompetanse i lokalt folkehelsearbeid forutsetter et omfattende lagarbeid. Psykologene inngår i en helhet der det tverrfaglige og tverretatlige samspillet er det som gir resultater for befolkningen. Når andre aktørers bidrag i folkehelsearbeidet beskrives i liten grad i rapporten, skyldes det at mandatet  er å beskrive hvordan psykologers kompetanse kan nyttiggjøres i folkehelsearbeid.

En av hovedkonklusjonene fra Riksrevisjonens tilsyn med lokalt folkehelsearbeid, er at dette arbeidet ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert. Undersøkelsen viser at mange kommuner og fylkeskommuner mener de mangler kunnskap på områder som har stor betydning for folkehelsen[13]. I denne rapporten er derfor kunnskap om påvirknings-faktorer for psykisk helse vektlagt. Vi belyser både helsefremmende faktorer og risikofaktorer fordi det både er behov for både forebyggende og helsefremmende tiltak.  Som helseminister Bent Høie uttalte under psykologforeningens lederkonferanse 2015: 

”Det hjelper ikke med mer frukt og grønt i skolen, hvis du blir mobbet i friminuttet” [14].

I rapporten beskrives påvirkningsfaktorer, forekomst av psykiske helseproblemer og tiltak rettet mot hele aldersspennet i befolkningen. I et forebyggende perspektiv er det naturlig å rette søkelyset mest mot barn, som er i en alder der vaner og helse formes i større grad enn hos eldre. Dette gjenspeiles i rapporten. Det er også her vi har mest erfaring med hva psykologer kan bidra med, da de fleste psykologer i kommunene er ansatt for å jobbe med barn og ungdom. Dette er ikke ment som en avgrensning av arbeidet med folkehelseinnsats rettet mot voksne og eldre, det reflekterer kun begrenset omfang og erfaring foreløpig på dette området. 

Gå til toppen

Målgruppe

Rapporten henvender seg til kommunalt ansatte psykologer, deres arbeidsgivere og andre samarbeidspartnere.

Arbeidsform

Denne rapporten er skrevet av Ingrid Sønstebø, spesialist i samfunnspsykologi. Hun har erfaring fra forskning, klinisk praksis og arbeid i departement. Ikke minst har Ingrid mange års erfaring som psykolog i en kommune og har vært delansvarlig for en kommunal folkehelsestrategi. Rapporten er utarbeidet i samspill med Psykologforeningen, en egen ressursgruppe og en referansegruppe. Den har også vært på høring hos ressurs- og referansegruppen, kommunepsykologer som har bidratt med eksempler og innspill. 

Ressursgruppen har bestått av:

  • Tidligere psykolog i Ringerike kommune, Ingrid Sønstebø (leder og forfatter av rapporten)
  • Folkehelsekoordinator i Oppegård kommune, Heidi Tomten
  • Psykolog i Oppegård kommune, Kristian Rem
  • Psykolog i Jondal og Kvam kommune, Anna Mo-Bjørkelund
  • Psykolog i Bærum kommune, Monica Beer Prydz
  • Koordinator for samfunnsmedisin Nord-Gudbrandsdalen lokalmedisinske senter Hege Lorentzen
  • Spesialrådgiver i Norsk psykologforening, Anette Clausen (sekretær og prosjektansvarlig)
  • Espen Røysamb, professor Universitetet i Oslo takket ja til å delta, men har blitt forhindret fra å bidra. 

Referansegruppen har bestått av:

  • Mental Helse v/Tonelise Holm
  • Voksne for barn v/ Anne Baksæter
  • Helsedirektoratet v/ Åste Herheim seniorrådgiver i avdeling for helse og levekår og Jannicke Berg Leknes, seniorrådgiver i avdeling for psykisk helse og rus
  • Folkehelseinstituttet v/ Kristin Gärtner Askeland, forsker Folkehelseinstituttet og Uni Research Helse
  • KS v/ Anne Gamme, fagleder for helse- og velferd. Vært forhindret fra å delta.
  • Fylkesmannen v/ Hanne Kjøsnes, seniorrådgiver i folkehelse hos fylkesmannen i Hedmark
  • Norsk Sykepleierforbund v/ Astrid Grydeland Ersvik, seniorrådgiver i Fag- og helsepolitisk avdeling
  • Norsk Sykepleierforbund, v/Astrid Seim Realfsen, Landsgruppen av helsesøstre
  • Den Norske Legeforeningen v/ kommuneoverlege i Asker kommune Meera Grepp 

3.0 Hva er lokalt folkehelsearbeid?

3.1 Definisjoner

Begrepet folkehelse rommerbefolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning.

Folkehelsearbeid defineres i folkehelseloven som:

”Samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen”. 

Definisjonen avgrenser folkehelsearbeid fra behandling av syke i helsetjenesten. Folkehelsearbeid omfatter ikke kurative tjenester i form av diagnostikk, behandling, pleie og omsorg. Det omfatter heller ikke habilitering/rehablilitering[15].

Lokalt folkehelsearbeid er en samlebetegnelse på det arbeidet lokalsamfunn og kommuner gjør for å fremme helse og forebygge sykdom.

I rapporten benyttes begrepet psykisk folkehelsearbeid. Med dette menes folkehelsearbeid ment å bedre befolkningens psykiske helse.

Psykisk helse defineres av WHO som: 

”En tilstand av velvære der personen kan realisere sine muligheter, håndtere normale stressituasjoner i livet, arbeide på en fruktbar og produktiv måte og har mulighet til å bidra overfor andre og i samfunnet”.

Med psykisk helse tenker mange på psykiske lidelser. Men alle har en psykisk helse, akkurat som vi har en somatisk helse, som er mer eller mindre god. God psykisk helse innebærer fravær av alvorlig sykdom, men også trivsel, ro og overskudd til å mestre hverdagens utfordringer og fungere godt i samfunnet.

Gradientutfordringen

Helse er ulikt fordelt mellom sosiale grupper i befolkningen. Det er en tydelig sammenheng mellom utdanning, inntekt og helse. Mennesker med lang utdannelse og god økonomi har bedre helse og lever lengre enn de med kortere utdannelse og svakere økonomi. Statistisk sett er det slik at for hvert steg man beveger seg oppover den sosioøkonomiske stigen, jo bedre helse. Dette blir ofte omtalt som den sosiale gradienten[16] og gradientutfordringen[17].

Statistisk sett er det slik at for hvert steg man beveger seg oppover den sosioøkonomiske stigen, jo bedre helse.

Statistisk sett er det slik at for hvert steg man beveger seg oppover den sosioøkonomiske stigen, jo bedre helse. 

Den sosiale gradienten gjelder både for voksne[18] og for barn[19], og er universell. I alle de europeiske landene har de minst privilegerte gruppene dårligere helse og høyere dødelighet [20] . Forskjeller i helse og forventet levealder mellom ytterpunktene på den sosiale rangstigen, er store.

I Skottland må for eksempel et barn som er født i det fattigste strøket i Glasgow, regne med å leve 10 år kortere enn et barn som bor i det mest velstående strøket[21]. I vårt eget land ser vi i undersøkelse av Oslo-ungdom at unge fra ressurssvake familier har dårligere psykisk helse enn andre[22]. 

Dette gjelder også for voksne; mens 17% med grunnskole som høyeste utdanningsnivå har symptomer på psykisk uhelse, er tilsvarende andel for dem med utdanning på høyskole/ universitetsnivå 8%[23]. Mer spesifikt finner man en tydelig sosial forskjell i forekomsten av depresjon hos unge kvinner, der 37% med lav utdanning rapporterer om depressive symptomer mot 16% av jevngamle med høy utdanning. Tilsvarende finner man for angst. Resultater fra Folkehelseinstituttets tvillingundersøkelse viser at angstlidelser er seks ganger vanligere blant folk som avsluttet sin skolegang etter endt grunnskole enn blant de med høyest utdannelse[24].  

3.2 Grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeidet

Det er fem førende prinsipper for folkehelsearbeidet. Disse er beskrevet i stortingsproposisjonen for folkehelseloven[25]. Prinsippene omhandler utjevning av sosiale helseforskjeller, ”helse i alt vi gjør”, føre-var, bærekraftig utvikling og medvirkning.

Utjevning av sosial helseforskjeller

Sosiale helseforskjeller innebærer at de rikeste har litt bedre helse enn de nest rikeste, som igjen har litt bedre helse enn de tredje rikeste (”gradientutfordringen”). De sosiale helseforskjellene ser ut til å være økende[26]. I Folkehelselovens formålsbestemmelse står at den skal 

bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller.”

Med utjevning av sosiale helseforskjeller menes å motvirke helseforskjellene uten at gjennomsnittshelsen, eller helsen til noen grupper, blir dårligere. Dette har konsekvenser for strategier og tiltak. Målrettede tiltak overfor sårbare grupper må kombineres med universelle ordninger som fanger hele befolkningen.

Kommunen og fylkeskommunen skal ha en bevissthet og kunnskap om bakenforliggende årsaker til sosiale helseforskjeller. Både i identifisering av utfordringer og utvikling av strategier for å møte utfordringene bør en ta hensyn til ulikheter som kan følge sosioøkonomi (utdanning, yrke, inntekt), kjønn, etnisitet, funksjonsevne eller geografi. Kommunen og fylkeskommunen bør fastsette egne mål for å utjevne sosiale helseforskjeller og ulike alternativers konsekvenser med hensyn til utjevning bør synliggjøres i beslutningsprosesser. Utjevning av sosial ulikhet i helse er en oppgave for alle samfunnssektorer, blant annet innen utdanning, næringsutvikling, samferdsel, helse osv. 

Gå til toppen

Helse i alt vi gjør

Årsakene til at helseproblemer oppstår handler som hovedregel om forhold utenfor helsetjenesten. Den amerikanske samfunnsmedisineren Aaron Wildavsky har lansert den såkalte 90/10-regelen. Denne tilsier at bare 10 % av påvirkningen på folks helse skjer innenfor helsesektoren, og at hele 90 % skjer utenfor, altså i skolene, på arbeidsplassene, i nabolaget. Effektivt folkehelsearbeid foregår derfor i alle sektorer, der alle tenker «Helse i alt vi gjør» og vurderer hvilken effekt ulike tiltak kan ha på befolkningens helse.

I folkehelseloven er derfor ansvaret for folkehelsen tillagt kommunen som sådan, ikke bare til helsetjenesten. Kommunene må bruke alle sine virkemidler til å ivareta og fremme helse, jf. § 4. Dette innebærer at tiltak kan iverksettes i de sektorene og med de virkemidlene som er mest effektive. Ofte kreves sammensatte tiltak i mange sektorer for å skape nødvendig endring.

Bærekraftig utvikling

Befolkningens helse, velferdssystemet vårt og samfunnets produktivitet og økonomiske bærekraft henger nøye sammen.  Med ”bærekraftig utvikling” mener vi å tilfredsstille dagens behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners behov. Satsing på folkehelsearbeid er en investering for et bedre liv og et bærekraftig samfunn, der en befolkningen med god helse kan bidra til vekst og velstandsutvikling. Samtidig som god helse er en vesentlig innsatsfaktor for velvære og livskvalitet for den enkelte, er folkehelsearbeid og forebygging viktig for å sikre at befolkningen i arbeidsfør alder er frisk og produktiv, samt at eldre er selvhjulpne lengst mulig. 

"

Befolkningens helse, velferdssystemet vårt og samfunnets produktivitet og økonomiske bærekraft henger nøye sammen.

"

Føre-var-prinsippet

Dette prinsippet oppfordrer til å sette inn tiltak før skade og sykdom oppstår. Slike tiltak kan være risikoreduserende eller helsefremmende. 

Medvirkning

Den samfunnskapital som ligger i at mennesker trives, mestrer hverdagen og bidrar aktivt til fellesskapet ut fra egne ressurser og muligheter er avgjørende. I folkehelsearbeid er de ressursene som innbyggerne selv representerer avgjørende. Innen helsefremmende arbeid brukes begrepet “empowerment” blant annet om individer og lokalmiljøers makt til å påvirke beslutninger som angår deres helse.

Folkehelsearbeid handler blant annet om lokale prosesser, forankring og engasjement. Frivillige organisasjoner har for eksempel en viktig rolle i folkehelsearbeidet, både i kraft av de aktiviteter som organisasjonene bidrar med, og ved at det gir egenverdi for den enkelte å engasjere seg frivillig.

Medvirkning gjelder alle aldre. Barn og unge ikke minst. Medvirkning er helsefremmende, gir autonomi, tilhørighet, ansvarsfølelse og motivasjon[27]. Andre gode argumenter for medvirkning er økt kvalitet på tjenestene samt at innbyggere skal ha innvirkning på egen livssituasjon [28] . Men kanskje aller viktigst: kommunens innbyggere sitter inne med kunnskap og erfaringer som kan være avgjørende for at offentlige tjenester og tilbud skal bli treffsikre og virkningsfulle.

At folkehelsearbeidet i kommunesektoren knyttes til planlegging etter plan- og bygningsloven med krav til medvirkning, bidrar til å rettsliggjøre medvirkning i folkehelsearbeidet.

3.3 Strategier for folkehelsearbeid

Kommunen skal jobbe planmessig for at innbyggerne skal ha det godt og ha god helse.

Folkehelsearbeid handler om å skape mer av det som fremmer befolkningens helse, og redusere det som kan ha negativ helsepåvirkning.

Universelle strategier kombinert med høyrisikostrategier

Helsedirektoratet anbefaler at man kombinerer tiltak rettet mot hele befolkningen (universelle strategier) med tiltak målrettet mot risikogrupper (høyrisikostrategier)[29].

Intuitivt ønsker vi ofte å prioritere de gruppene som har størst risiko for uhelse. Samtidig er det flere grunner til at folkehelsearbeidet inkluderer universelle strategier. En viktig grunn er det som ofte kalles forebyggingsparadokset. Dette innebærer, satt på spissen, at den totale folkehelseeffekten av et forebyggende tiltak er minst hvis det målrettes mot små grupper der risikoen er størst, selv om tiltaket kan være virksomt for den enkelte. Universelle tiltak har mindre effekt for den enkelte, men kan få større betydning for folkehelsen. Dette fordi disse tiltakene påvirker mange litt, mens tiltak som er mer effektive for risikogrupper, når få personer. Ved universelle tiltak unngår man dessuten stigmatisering av grupper.

"

Skal man utjevne sosiale helseforskjeller, krever dette ofte innsats rettet mot bakenforliggende årsaker fremfor det som er mer fremtredende

"

Innsats rettet mot de grunnleggende årsakene til sosiale ulikheter i helse

Skal man utjevne sosiale helseforskjeller, krever dette ofte innsats rettet mot bakenforliggende årsaker fremfor det som er mer fremtredende[30]. De bakenforliggende faktorene er eksempelvis fattigdom, sosial ekskludering, dårlige boliger, lav yrkesstatus med ugunstige arbeidsforhold og usunne forhold for barn. For en deprimert, arbeidsledig person vil det være bedre å finne sysselsetting fremfor å gi behandling, dersom nedstemtheten skyldes at han/hun ikke har en jobb å gå til. Det er heller ikke noe poeng å jobbe med tiltak for å støtte foreldreferdigheter dersom det underliggende problemet er utrygge boforhold. I noen kommunale boliger kan forholdene være svært utfordrende[31]. En slik bosituasjon kan tære på foreldre og føre til at de fungerer dårligere enn de ville gjort om de bodde i mer egnede boliger.

Sosiale helseforskjeller kan synes vanskelige å endre, men det er mulig. For eksempel var det store forskjeller i spedbarnsdødelighet mellom barn av rike og fattige foreldre i Stockholm på 1930­tallet. Man innførte et reformprogram ment å bedre mor og barn, kombinert med bedrede trygdeytelser og boliger. Da leveforholdene familier i byen ble forbedret, sank de sosiale ulikhetene i spedbarnsdødelighet[32]. I dagens Sverige er ulikhetene i spedbarnsdødelighet nesten eliminert.

3.4 Lovgrunnlag

En rekke lover, statlige føringer og retningslinjer ligger til grunn for det lokale folkehelsearbeidet. Samarbeid mellom tjenestene samt planmessighet i arbeidet er også lovhjemlet. De mest sentrale lovene og forskriftene som berører folkehelsearbeid er Folkehelseloven, Plan- og bygningsloven, Opplæringsloven, Forskrift om folkehelseoversikt, Forskrift om miljørettet helsevern, Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler, Lov om helse- og omsorgstjenester, Barnevernloven og Spesialisthelsetjenesteloven. I tillegg er flere lovverk ment å sikre medvirkning i arbeidet. De mest relevante delene av disse lovverkene er å finne i vedlegget.

Gå til toppen

4.0 Hvorfor psykisk helse i lokalt folkehelsearbeid?

Helse skapes der folk lever og bor – på skolen, i arbeidslivet, i familien og i nærmiljøet[33]. Lokalsamfunnet er derfor en viktig arena for folkehelsearbeid, der målet er å bedre både fysisk og psykisk helse. Her er det mulig å endre betingelsene for befolkningens helse og trivsel.

Det har blitt lagt for lite vekt på miljøfaktorer og de forhold som påvirker psykisk helse og trivsel i hele befolkningen, forhold i menneskers miljøer og arenaer som fremmer mestring, tilfredshet, tilhørighet, utvikling, vekst, autonomi, opplevelse av mening, delte mål og verdier og positive relasjoner[34]. Det er gode grunner til å prioritere dette arbeidet høyere: 

4.1 Kommunene oppgir ”Psykisk helse” som sin største folkehelseutfordring

I Riksrevisjonens undersøkelse av kommunenes folkehelsearbeid, kommer det frem at kommunene anser befolkningens psykiske helse som sin største folkehelseutfordring[35]. 

"

Kommunene anser befolkningens psykiske helse som sin største folkehelseutfordring

"

4.2 Forekomsten av psykiske helseproblemer er betydelig

Forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen kan oppfattes som overraskende. Her redegjør vi for forskningsstatus om forekomsten hos barn, voksne og eldre:

Barn

På hvilke tre områder har kommunen de største folkehelseutfordringene. Andel av kommunen som har valgt kategoriene. I prosent

På hvilke tre områder har kommunen de største folkehelseutfordringene. Andel av kommunen som har valgt kategoriene. I prosent. Klikk på bildet for laste ned statistikk.

Det er vanlig å slite psykisk i perioder. Man regner i dag at 15-20% av norske barn har betydelige psykiske vansker. For 8% er vanskene så omfattende at de kan diagnostiseres som en psykisk lidelse. I følge Folkehelseinstituttet har 37% av norske barn hatt en diagnostiserbar psykisk lidelse i det de fyller 16 år. Utbredelsen av psykiske helseproblemer er altså stor, og det er ikke tegn til at trenden er fallende. Det har vært en økning i selvrapportert psykisk uhelse blant ungdom den senere tid [36]. Resultatene fra ungdomsundersøkelsene Ung i Oslo viser økning i depresjonssymptomer, men også nedgang i atferdsvansker, blant ungdom fra 1996 til 2012. Kraftigst økning finner man i depresjonsplager hos jenter (fra 13% i 1996 – 22% i 2012)[37].

Det kan også se ut til å være en økning i andel unge som selvskader eller forsøker å ta sitt eget liv. I en norsk studie av 4000 norske ungdommer fra 2003 oppgav 10,7% prosent at de hadde skadet seg med vilje[38]. I studien ”Ung i Nordland”, som er foretatt ti år senere, svarte 28% av ungdommene at de hadde skadet seg selv[39]. I ”Ung i Nordland”-studien svarte også 11% at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Resultatene er ikke enestående for Nordland; i Ringerike rapporterte samme år 23% at de hadde selvskadet og 9% at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv[40], i Sigdal rapporterte 5 % av guttene og 31 % av jentene om erfaring med selvskading. Elleve prosent av jentene svarte bekreftende på om de noen gang har forsøkt å ta sitt eget liv[41]. I en fersk studie av 2.399 17-19-åringer fra Nord-Trøndelag rapporterte en av seks ungdommer om selvmordstanker[42].        

I noen deler av barnebefolkningen er psykisk uhelse vanligere enn i andre. Utvikling av psykiske lidelser og plager hos barn har ofte sammenheng med familiebelastninger og knapphet på sosiale ressurser. Særlig utsatte er barn som har foreldre med lav utdanning eller løs tilknytning til arbeidsmarkedet[43]. Også ungdom fra ressurssvake familier har dårligere psykisk helse enn andre. De er dessuten mindre fornøyd med foreldrene sine og lokalmiljøet, og flere mangler en god venn sammenliknet med andre osloungdommer. De har også lavere utdanningsambisjoner, skulker mer, trener mindre, deltar sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter, er oftere involvert i kriminelle handlinger og blir oftere utsatt for vold og mobbing[44].

I de fleste undersøkelsene finner forskerne at flere jenter enn gutter sliter psykisk, og at økningen i psykiske helseplager er størst for jenter. Utviklingen i norske jenters psykiske helseproblemer er bekymringsfull.

Det er nærliggende å spørre seg om økningen i ungdoms psykiske helseplager som forskningen referer til kan være reell? I dag er det større åpenhet om psykiske lidelser enn tidligere. Stigma knyttet til psykisk uhelse kan være lavere enn det har vært. Dette kan føre til at flere som sliter psykisk, rapporterer om vanskene.

"

I dag er det større åpenhet om psykiske lidelser enn tidligere. Stigma knyttet til psykisk uhelse kan være lavere enn det har vært. Dette kan føre til at flere som sliter psykisk, rapporterer om vanskene.

"

Voksne

Folkehelseinstituttet regner at 30-50% av oss vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av vårt voksne liv. De vanligste lidelsene blant voksne er depresjon, angst og alkoholrelaterte vansker. I løpet av livet vil 20-25% ha en angstlidelse, 15-20% få depresjon, 15-20% oppleve alkoholmisbruk eller –avhengighet, 1% få schizofreni og om lag 2% bipolar lidelse[45]. Det er en overhyppighet av rusproblemer hos mennesker med psykisk uhelse [46] . De psykiske lidelsene debuterer ofte tidlig, før 25 års alder hos om lag tre av fire[47].  

Undersøkelser fra andre land tyder på at lav sosioøkonomisk status er nært knyttet til dårlig psykisk helse[48]. I Norge har vi ikke mange studier av slik sammenheng, men i en helseundersøkelsen utført av Statistisk Sentralbyrå i 1998 fant man at menn og kvinner med lav utdanning hadde mer enn dobbelt så høy forekomst av betydelige psykiske plager sammenliknet med de med høy utdanning[49].  Mulige årsaker til helseforskjellene kan være dårlige levekår og manglende mestring av egen livssituasjon[50]. Dette kan gi opplevelse av maktesløshet og føre til mye stress, som i seg selv påvirker helsen negativt[51]

Eldre

Eldre kvinne får en håndsrekning.

Forekomsten av psykiske helseplager blant eldre er i liten grad kartlagt. Kunnskapsgrunnlaget er fragmentert og ulike studier gir ikke alltid sammenfallende tallmateriale. Gjennomgående finner man imidlertid at personer i 60-årene og langt inn i 70-årene er minst like tilfredse som yngre og har færre negative følelser. I høyere alder enn dette er det imidlertid økt risiko for ensomhet, angst, depresjon og synkende livskvalitet [52] , og forekomsten av psykiske helseplager kan være høyere enn i befolkningen for øvrig[53]. I følge Folkehelseinstituttets undersøkelser kan om lag 4 - 8 % av nordmenn over 65 år lide av alvorlig depresjon, mens om lag 25 -35 % kan ha depressive plager (som inkluderer mer lavgradige vansker enn en fullt diagnostiserbar lidelse).

"

I følge Folkehelseinstituttets undersøkelser kan om lag 4 - 8 % av nordmenn over 65 år lide av alvorlig depresjon.

"

Forekomsten av angst hos eldre ser det ut til å være om lag lik som for depresjon. Psykoser og demens forekommer blant om lag 0,5 – 1,0 % av de yngste av de eldre (65-70 år)[54]. Samtidig øker forekomsten av demens med stigende alder fra 0,9 % i aldersgruppen 65- 69 år, til 17,6 % i aldersgruppen 80-84 år (ibid). Fra 90 år og oppover har 40,7 % utviklet en demenssykdom[55]. Totalt anslår man at det er 71 000 personer med demens blant hjemmeboende tjenestemottakere og sykehjemsbeboere, men en har ingen anslag for hvor mange som har demens i resten av befolkningen[56].

Symptomer på psykiske problemer forekommer dobbelt så hyppig hos eldre med ungdomsskole eller kortere utdanning som hos eldre som har høyere utdanning[57]. Forhold knyttet til sosial ulikhet og demenslidelser er lite kjent[58]. 

Gå til toppen

4.3 Konsekvensene av psykiske helseplager er store

Psykiske helseplager fører til store belastninger for de som rammes og deres familie. Psykiske lidelser i barndommen øker risikoen for frafall i skolen, løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, svak økonomi og vansker i nære relasjoner. Risikoen øker også for dårlig psykisk og fysisk helse samt rusmisbruk senere i livet[59]. Svak psykisk helse hos voksne er vondt for den det gjelder. Det påvirker også barna via de voksnes omsorgsutøvelse.

Samfunnskostnadene knyttet til psykiske helseproblemer og atferdsforstyrrelser i Norge er store, anslagsvis 185 milliarder kroner årlig (helsetap, helsetjenestekostnader og produksjonstap)[60]. I en studie fra 30 europeiske land fremkommer det at psykiske lidelser koster Europa mer enn noen annen sykdomsgruppe[61]. Sykefraværet som følge av lettere psykiske lidelser økte med 145% i perioden 2000-2011. Psykiske lidelser er årsak til en av tre innvilgelser av uførepensjon[62]. Hos de som får uførepensjon tidlig (før de fyller 40 år) er årsaken til uførheten psykiske lidelser hos mer enn halvparten[63]. 

"

Psykisk uhelse regnes som en av Norges største folkehelseutfordringer

"

4.4 Dagens folkehelsesatsning matcher ikke utfordringsbildet

Omfanget av psykiske helseproblemer i befolkningen er stort. Følgene av dette er vidtrekkende, både for de som rammes og for samfunnet som helhet. Psykisk uhelse regnes derfor som en av Norges største folkehelseutfordringer. Dette slås fast i Stortingets folkehelsemeldinger ”Mestring og muligheter”[64] fra 2015, ”God helse – felles ansvar”[65] fra 2013, ”Resept for et sunnere Norge”[66] fra 2004, Helsedirektoratets ”Samfunnsutvikling for god folkehelse”[67], Folkehelseinstituttets ”Psykisk helse hos barn og unge – folkehelserapporten 2014”[68] og Psykiske lidelser i Norge – et folkehelseperspektiv[69]. Psykisk helse er derfor viktig å adressere i arbeidet for å bedre befolkningens helse.

Når god helse i stor grad skapes lokalt, blir innsatsen for å styrke psykisk helse en naturlig og viktig del av lokalt folkehelsearbeid. Men til tross for at kommunene oppgir psykisk helse som sin største folkehelseutfordring, finner vi et stort forbedringspotensiale på tiltakssiden. Dette er illustrert i følgende graf fra Riksrevisjonens rapport om lokalt folkehelsearbeid[70]: 

De tre største folkehelseutfordringene samt de tre områdene med de fleste folkehelsetiltak iflg. kommunene.

De tre største folkehelseutfordringene samt de tre områdene med de fleste folkehelsetiltak iflg. kommunene. Klikk på bildet for å laste ned statistikk.

5.0 Hva skal vi rette folkehelseinnsatsen mot for å bedre befolkningens psykiske helse?

Skal vi jobbe effektivt for å fremme befolkningens psykisk helse, er det nødvendig å kjenne til faktorer og mekanismer som fører til utvikling av psykiske helseutfordringer. Like viktig er det å forstå hva som holder oss friske - hva som styrker vårt ”psykiske immunforsvar”. Faktorer som virker inn på helsen, enten ved å øke (risikofaktorer) eller redusere (helsefremmende beskyttende faktorer) forekomsten av sykdom og plager, kalles påvirkningsfaktorer.

Helsetilstanden vår er et produkt av medfødte egenskaper, levevaner og psykososiale forhold. Våre aller nærmeste har stor betydning for hvordan vi har det. De fleste av oss har nok kjent på at dagliglivets rammer som økonomi, jobbsituasjon, barnehage, skole etc også virker inn på helse og trivsel. Dahlgren og Whitehead (1991) illustrerer påvirkningsfaktorene slik: 

Gode vennskap, følelsen av tilhørighet og mestring på jobb gir trivsel og er positivt for voksnes psykiske helse. Dette er eksempler på helsefremmende faktorer. De virker også beskyttende ved at de i overført betydning bygger et ”teflonbelegg på sjelen” som reduserer virkningen av risikoeksponering. Derfor kalles de ofte beskyttelsesfaktorer. I et metaforisk språk kan helsefremmende faktorer også kalles ”Psykologiske airbags”. Tilstedeværelse av slike faktorer kan føre til at mennesker klarer seg godt til tross for at de er utsatt for betydelige påkjenninger (”resiliens”). 

For barn kan et godt sosialt nettverk, en voksen som ser deres behov og evner å gi dem en trygg tilknytning, gode fritidsaktiviteter med følelse av samhold, glede og mestring ha tilsvarende effekt. Felles for alle aldre er at god selvfølelse, opplevelse av mening i livet, autonomi, positive relasjoner til andre, tilhørighet, samhold og trygghet bidrar til at vi trives, har det godt – og til å styrke vår psykiske helse.

"

Å bygge opp beskyttende faktorer er en viktig del av folkehelsearbeidet

"

Det å bygge opp beskyttende faktorer er en viktig del av folkehelsearbeidet. I tillegg er det sentralt å redusere risikofaktorer. For vi blir alle utsatt for påkjenninger som setter vår psykiske helse på spill. Allerede i mors mage blir flere utsatt for risiko. Eksempler på slike ”prenatale risikofaktorer” er om kvinnen inntar alkohol og andre rusmidler, medikamenter, tobakk eller mangelfull ernæring i svangerskapet. Videre er sped- og småbarn avhengige av emosjonelt tilgjengelige omsorgspersoner for at utviklingen skal forløpe normalt. Barna trenger beskyttelse, nærhet, trygghet, godt samspill, forutsigbarhet og kjærlighet. Sannsynligheten for at barn og unge utvikler symptomer stiger hvis familien opplever mange belastninger og lite sosial støtte. Risikoen er særlig høy i familier der en eller begge foreldrene har langvarig rusmisbruk eller psykiske lidelser samt hvis barn opplever vold eller seksuelle overgrep[71]. Andre risikofaktorer knyttet til hjemmemiljø er konfliktfylte forhold mellom voksne i familien, uheldig oppdragerstil, fattigdom og lav sosial støtte[72]. Barns opplevelser utenfor hjemmet er også av stor betydning. Forskning viser blant annet at det er en klar sammenheng mellom mobbing og psykiske og somatiske plager.

Risikofaktorene kan være uspesifikke. Det vil si at de øker risikoen for utvikling av psykiske helseplager generelt. Andre gir mer spesifikk risiko. Som eksempel på dette kan nevnes at familiedisharmoni øker risiko for atferdsvansker og antisosial atferd. Likeledes finner man ofte tilknytningsvansker hos barn som har vokst opp med mishandling eller på institusjon. Vold, overgrep og annen akutt og voldsom stress disponerer for posttraumatisk stresslidelse (PTSD). For andre lidelser, for eksempel for depresjon, har man ikke funnet spesifikke miljømessige risikofaktorer eller mønstre av slike. Her hersker prinsippet om ”ekvifinalitet”; mange ulike forhold kan gi likt utfall[73]. Samtidig ser vi at beskyttende faktorer i kombinasjon med medfødte personlige egenskaper, gjør at man kan finne mange ulike utfall ved lik risikoeksponering (såkalt ”multifinalitet”).

Sosioøkonoimiske, juridiske og kulturelle faktorer

Ikke bare risikofaktorens art, men også forhold som barnets alder ved risikoeksponeringen, har innvirkning på hvilken type vansker som eventuelt utvikles. Mishandling i spedbarnsalderen øker for eksempel risikoen for å utvikle tilknytningsforstyrrelse. Skjer mishandlingen mens barnet er i skolealder, øker risikoen for avvisning fra jevnaldrende, isolasjon og skolevansker (ibid).

Likeledes vil antallet risikofaktorer barnet eksponeres for ha stor betydning. Det ser ut til at man får en multiplikativ fremfor additiv effekt av flere risikofaktorer. Barn som for eksempel er eksponert for rusmidler i mors mage, som vokser opp med rus og vold i familien og blir mobbet på skolen, har dermed et dårlig utgangspunkt (ibid). I en norsk undersøkelse fant forskeren tre faktorer ved familien som i stor grad predikerte om barn med utfordrende atferd i 18 måneders alder ville utvikle langvarige atferdsvansker. Risikofaktorene var vedvarende problemer i forholdet mellom mor og far, helseproblemer hos foreldrene og utfordrende levekår for familien (arbeid, økonomi og bolig)[74]. 

Risiko og beskyttelse – ofte to sider av samme sak

Fagteoretisk er et skille mellom helsefremmende og forebyggende tiltak hensiktsmessig. I det praktiske folkehelsearbeidet vil imidlertid innsats langs de to aksene i stor grad overlappe hverandre. Et eksempel på dette tar utgangspunkt i arbeidsmiljø som påvirkningsfaktor. Mens en god arbeidssituasjon virker helsefremmende, kan et arbeidsmiljø preget av mobbing, usikkerhet, stress og lav kontroll virke helsesvekkende[75]. Slik utgjør arbeidsmiljø både en risiko- og en helsefremmende faktor, og tiltak for å bedre arbeidssituasjonen kan beskrives både som helsefremmende og forebyggende. 

Psykisk helse påvirkes av mange faktorer

Vi påvirkes av konteksten vi lever i. Det nære, som familie og venner, påvirker trivsel og psykisk helse. Likeledes spiller forhold ved jobb eller skole, nærmiljø, kultur og politikk inn. Helheten av påvirkningsnivåer for barn er her illustrert med Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell:

Bronfenbrenner

I dette kapittelet går vi nærmere inn på viktige faktorer som påvirker vår psykiske helse. I rapporten er risikofaktorer viet mer plass enn helsefremmende faktorer. Det skyldes dels at forskningen på risikofaktorenes mulige helsekonsekvenser er mer omfattende enn tilsvarende for helsefremmende faktorer. Det å redusere alvorlig risiko for psykisk uhelse som mobbing, vold og overgrep et viktig ledd i arbeidet for å bedre befolkningens helse og trivsel – i tillegg til helsefremmende arbeid. Dette er i tråd med myndighetenes anbefalte strategier for folkehelsearbeidet.

Gå til toppen

5.1 Kultur

Flere forskere undres over økningen i unges psykiske helseplager, spesielt hos jenter. Ungdommene rapporterer om mye stress[76]. Kan aspekter ved kulturen vår være en medvirkende faktor til stress og psykisk uhelse? I dagens samfunn opplever mange et press og krav om høye karakterer på skolen, gode resultater i idrett, et slankt, vakkert utseende, mange likes på sosiale medier og deltakelse på de ”viktige” festene - samtidig. Fører dette til utmattelse, stress, psykisk uhelse?

Mange spekulerer i om økningen i psykisk uhelse hos unge jenter skyldes et økt press om vellykkethet som rammer ”flinke piker”. Årets ungdata-rapport[77] setter særlig søkelyset på hva som kjennetegner de ungdommene som sliter mer psykisk enn andre ungdommer, og resultatet kan være overraskende; Det finnes velintegrerte og ambisiøse ungdommer som sliter, men ungdommene som sliter mest med psykiske plager, trives dårligere på skolen, de gjør mindre lekser, skulker mer og sikter seg i mindre grad enn andre inn mot høyere utdanning. Dette påpeker Anders Bakken, prosjektleder for Ungdata.

Resultater fra undersøkelsen viser at de med flest psykiske plager har dårligere relasjoner til foreldrene, de har færre venner, blir oftere mobbet og de liker seg dårligere i lokalmiljøet enn de med god psykisk helse. De har også i større grad deltatt i kriminalitet og bruker mer rusmidler. Mange ungdom med psykiske helseplager har et negativt syn på seg selv. Blant jenter som sliter mest, er det kun en av tre som er fornøyd med seg selv. Ungdom som mangler venner og som er misfornøyd med eget utseende, er også de som er minst fornøyd med seg selv. Særlig blant jentene er det tydelig at det å være fornøyd med seg selv i stor grad handler om å være fornøyd med eget utseende. Dette tyder på at vi bør se nærmere på dagens kroppsidealer for å forstå hvorfor så mange unge jenter sliter med psykiske helseplager, framhever Bakken[78].

"

Særlig blant jentene er det tydelig at det å være fornøyd med seg selv i stor grad handler om å være fornøyd med eget utseende.

"

”Vellykkethetskulturen” er ikke rådende alle steder. Det finnes også områder med lave ambisjoner. Her kan det å ta seg et friår fra skole med stønad fra NAV (på feilaktig grunnlag), såkalt ”naving”, være akseptert[79]. Dette kan synes å være et relativt nytt kulturelt fenomen. ”Å nave” ble også kåret av Språkrådet til årets nyord 2012[80]. Slik kulturell variasjon forekommer ikke bare i områder med stor avstand, men også på mindre områder. En psykolog ansatt i kommune forteller om følgende kulturelle fenomener i sin kommune: 

Kulturen kan være svært ulik i ulike områder og i ulike grupper. Grad av konformitet (”likhetskrav”) varierer også. Man finner områder og grupper der ungdommer ser påfallende like ut i stil, og de unge opplever stigma dersom de skiller seg ut. Andre steder kan det være positivt å ha sin egen stil. Noen steder er det høye krav om vellykkethet for å passe inn. På naboskolen kan det være upopulært å være flink på skolen, og den som bruker mye tid på skolearbeid, kan fryses ut. Ungdom forteller ofte at elementer ved kulturen som merkevarepress, kroppspress etc oppleves stressende. Man finner områder der det er inn å ”nave” i stedet for å jobbe eller utdanne seg. Mens det å være arbeidsledig eller uføretrygdet kan være skambelagt mange steder, finnes det områder der dette er så vanlig at man er ”ute” om man er forhindret fra å møte de andre på cafe midt på dagen[81].

Disse kulturforskjellene impliserer at lokalkunnskap er essensielt i utforming av lokale folkehelsetiltak. Når sosial gradient sier noe om arbeids og utdannelses betydning for helsen, er dette kulturelle trekk å ta tak i i en kommune.

Mange psykologer opplever også at sosiale medier er utfordrende for mange i dagens kultur. 

I dagens kultur er det ikke uvanlig med forventninger om å hele tiden skulle fremstille seg som perfekt, glad, med mange venner etc. Mange legger stadig ut statusoppdateringer på ulike medier. Det blir veldig synlig hva man er med på – og når man ikke er med. De som sjelden blir invitert med, blir tydelige for andre. Dessuten forteller mange at det forventes at man er tilgjengelig på nett store deler av døgnet, noe som blant annet går ut over søvn[82]. 

5.2 Miljø

Miljøet har stor påvirkningskraft på helse, trivsel og livskvalitet [ 83]. Vakre omgivelser med natur, rennende vann og lite søppel fører til ro i kroppen. Vakre omgivelser er som visuelle vitaminbomber. Andre miljøer, med mye trafikkstøy og bygninger i skrikende behov for oppussing er mindre trivelige. Vi blir stresset i kroppen og får lyst til å komme oss bort.

Arbeidet med å begrense miljørelaterte helserisiki som støy og forurensning, er etablert. Her er målet primært å hindre at sykdom oppstår. Overfører man føre-var-prinsippet på helse, vil forhold ved miljøet som kan bidra til å fremme helsen som estetikk, stillhet og ro, friluftsliv, natur- og kulturopplevelser være aktuelle å påvirke.

Lokalmiljøets utforming er viktig av flere hensyn. Et nabolag preget av fellesskap og samhandling påvirker barns psykiske helse i positiv retning[84]. Med godt utbyggede gang- og sykkelveier, offentlig transport, stier, sosiale møteplasser og grøntarealer ligger miljøet til rette for aktivitet, deltakelse og trivsel, forhold som gjør godt både for fysisk og psykisk helse.

Det å være bevisst utformingen av nærområder med tanke på innbyggeres psykiske helse, er kanskje ikke så vanlig. Psykolog Eirik Glambek Bøe er spesielt interessert i hvordan omgivelsene påvirker oss. Han uttaler: 

"

Barn trenger ro og trygghet for å kunne utforske små rom som for eksempel gir mulighet til å gjemme seg.

"

”Barn trenger å føle seg verdsatt. Den følelsen kan vi gi dem ved å lage spennende og flotte barnehager. Barns opplevelsessfære har liten radius. Det vil si at det nære betyr mest. Belysning, materialer og farger er viktigere enn hvordan barnehagen ser ut fra utsiden. Barn trenger ro og trygghet for å kunne utforske små rom som for eksempel gir mulighet til å gjemme seg. Utemiljøet må være spennende med vann, jord og stein. Det dreier seg om ting som barna kan ta på og smake på”. 

Glambek Bøe mener også at beliggenheten er viktig: 

”– Barnehager bør ligge i nærmiljøet. Studier viser at barn som går til barnehagen og skolen, lærer fortere og gjør det bedre på skolen. At barnet selv kan veien til barnehagen, gir en følelse av mestring. Samtidig får barna en mulighet til å danne seg mentale «kart», der det er plass til både hjemmet, barnehagen og sammenhengen mellom de to”[85].

Den fysiske utformingen av bygninger kan ha betydning for psykisk helse på flere måter. Hvordan kan for eksempel skoler utformes slik at de innbyr til læring, lek og trivsel? Blir det mindre mobbing i skoler der det er få kroker å gjemme seg bort i, slik at skolegården blir oversiktlig for de voksne, og det blir få steder der ingen ser hva barna gjør?

Ikke bare utforming av bygninger har betydning. I planlegging av nærmiljøer kan man vektlegge grøntområder, vann, gangstier og sosiale møteplasser. Tilgjengelighet for alle grupper er viktig. Det er for eksempel ikke en god ide å legge idrettsanlegg fjernt fra offentlig kommunikasjon dersom man vil legge til rette for at alle skal kunne bruke anlegget.

Likeledes kan man legge til rette for gode bomiljøer ved for eksempel å unngå såkalt ”ghettofisering”. Kulturell og aldersmessig blanding er å foretrekke fremfor segregering. Sosial integrering handler om boligplanlegging/ sosial boligpolitikk og livsløpsboliger, transport og infrastruktur som sikrer mulighet til å integreres og delta i jobb og fritidsaktiviteter. Eldre flytter for eksempel ofte ut av sitt nærmiljø når de ikke lenger kan bo i sin tidligere bolig, og har behov for noe som er mer tilrettelagt. Det kan føre til at de mister kontakten med det nære og kjente samt naboer. Barn i nabolaget mister sine ”ekstrabesteforeldre”. Dette kan man forebygge ved god planlegging av bomiljøer i kommunen. 

Gå til toppen

5.3 Barnehage

Barn i barnehage

De aller fleste norske barn går i barnehage i førskoletiden. Flere studier tyder på at gode barnehager kan ha positiv effekt på barns utvikling og bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller[86]. Barnehager av høy kvalitet er en sentral forutsetning for småbarns psykiske helse og er en arena for folkehelsearbeid[87]. For eksempel har man funnet i flere studier at barn som går i gode barnehager utvikler bedre språkferdigheter enn barn som ikke går i barnehage. Dette gjelder på tvers av sosiale forhold[88], noe som tyder på at  barnehagen kan være en viktig faktor for utjevning av sosiale forskjeller.

Kvalitet i barnehagetilbudet refererer til flere forhold. Personalets utdanningsnivå, antall barn per voksen og  stabilitet i personalgruppen er vesentlige strukturelle faktorer. Innholdet i det pedagogiske tilbudet[89] og involvering av foreldre[90] er andre kvalitetsindikatorer.

De strukturelle faktorene er enkle å måle. Samtidig er myke verdier, som personalets evne til å gi sensitiv og stimulerende omsorg, essensielt for barna[91]. Relasjoner preget av nærhet, omsorg og trygghet er gode for barna og viktige for deres utvikling. Sped- og småbarn kan danne trygg tilknytning til profesjonelle omsorgsgivere som barnehagepersonale hvis de tas hånd om av sensitive omsorgsgivere i små grupper av barn, uten utskiftning av tilknytningsperson[92]. Trygg tilknytning er avhengig av kvalitet i form av at de ansatte utøver sensitiv omsorg, men det er også nødvendig med kvantitet i denne omsorgen. De ansatte må med andre ord være sensitive overfor barnas kommunikasjon og behov – og de må møte barnas behov på en god måte tilstrekkelig ofte[93]. Dette fordrer tilstrekkelig mange ansatte.

"

God kvalitet i barnehagen ser ut til å forebygge utvikling av språk- og atferdsvansker.

"

Folkehelseinstituttets rapport ”Sårbare barn i barnehagen”[94] beskriver hvor viktig kvalitet er for barns utvikling.  Rapporten bygger på data fra nesten 7 000 barn i den norske mor- og barnundersøkelsen (MoBa)[95]. Et hovedfunn fra studien er at mens god kvalitet i barnehagen ser ut til å forebygge utvikling av språk- og atferdsvansker, særlig hos sårbare barn, kan dårlig kvalitet i barnehagen påvirke sårbare barns utvikling i negativ retning. Effektene varer over tid. Forskerne fant sammenheng mellom flere faktorer ved barnehagen og ulike aspekter ved barnas utvikling: I de barnehagene der barna sjelden ble satt i gang med pedagogiske lekeaktiviteter som rollespill og gymaktiviteter, økte symptomer på atferdsvansker og språkvansker i førskolealder. Årsaken kan være at en del barn strever med å bli inkludert i leken som oppstår spontant blant barna. De profitterer på mer organisert lek, der alle blir inkludert.

Resultatene fra undersøkelsen tyder også på at utilstrekkelig plass ser ut til å henge sammen med økning i symptomer på sinne og utagering over tid, spesielt hos sårbare gutter. Utilstrekkelig plass var også assosiert med økte symptomer på språkvansker.

Videre var store barnegrupper med 25 til 40 barn klart knyttet til flere symptomer på språkvansker blant sårbare jenter ved 5-årsalder, og symptomer på språkvansker hos denne gruppen sank over tid dersom de gikk i små barnegrupper med 1 til 14 barn.

De ansattes kompetanse, relasjoner til barna og engasjement viste seg å ha stor betydning. Høy andel ufaglærte ansatte henger sammen med flere symptomer på emosjonelle vansker som tristhet og engstelse hos gutter. Manglende nærhet og konfliktfylt relasjon til pedagogisk leder henger sammen med økte symptomer på språk- og atferdsvansker hos alle barn. Lite samarbeid og manglende entusiasme blant personalet henger sammen med flere symptomer på språk- og atferdsvansker hos jenter.

Intuitivt tenker man gjerne at barnehagebarn får bedre sosial kompetanse enn barn som ikke omgås en flokk jevnaldrende daglig. En norsk doktorgradsstudie konkluderer imidlertid med at barn som har gått i barnehage, ikke  fungerer bedre sosialt enn andre barn[96]. Dersom et mål for barnehagen er å bidra til at barna utvikler god sosial kompetanse, må det dermed jobbes planmessig med dette.

Barnehagen er også en god arena for å oppdage barn som har behov for ekstra hjelp på ulike områder. Noen barnehagebarn har gryende lærevansker, sosiale vansker, utviklingsforstyrrelser og psykiske helseplager. Noen er utsatt for vold og overgrep. Dette er viktig å oppdage, slik at barna får riktig hjelp. Siden barna ennå er små, vil tegn til mulig skjevutvikling og ekstra behov kunne være subtile. Skal man oppdage barnas vansker på et tidlig tidspunkt, kreves derfor målrettet innsats. 

5.4 Skole og utdanning

For barn over barnehagealder er en god skolehverdag av stor betydning for helse og trivsel. Skolemiljøet kan både beskytte og utgjøre en risiko. Det betyr at skolen både må gi beskyttelse mot belastning og skade og forebygge psykiske helseplager[97]. Dersom barna opplever at de mestrer det skolefaglige, at de er inkludert i et fellesskap, har venner og støttende lærere kan skolen styrke og virke beskyttende på barnas psykiske helse. Noen forhold ved skole og barnehage kan også øke risiko for psykisk uhelse. Det å oppleve skolemiljøet som belastende eller stressende, f eks ved mobbing, er blant de mest alvorlige risikofaktorene for barns psykiske helse[98]. Mobbing kan defineres som gjentatte negative handlinger der én eller flere personer bevisst og med hensikt skader eller forsøker å skade eller tilføre noen ubehag[99]. Mobbingen kan ta form av fysisk vold, utestenging, psykisk vold eller seksuell trakassering. Noen barn opplever grov vold og seksuelle overgrep på skolen[100].

Skoleelev i pappkasse

Mobbing utgjør en sterk risikofaktor for psykisk uhelse både mens den pågår og senere i livet [ 101]. Barna kan blant annet utvikle posttraumatisk stressyndrom (PTSD)[102], depresjon og lavt selvbilde, noe som kan vedvare inn i voksen alder[103]. I en engelsk studie av langtidsfølgene av mobbing, konkluderer forskerne med at nesten en tredjedel av depresjoner blant unge voksne kan være knyttet til mobbing i tenårene[104]. Langtidseffektene tydeliggjøres i en norsk studie der forskeren fant at halvparten av 160 undersøkte pasienter i en voksenpsykiatrisk poliklinikk var utsatt for mobbing i barndommen. Disse pasientene var oftere ugift, trygdede og hadde lavere utdannelse enn de som ikke hadde blitt mobbet. Det var tydelige sammenhenger mellom graden av mobbing og de psykiske plagene som pasientene søkte hjelp for[105].

Ikke bare mobbeofrene, men også de som plager andre (spesielt gutter), har forhøyet risiko for å utvikle vansker. Vanligst er rusmisbruk [ 106] og kriminalitet, angst og antisosial personlighetsforstyrrelse. I en finsk studie fant man klar sammenheng mellom mobbing i 8-årsalderen og fremtidig kriminalitet [ 107]. Tilsvarende er funnet i en norsk studie der forskeren Dan Olweus fulgte en gruppe tidligere skolemobbere og deres klassekamerater, til sammen 800 gutter, til voksen alder. Da guttene fylte 24 år, var 55% av de som mobbet andre i 7.–10. klasse dømt for minst én kriminell handling. Tilsvarende tall for ikke-mobbende elever var 10%[108].

 

"

Ikke bare mobbeofrene, men også de som plager andre (spesielt gutter), har forhøyet risiko for å utvikle vansker. 

"

 

Omfanget av mobbing kan overraske. I en norsk oversiktsartikkel fremkommer det at omtrent 10 % av norske skolebarn utsettes for mobbing. Forekomsten er høyest i tidlig skolealder, og synker gradvis med økende alder for begge kjønn[109]. I undersøkelsen ”Ungkul” rapporterer 18 % av barna at de blir mobbet eller plaget av andre barn eller unge.  Flere barn med innvandrerbakgrunn forteller om trivsel på skolen sammenlignet med etnisk norske, men både gutter og jenter med minoritetsbakgrunn rapporterer mer mobbing enn etnisk norske gutter og jenter. Gutter med minoritetsbakgrunn er den gruppen som tilsynelatende har størst problemer med dette; hele 28 % sier at de opplever å bli mobbet eller plaget av andre[110].

Hvordan bygge gode forhold i skolen, der elevene blomstrer faglig og sosialt? Det finnes helsefremmende tiltak til bruk på skoler, for eksempel trivselslederordningen[111]. Folkehelseinstituttet anbefaler at programmer mot mobbing innføres i alle grunnskoler i Norge[112].  En oversikt over virksomme program finnes på www.ungsinn.no eller Helsedirektoratets nettsider[113]. Skolen er også en god arena for informasjon og opplæring om psykisk helse. Naturlige temaer er det som er vanlig og som alle barn vil kjenne seg igjen i. Eksempler på dette er stress, søvn, stoppe grubling og tankekjør, hvordan takle engstelse, og stoppe negative selvsamtaler. En kan eventuelt benytte VIP, et etablert prosjekt for skolene. Undervisning om psykisk helse på skoler kan ha effekt. Blant annet har man funnet at det kan føre til nedgang i antall selvmord blant unge[114].

Gå til toppen

Som i barnehagen, er det viktig at skolene har rutiner for å fange opp elever som har behov for ekstra tiltak både av pedagogisk og helserelatert art. 

"

Det å ikke ha fullført videregående opplæring reduserer mulighetene i arbeidsmarkedet, øker risikoen for uføretrygd og gir dårligere levekår og helse.

"

Frafall fra videregående skole

Mobbing kan føre til skolevegring[115] og senere frafall fra videregående skole[116]. Det å ikke ha fullført videregående opplæring reduserer mulighetene i arbeidsmarkedet, øker risikoen for uføretrygd og gir dårligere levekår og helse[117].  De aller fleste unge går direkte fra ungdomsskole og over til videregående opplæring, men bare 66% av guttene og 76% av jentene som starter videregående, fullfører innen fem år[118]. Blant de 29% av elevene som ikke fullførte videregående i løpet av femårsperioden 2008-2013, sluttet 16% underveis. Videre var 6% av elevene fortsatt i videregående etter fem år. Om lag 7% av elevene avsluttet opplæringen uten å ha oppnådd verken vitnemål eller fag-/svennebrev[119].  Minoritetsspråklige elever, elever med svake skoleprestasjoner, med lavt utdannede foreldre, minoritetsspråklige, gutter og yrkesfagelever har størst risiko for ikke å fullføre videregående opplæring[120].   Men det er likevel barn fra middelklassebakgrunn som utgjør det største antallet elever som faller fra[121]     Årsakene til frafallet er flere og trolig sammensatte. Helsedirektoratet fastslår at mobbing er en av hovedårsakene til frafall i videregående skole[122]. Psykiske helseproblemer som ADHD, atferdsvansker, rusmisbruk, angst og depresjon er knyttet til frafall i skolen i utenlandske undersøkelser[123]. Dette ser vi også i norsk forskning[124]. I Nordlandsforsknings undersøkelse der de spurte 55 ungdom om hvorfor de sluttet, eller aldri begynte, på videregående skole, oppga 69% psykiske vansker som en av årsakene. Dette var den årsaken som hyppigst ble nevnt. I en annen norsk undersøkelse oppga ungdom som droppet ut psykiske helseplager som andre viktigste årsak til at de avsluttet skolegangen. I dette utvalget oppga ungdommene  forhold ved skolen som viktigste årsak[125]. Det å ikke føle seg trygg eller behandlet med respekt på skolen har vist seg å øke sannsynligheten for fravær og frafall[126].

Frafall fra videregående skole følger en sosial gradient. Av gutter som begynner på yrkesfag og har foreldre med lavere utdanning, er det bare 36 prosent som fullfører innen fem år[127]. Barn av foreldre med grunnskole som høyeste utdanning har i gjennomsnitt 12 grunnskolepoeng mindre enn barn av høyt utdannede foreldre. Liknende finner man ved høyere utdanning. Stadig flere påbegynner høyere utdanning, men bare 40% av studentene med lavt utdannede foreldre har fullført en grad etter ti år[128]. Studier der man har undersøkt effekten av enkeltforhold (når andre kjennetegn ved de unge og deres livssituasjon er tilnærmet likt), viser imidlertid at effekten av familiebakgrunn reduseres betydelig når det tas hensyn til elevenes prestasjoner i grunnskolen. Elever fra lavere sosiale lag med gode karakterer ser ut til å fullføre videregående i omtrent like stor grad som elever med middelklassebakgrunn[129].

For å forebygge frafall, må man angripe årsakene. Det å forebygge mobbing, fange opp eventuelle lærevansker tidlig (gjerne allerede i barnehagen) er eksempel på tiltak som er viktige i seg selv, men som også kan ha positiv effekt på frafallsraten. Da mange som dropper ut selv mener psykisk uhelse er årsak, kan tiltak som undervisning om hvordan ta vare på egen psykisk helse i skolen samt å etablere lavterskel psykisk helsehjelp for elevene ha forebyggende effekt. Forhold ved skolen kan også med hell adresseres. Det er dessuten viktig å utvikle gode rutiner for å fange opp og stoppe bekymringsfullt fravær tidlig, før problemet har fått utvikle seg og blitt stort. 

Gå til toppen

5.5 Arbeid og sysselsetting

Arbeid bidrar til økonomisk trygghet og er godt for helsen[130]. ”Jobben” kan gi identitet, selvrespekt, retning og mening i livet. Arbeidstakere opplever ofte mestring, tilhørighet og sosial støtte på jobben. Det å jobbe bidrar også til rutiner og struktur i hverdagen[131]. Deltakelse i arbeidslivet ser ut til å ha en positiv virkning på arbeidstakeres mentale helse, men det er en forutsetning at arbeidstakeren opplever rimelige, realistiske krav og kan søke støtte blant kolleger og ledere om det trengs. I tillegg er det viktig at arbeidstakeren opplever anerkjennelse for det arbeidet han gjør[132].

To flisleggere

For noen er det psykososiale miljøet på arbeidsplassen skadelig. Faktorer i arbeidsmiljøet kan også medvirke til sykdom og uførhet. Ansatte med liten mulighet til å påvirke jobben kombinert med altfor høye krav, har økt risiko for å få symptomer på depresjon. Det samme gjelder ansatte som opplever liten støtte i arbeidsmiljøet, som blir utsatt for mobbing eller opplever konflikter på jobben[133].  Det å bli utsatt for mobbing i arbeidslivet er forbundet med senere psykiske og somatiske helseplager. Mobbing rammer mellom 5 % og 14 % av norske arbeidstakere[134].

I en norsk undersøkelse av faktorer på arbeidsplassen som kan føre til uførhet, fant forskerne at de viktigste psykososiale risikofaktorene for arbeidsuførhet var lite støttende ledelse og ensidig arbeid[135].

 

"

Det å tilrettelegge for at personer med psykiske helseproblemer skal kunne delta i arbeidslivet, kan være godt folkehelsearbeid.

"

 

Folkehelsearbeid rettes både mot befolkningen som helhet og mot sårbare grupper. Det å tilrettelegge for at personer med psykiske helseproblemer skal kunne delta i arbeidslivet, kan være godt folkehelsearbeid[136]. Både internasjonalt  og nasjonalt viser ny kunnskap at det er viktig å opprettholde arbeidsfokus parallelt med behandling for å sikre mest mulig jobbdeltakelse. Evalueringen av Senter for jobbmestring som tilbyr samtidig behandling og jobbrettede tiltak viser gode resultater i så måte. Fire av ti som har vært sykmeldt i over ett år med psykiske lidelser, kommer delvis eller helt tilbake i jobb med tiltaket Senter for jobbmestring[137]. 

5.6 Sosialt støtte, vennskap og ensomhet

Ett av godene ved å gå i barnehage, på skole eller arbeid, er muligheten for å få venner. Det å ha venner, å oppleve at noen i nettverket virkelig er til å stole på og at noen stiller opp når vi trenger det, er godt. Vennskap kan fungere som en buffer når livet byr på store utfordringer. Et godt sosialt nettverk gir støtte og hjelp til å takle vanskelige livssituasjoner. Manglende sosial støtte øker faren for både fysiske og psykiske lidelser [138] . Samhold, felles opplevelser, emosjonell støtte og opplevelsen av å høre til er helsefremmende og gode. Det er viktig å oppleve at man betyr noe for andre.

Det å bruke tid med venner på fritiden og oppleve sosial støtte fra jevnaldrende er viktige beskyttende faktorer for ungdom[139]. Den nasjonale Ungdata-rapporten viser at de fleste ungdommene har minst én god venn, men nesten én av ti i 8.-10.klasse oppgir at de ikke har en fortrolig venn. Ungdom som mangler gode venner kommer oftest fra familier med svak økonomi[140].

To hester som hviler på hverandre

I Statistisk sentralbyrås undersøkelser om unges levekår (alder 16-30 år) er det stilt spørsmål om venner, ensomhet og sosial støtte. Ett av temaene er om man har familie, venner eller naboer å spørre om råd angående helseproblemer, dersom man skulle havne i en alvorlig konflikt eller trenger hjelp til å finne frem i et offentlig byråkrati. Her svarte 10% at de ikke har noen å spørre. Av de som står utenfor arbeid og utdanning var tilsvarende andel 14%. Av mennesker på sosialhjelpsstønad var andelen 20%. Et liknende mønster fant forskerne også for vennskap: De som sto uten arbeid eller skole hadde færre venner enn de som var sysselsatt. Færrest venner oppga de som mottok sosialhjelpsstønad å ha [ 141].

Mangel på venner og sosial støtte kan gi ensomhet. Ofte tenker man at ensomhet hyppigst forekommer hos eldre. På spørsmål om ensomhet i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for unge (16-30 år) i 2008, svarte en av tre unge i alderen 16-30 år at de var litt, ganske eller veldig plaget av ensomhet. Til sammenligning var en av fire over 31 år plaget av ensomhet på samme tid (ibid). Ensomhet har også blitt undersøkt i helseundersøkelsen i Hordaland (HUSK) med over 30.000 respondenter, som ble gjennomført 1997-1999. Her fant forskerne lik grad av ensomhet hos  40-åringene som 70-åringene. Ugifte menn rapporterte om høyest nivå av ensomhet[142]. I Statistisk sentralbyrås undersøkelser er det først og fremst enslige som har mistet ektefellen gjennom skilsmisse eller dødsfall, som oppgir høye nivåer av ensomhet[143]. Eldre kvinner oppga oftere et høyt nivå av livskvalitet enn menn, også etter at de er blitt alene. Det ser ut til at ensomhet hos eldre ikke skyldes alderen per se, men heller sviktende helse, tap av sosialt nettverk og nære relasjoner[144]. Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon, NorLAG, finner at personer langt inn i 70-årene rapporterer at de er minst like tilfredse som yngre. I alderen 75+ er det imidlertid økt risiko for ensomhet, angst, depresjon og synkende livskvalitet[145].

 

"

Ofte tenker man at ensomhet hyppigst forekommer hos eldre. 

"

Det ser altså ut til at ensomhet kan treffe oss i alle aldre, men kanskje hardest som ung eller i våre siste leveår. Ensomhet kan ha flere årsaker. En relativt virksom medisin ser ut til å være deltakelse, som i skolegang, arbeid, frivillige organisasjoner eller interesseorganisasjoner. Her kan man knytte bånd og oppleve fellesskap. Imidlertid kan helseutfordringer eller økonomiske problemer vanskeliggjøre deltakelse og føre til utenforskap.

Mye kan gjøres for å bygge opp og styrke nettverk. En forutsetning for gode sosiale relasjoner er sosial kompetanse. Man kan begynne tidlig ved å jobbe målbevisst med barns sosiale kompetanse i barnehager og skoler. Samtidig er ikke slike tiltak treffende for alle som er ensomme; når ungdom som mangler venner ofte kommer fra familier med dårlig økonomi, kan ensomheten skyldes at økonomi er en barriere for å delta på arenaer der jevnaldrende ferdes. For å bekjempe ensomhet, kan det være nødvendig med tiltak på ulike nivåer av modellene til Bronfenbrenner og Dahlgren & Whitehead (se ovenfor).

For voksne vil andre tiltak være aktuelle; helsestasjoner som legger til rette for barselgrupper, grupper for unge mødre, åpne barnehager og liknende. Det å støtte frivillighet og jobbe for deltakelse i foreninger er andre tiltak som kan minske ensomhet og øke sosialt nettverk for innbyggere.

5.7 Familiene

Vi lever ikke i et vakuum. Menneskene vi omgir oss med, påvirker oss i stor grad – spesielt de som står oss nærmest. Familien danner livets ramme, spesielt for de yngste. I familien kan man oppleve kjærlighet og trygghet. Man sier gjerne at en god barndom varer livet ut, mens en dårlig kan vare i generasjoner.

Familielivet byr dessverre ikke bare på det gode. Belastende oppvekstforhold kan føre til psykisk uhelse hos barna. Noen ganger viser dette seg senere; psykiske vansker som kommer til uttrykk i ungdomsalder har ofte sammenheng med oppvekstforhold i førskolealder[146]. Flere vesentlige påvirkningsfaktorer for psykisk helse er knyttet til familien:

5.7.1 Fattigdom

Hull i sokkene

Ungdom i familier med dårlig råd skiller seg negativt ut når det gjelder alle helse- indikatorene som er behandlet i rapporten. De er sjeldnere fornøyd med egen helse,
har oftere symptomer på depressive plager, spiser sjeldnere faste måltider og andelen som trener er mindre enn blant ungdom i familier med bedre råd. Ungdata viser også en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien og risikofaktorer relatert til rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold[147].

"

Ungdata viser tydelige sammenhenger mellom ungdoms livskvalitet og familiens økonomiske ressurser.

"

Fem prosent av norske ungdommer svarer at familien deres har hatt dårlig råd de siste to årene. Ungdata viser tydelige sammenhenger mellom ungdoms livskvalitet og familiens økonomiske ressurser. Ungdom i familier med dårlig råd er gjennomgående mindre tilfreds, og er sjeldnere fornøyd med foreldre, venner og lokalmiljøet. Samtidig er færre motivert for skole og høyere utdanning, og færre er med i organiserte fritidsaktiviteter.

Man kan spørre seg hvordan foreldres utdanning og inntekt kan påvirke barnas helse i et land som Norge, med gode velferdsordninger? Svak familieøkonomi kan påvirke barnas oppvekstbetingelser direkte via boforhold, og manglende tilgang til ressurser som PC og internett. Men barnefattigdom i Norge handler ikke i like stor grad om sosial nød eller mangel på nødvendige forbruksvarer som i land med svakere sosiale støttesystemer, men heller om utenforskap og eksklusjon. Barn fra lavinntektsfamilier deltar for eksempel i mindre grad enn andre barn i sosiale aktiviteter[148]. I Barn i Norge-rapporten fra 2013 om barnefattigdom kan vi lese om hvordan en 14-årig gutt har det. 

Gutt 14 år

Gutten har vært hjemme fra skolen i nesten 2 uker fordi han ikke har vinterjakke, lue, votter eller vinterstøvler. Han har for kort genser og for korte bukser på seg. Ute er det bortimot 20 minusgrader. Han ler litt og sier: «Jeg drar sokkene utenpå buksa, så ser ikke de andre at den er så kort». Han har regulering, men de klarer ikke å betale timene, så han får ikke gått til oppfølgingstimer. Han forteller at til helgen er det turnering med idretten han er med på, men han får ikke deltatt, for han har ikke drakt lenger. Den han hadde, har blitt altfor liten. Han kunne tenke seg å lære seg å spille gitar, men mangler gitaren.[149] 

Sammenhengen mellom familiens sosioøkonomiske status og barnas sårbarhet er tydelig. En studie viser at det blant fattige familier kan være en kausal sammenheng mellom foreldres inntekt og barnas skoleprestasjoner. I familier der foreldrenes årlige inntekt økte med 1000 amerikanske dollar, steg barnas skoleprestasjoner med 5%[150]. Denne studien støtter hypotesen om at familiens inntekt innvirker på foreldres kapasitet til å ivareta barna sine på en god måte, og at dette igjen innvirker på barnas utvikling[151]. I familier med svak økonomi kan foreldrene streve med bekymringer og stress som man i mindre grad utsettes for dersom økonomien er tryggere. Dette sliter på foreldrene og kan påvirke måten de fungerer som foreldre for barna sine.  Familier med svak økonomi bor dessuten ofte i mindre trivelige områder enn andre, og har i mindre grad tilgang til miljømessige gode som grøntområder og mulighet til friluftsliv. Dette er eksempler på skjevfordeling av helsefremmende faktorer som bidrar til sosial ulikhet.

Andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, økte fra 8,0 prosent i 2012 til 8,6 prosent i 2013. 

Gå til toppen

5.7.2 Flyktninge- og innvandrerbakgrunn

Flyktning.Thomas Koch / Shutterstock.com

Foto: Thomas Koch / Shutterstock.com

Innvandrere kommer fra mange land og verdensdeler, og har ulik innvandringsgrunn. De har kommet hit som arbeidsinnvandrere, gjennom familie- relasjoner, som flyktninger, asylsøkere eller for å ta utdanning. Familier med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i gruppen med lav inntekt, og utgjør over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier. I en særstilling står barn med bakgrunn fra Somalia hvor tre av fire barn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2013. Dette gjaldt for over halvparten av barna med bakgrunn fra Irak og Afghanistan - henholdsvis 57 og 51 prosent[152]. Har familien i tillegg flyktningebakgrunn, kan utfordringene være flere: Familier som kommer til landet med traumatiske erfaringer fra krig, tortur, vold og tap av familie og venner, har forhøyet risiko for psykisk uhelse. Spesielt hvis barna blir marginaliserte, sosialt isolerte og dårlig integrert i nabolag[153].

Forskning tyder på at jenter og gutter med innvandrerbakgrunn kan ha mer emosjonelle og sosiale problemer enn sine etnisk norske jevnaldrende[154]. Andre undersøkelser konkluderer imidlertid med at ungdom med innvandrerbakgrunn har lik forekomst av psykiske helseplager enn andre norske ungdommer[155].Barn som kommer til landet uten sine foreldre, såkalt enslige mindreårige asylsøkere, har særskilte utfordringer. I en norsk doktorgradsstudie fant forskeren at ungdommene har mye psykiske plager. Nesten 80 prosent av deltakerne i undersøkelsen har opplevd krig. Dette har ført til traumereaksjoner hos rundt halvparten. Rapporten viser imidlertid at mestring av stress og psykiske plager ikke nødvendigvis går på bekostning av positiv tilpasning og integrering[156].

Barna kan også være sterkt preget av vold utøvd i familien eller på skolen. I en studie av 70 barn som kom alene til Norge før de fylte 15 år, fortalte halvparten på eget initiativ om slike voldsopplevelser. I mange tilfeller var volden brutal, og hadde satt sterkere spor i barna enn krigserfaringer[157].

I hvilken grad innvandrerbarns utsatthet handler om risiko eller barrierer som går direkte på språk, annerledeshet, tilhørighet, tidligere traumer og i hvilken grad deres eventuelle utenforskap handler om sosioøkonomi, er vanskelig å si. I visse studier tyder resultatene på at innvandrerbakgrunn betyr mindre for psykisk helse enn sosial bakgrunn[158]. 

5.7.3 Konfliktfylte familierelasjoner og samlivsbrudd

Ett av ti norske barn i alderen 6-15 år lever med foreldre som er i konflikt med hverandre. Hvert år opplever 10.000 norske barn skilsmisse. Studiene av konsekvenser for barna, både fra Norden og andre områder i verden, tyder på at foreldrekonflikt har negative konsekvenser for barn og ungdom. Foreldrekonflikt er forbundet med høyere nivå av depresjon, angst og aggresjon, selvskadingsadferd, lavere selvtillit, dårligere psykisk helse, skoleprestasjoner og rusproblemer[159].

Uenigheter mellom foreldre er normale og uunngåelige. Vanlige diskusjoner eller krangler mellom ektefeller der de finner en løsning på problemene, kan være lærerike for barna og skader ikke. Men de mer destruktive konfliktene, først og fremst de preget av fiendtlighet og vold, øker risikoen for psykopatologi hos barna. Også ”silent treatment” eller såkalt ”kald krig” med taushet og vond stemning, påvirker barna negativt. Skjer det ofte eller over lang tid, kan man tenke seg at barna venner seg til konfliktene. Imidlertid blir barna tvert imot stadig mer sensitive for denne typen stress etter som de eksponeres for den. Dette kan skyldes at barnas stressystem sensitiveres og/eller fordi deres emosjonelle trygghet reduseres[160].

Foreldrekonflikt er kan være skadelig for barn på ulike måter. I noen familier kan  konflikten redusere kvaliteten på foreldrenes oppdragelsespraksis[161]. 

Gå til toppen

5.7.4 Oppdragelsesstil

God foreldreutøvelse styrker barnas psykiske helse. Ungdommer som opplever høy grad av psykisk velvære beskriver foreldrene som rosende, konsistente, og støttende[162]. Noen foreldre gir imidlertid barna mye kritikk og lite ros, har et samspill preget av høyt konfliktnivå med mye kjefting, emosjonell kulde, inkonsistente, upassende og uklare grenser for oppførsel eller har urealistiske forventninger til barnet. Dette er eksempler på hjemmemiljøer og oppdragerstiler som kan ha uheldig helseeffekt. Uheldig foreldreatferd kan påvirke de minstes trygghet til omsorgspersonene – og senere til andre mennesker generelt. I faglitteratur omtales dette ofte som tilknytnings-problematikk. Foreldres oppdragerstiler også viktig for de eldre barnas psykiske helse. Negativ oppdragelsesatferd kan blant annet føre til atferdsproblemer hos barna[163], stress, usikkerhet og problemer på skolen[164]. Det finnes flere gode program ment å bedre foreldreferdigheter. En oversikt finnes blant annet på Ungsinn[165]. 

5.7.5 Rus og psykisk helse hos foreldre

Årlig vil ca 410 000 norske barn ha en eller to foreldre med en psykisk lidelse, og 90 000 barn vil ha minst én forelder som misbruker alkohol. Førti prosent av norske barn vil komme innunder  en eller begge gruppene, viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet[166]. Disse barna har fordoblet risiko for å utvikle psykiske lidelser i barndom og ungdom, oppleve mishandling, seksuelle overgrep og tidlig død sammenlignet med andre barn. Enkelte studier tyder på at risikoen kan være flere ganger høyere enn for andre barn[167].

 

"

Allerede i mors mage kan foreldres rus- og psykiske vansker påvirke barna. 

"

Allerede i mors mage kan foreldres rus- og psykiske vansker påvirke barna. Mors psykiske vansker kan føre til bruk av beroligende medikamenter som også virker på fosteret, svakere egenomsorg ved for eksempel dårligere kosthold, økt bruk av sigaretter eller snus og opplevd stress. Overdrevent stress hos mor kan påvirke fosteret og forme barnets stressystem slik at barnet blir mer sensitivt for fremtidige belastninger[168].  Økt utskillelse av stresshormoner (cortisol) hos moren under graviditeten påvirker barnets hjerneutvikling. Dette kan føre til prematur fødsel, lav fødselsvekt og reguleringsvansker etter fødsel[169].

Mor og barn

Det er i dag vel kjent at inntak av rusmidler, både legale (forskrevne medikamenter og alkohol) samt illegale, påvirker fosteret negativt. Også nikotin i svangerskapet kan påvirke fosteret. Spedbarna kan bli mer irritable og vanskelige å regulere og risikoen for overaktivitet, uoppmerksomhet og eksternaliserende atferd i barndommen øker. Hos ungdom finner man høyere forekomst av ADHD og atferdsvansker[170]. Barn som er eksponert for tobakk, rusmidler eller overdrevent stress er ofte vanskeligere å regulere og mer sårbare for ustabile oppvekstforhold sammenlignet med barn som ved fødsel er normale. Barna blir ofte urolige og rastløse. Dette kan være utfordrende for enhver forelder. For foreldre som selv sliter med rus-  eller psykiske helseproblemer, kan det bli ekstra vanskelig å møte disse barnas behov.

Ofte er det ikke bare de direkte effektene av foreldres psykiske lidelser eller rusvansker som påvirker barna, men også de mer indirekte følgene. Større barn kan for eksempel få betydelige omsorgsoppgaver i familien. Noen påtar seg et omsorgsansvar overfor sine foreldre (også kalt ”parentifisering” eller ”rollereversering”). Familielivet kan være preget av uforutsigbarhet, ustabilitet og høyt konfliktnivå, i blant inkludert vold. Slike oppvekstvilkår skaper stress og utrygghet hos barnet. Foreldres psykiske lidelser og/eller rusmisbruk kan være tabubelagt og medføre et krav om hemmeligholdelse. Dette er krevende for barna og det fratar dem muligheten til å prate om det vanskelige. Barna kan oppleve at foreldrene ikke er i stand til følge opp lekser og fritidsaktiviteter og at det kan være vanskelig å ha venner med hjem. Mange opplever sosial isolasjon.

Barn av foreldre med rus- eller psykiske vansker, har også forhøyet risiko for å utsettes for alvorlige hendelser. Rusmisbruk hos foreldre øker risikoen for omsorgssvikt og mishandling[171], samt for å være vitne til, bli truet med eller utsatt for vold[172]. Jo flere symptomer på psykiske lidelser en forelder preges av, desto større er også risikoen for at de utsetter barna for omsorgssvikt eller vold[173].

"

De alvorlige psykiske lidelsene hos foreldre er viktige å oppdage da de kan ha stor effekt i forhold til barna.

"

De alvorlige psykiske lidelsene hos foreldre er viktige å oppdage da de kan ha stor effekt i forhold til barna[174]. Men også psykiske helsevansker av lettere art kan ha stor betydning for de små. Ett eksempel er depresjon hos nybakte mødre. I tre norske studier fant man at omtrent 10% av mødrene slet med depresjon målt mellom 6 og 16 uker etter fødsel[175]. Depresjonssymptomer som nedstemthet, apati, irritasjon og overdreven engstelse kan påvirke kontakten mellom mor og barn. Et spedbarn er ekstremt avhengig av sine omsorgspersoner og er følsomme for kvaliteten i samspillet. Man har funnet at mors depresjon tidlig i barnets liv kan ha langvarige negative effekter for barnas psykiske helse[176]. Depresjon hos mødre øker risikoen for alle typer psykiske vansker hos barn[177].

Mange forhold ved foreldrene er sterke påvirkningsfaktorer for barnas psykiske helse. Man kan likevel ikke fastslå negativ utvikling hos barn ut fra karakteristikker ved foreldrene, som for eksempel deres psykiske helse. Det er viktig å presisere at omsorgsevnen kan være intakt til tross for at foreldre har betydelige psykiske vansker. Effekten for barna avhenger av hvor kjærlig, adekvat og forutsigbar omsorg foreldrene makter å gi til tross for sine symptomer, og balansen mellom øvrige risiko- og beskyttende faktorer.

Ulike tiltak kan ha effekt for voksnes psykiske helse. Som eksempel kan nevnes søvnskole, undervisning om hvordan ivareta egen psykisk helse, og stressmestringskurs. Frisklivssentralene kan også ha egnede tilbud. Det å sørge for sysselsetting til flest mulig, styrke frivillighet og legge til rette for selvhjelpsgrupper er andre virkemidler.

Dessverre kan ikke alt av psykisk uhelse og rusvansker forebygges. Uansett gode folkehelsetiltak, vil for eksempel noen nybakte mødre utvikle depresjon. Gode rutiner for å fange opp mødrene samt gode tilgjengelige lavterskeltjenester for behandling, vil kunne være av forebyggende art for spedbarnet.

Barn av foreldre med psykiske vansker eller rusproblemer kan fanges opp i primærhelsetjenesten (som jordmortjenesten, helsestasjon og fastlege) ved å innføre spørsmål om psykisk helse og rus. Målet må være å identifisere flest mulig foreldre med rus- og/eller psykiske vansker for å tilby dem hjelp, og for å forsikre seg om at barna har det bra. 

Gå til toppen

5.8 Vold, mishandling og seksuelle overgrep

Vold og seksuelle overgrep er smertefulle erfaringer som utgjør en alvorlig helsetrussel. I regjeringens gjeldende strategi for bekjempelse av vold og seksuelle overgrep mot barn, slås det fast at vold mot barn og unge er en folkehelseutfordring[178].

Forskning viser tydelig at både det å utsettes for vold og overgrep og å være vitne til slike hendelser, er skadelig for barn. Risikoen for psykisk uhelse øker både mens det pågår og i etterkant[179]. Slike hendelser kan føre til at barn utvikler posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og andre former for angstlidelser, depresjon, sosiale vansker, skolerelaterte problemer og rusmisbruk[180]. Hvis disse ikke behandles på en god måte, kan vanskene bli kroniske og vare inn i voksen alder[181].Traumer av interpersonlig art, som for eksempel fysiske eller seksuelle overgrep mot barn, vil ofte føre til spesielt alvorlige og langvarige følger[182], spesielt dersom de skjer gjentatte ganger og over lengre tid[183]. Langtidseffektene kan være rusmisbruk, ulike personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, affektive, somatoforme, kardiovaskulære, metabolske og immunologiske lidelser[184].

Voksne som utsettes for vold og overgrep, kan blant annet utvikle traumesymptomatikk, angst og depresjoner. Mer ukjent er kanskje at psykiske traumer påvirker somatisk helse i vesentlig grad. Somatisk sykdom forekommer opptil fire ganger så hyppig hos kvinner som har vært utsatt for fysisk vold enn i en normalbefolkning av kvinner. Eksempler på sykdom er høyt blodtrykk, astma, migrene, diabetes, kreft, stoffskifteforstyrrelser, hjerte- og karsykdommer samt sykdommer i nyrer eller urinveier. Effekten av vold på kvinners helse var uavhengig av depresjon og sosiodemografiske faktorer. Det var en klar sammenheng mellom antallet voldsepisoder og sykelighet[185].

Anna Luise Kirkengen, spesialist i allmennmedisin og forsker, forklarer sammenhengen mellom psykiske traumer og kroppslig sykdom slik: ”Erfaringer som er knyttet til overgrep og seksualisert vold, handler om krenkelser av alle aspekter av den menneskelige integritet. De skaker hele mennesket. Den grunnleggende tryggheten i tilværelsen ødelegges. Dette kan føre til en konstant alarmberedskap eller en opplevelse av avmakt, ofte blandet med fortiet eller undertrykket raseri. Slik beredskap, avmakt eller raseri påvirker kroppens funksjoner helt ned på cellenivå i både sentralnervesystemet, immunsystemet og hormonsystemet. Forskning har sett det samme ved traumer i barndommen og forekomst av alvorlig sykdom i mange årtier etterpå”[186].

Barn forteller sjelden uoppfordret om vold og seksuelle overgrep de blir utsatt for. I en amerikansk studie fant man at det i gjennomsnitt tok 9,5 år før overgrep i barndommen ble avdekket[187]. I en undersøkelse fra New Zealand, fant man at det i snitt tok 16 år[188]. Mange undrer seg over at barn sjelden sier fra om overgrep og vold. Krav om hemmeligholdelse, enten grunnet trusler eller at barnet føler skam og skyld, kan være medvirkende årsaker til at barnet ikke sier fra. Barns lojalitet overfor noen de er glade i skal heller ikke undervurderes. Barnet strides mellom ønsket om å fortelle for å få slutt på det som skjer og redsel for konsekvensene. Man snakker dessuten naturlig nok sjelden med små barn om voldtekt eller psykisk vold, så barnet har kanskje ikke ord for det som skjer. Resultatet blir at barnet brenner inne med en stor, vond, uforståelig hemmelighet, at det sliter med ambivalente følelser overfor omsorgsperson og i tillegg ofte må takle disse vanskelige følelsene på egen hånd. Vold og overgrep kan imidlertid ofte avdekkes dersom noen våger å spørre, og gjør dette på en god måte. Til dette formålet finnes en god spørsmålsoversikt i verktøyet ”Kartlegging av traumeerfaringer” (KATE). Både norske[189] og internasjonale[190] undersøkelser viser at barn tåler spørsmål om vold, og at dette fører til avdekking av traumer hos overraskende mange[191].

Det som smerter traumatiserte barn mest, kan være den stadige opplevelsen av å stå alene, av tap, av at ingen forsto eller grep inn[192]. Derfor trenger barn at voksne de møter i skolehelsetjeneste, på legekontor, i tannhelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten og andre tjenester har mot og kunnskap til å spørre om de har opplevd potensielt traumatiserende hendelser. Avdekking er dessuten en forutsetning for å få slutt på pågående traumer og for at barn skal få rett behandling.

For å oppdage mennesker utsatt for traumer, kan man innføre spørsmål om dette som standard i en rekke relevante tjenester som barnevern, helsestasjon og skolehelsetjeneste, i svangerskapsomsorgen, psykisk helsevern, og rusomsorg. Dette er skissert i regjeringens strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn[193]. Enkelte steder satses det på opplæring i forebyggende øyemed, i form av undervisning i barnehager og skoler om kropp, grenser, hva som er lov og ikke av berøring. I arbeidet mot vold og overgrep er dessuten barnevernet en viktig aktør. Barnevernet kan fjerne slike alvorlige risikofaktorer fra barnets liv. Det å jobbe for at flere sender meldinger til barnevernet ved bekymring om et barn, kan være et viktig, forebyggende tiltak.

Gå til toppen

5.9 Kulturopplevelser og fritidsaktiviteter

Kulturopplevelser som teater og musikk kan også påvirke trivsel og helse[194]. Tilgang til  å lese bøker, se film, gå på teater og konserter samt se utstillinger åpner for kulturell berikelse. Flere kommuner satser på kulturskoletilbud som skal være rimelig og tilgjengelig for alle barn. Dette har også en verdi form av deltakelse, fellesskapsfølelse og mulighet til sosial omgang. 

Å delta i organiserte fritidsaktiviteter som idrettslag, musikkorps og eller aktiviteter i frivillige organisasjoner kan ha positiv virkning på barns psykiske helse. Aktivitetene iverksettes ofte av støttende voksne, gir muligheter for å etablere vennskap med jevnaldrende, ha det gøy og få mestringsopplevelser[195 ]

5.10 Levevaner og helseatferd

Jogger

Vi har alle et ansvar for egen helse, og det er mye vi kan gjøre selv for å bedre helsen vår. Gode levevaner er viktige å bygge. Foreldres levevaner ”smitter over” til barna.

Sunt kosthold, mosjon og tilstrekkelig søvn er faktorer som påvirker så vel den psykiske som den fysiske helsen vår.

Flere studier viser en sammenheng mellom fysisk aktivitet og psykisk helse[196].

Likeledes finner man sammenheng mellom kosthold og psykisk helse[197]. Et høyt inntak av fisk eller omega 3 fettsyrer synes å ha en gunstig effekt på psykisk helse[198]. Tilsvarende finner man for frukt og grønnsaker[199]. I en norsk studie finner man en tydelig sammenheng mellom høyt sukkerinntak og psykiske helseplager, konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet blant ungdom[200].

Frokost blir av mange vurdert som et viktig måltid[201], blant annet fordi det å spise en sunn frokost har en gunstig effekt for konsentrasjon og kognitiv fungering[202]. Det å ikke spise frokost ser ut til å kunne ha negativ effekt for læring på skolen[203].

I en norsk masteroppgave i folkehelsevitenskap undersøkes sammenhengen mellom psykisk helse og kosthold samt fysisk aktivitet hos ungdommer i Hedmark[204]. Data baserer seg på Ungdomsundersøkelsene fra 2000 til 2002. Forfatteren fant at langt flere av ungdommene som oppga å ha god psykisk helse fulgte anbefalingene om fysisk aktivitet enn ungdommene som opplevde å ha psykiske helseplager (henholdsvis 47,8% og 38,4%). Det var også tydelige tendenser til et mer usunt kosthold blant ungdommer med psykiske plager. I tillegg oppga ungdom med psykiske helseutfordringer at de oftere hoppet over frokost og formiddagsmat enn ungdom som opplevde egen psykisk helse som god. Det var en signifikant høyere andel røykere blant ungdom med psykiske plager sammenlignet med ungdom som ikke rapporterte slike vansker. Det var tilsvarende sammenhenger mellom psykisk helse og høyt alkoholinntak. Kort oppsummert hadde de med psykiske plager generelt dårligere helseatferd enn de uten psykiske plager, uten at studien kan forklare denne assosiasjonen nærmere.

Om kosthold og fysisk aktivitet har en årsak/virkning-sammenheng med psykiske helseplager, er ikke fullt fastslått. Kosthold og aktivitet er uansett viktig for somatisk helse. Levevanene blant ungdom med psykiske helseplager kan også føre til overvekt. Overvekt og fedme oppfattes av mange som stigmatiserende og skamfullt. De som lider av overvekt har færre venner og mindre sosialt nettverk og har komplekser for kroppen sin. Dette kan igjen øke risikoen for utvikling av psykiske plager som depresjon og angst.

Funnene er derfor viktige uansett om dårlige levevaner hos mennesker med psykiske vansker har årsakssammenheng eller ikke.

Tilstrekkelig og god søvn virker beskyttende på helsen vår. Søvnvansker rammer omkring en tredjedel av befolkningen, og anses å være en av vår tids vanligste og mest oversette helseplager. Søvnvansker er dessuten debutproblem ved flere psykiske lidelser[205]. I familier med lav utdanning og inntekt, er søvnvansker vanligere enn i andre familier, både blant foreldre og barn[206].

Det er markerte sosiale gradienter etter utdanning for kosthold og fysisk aktivitet[207]. Sammenhengen mellom sosial tilhørighet og bruk av alkohol er mer kompleks: Høyere sosiale lag drikker oftere og mer alkohol enn lavere sosiale lag, mens sist- nevnte oftere drikker seg mer beruset, noe som gir økt risiko for ulykker og sykdom[208].

De fleste av oss kjenner i dag gjeldende råd om kosthold, mosjon, tobakk og alkohol. Likevel er det mange som ikke følger rådene. Hvorfor er det så vanskelig å ha en helsefremmende livsstil? Kanskje påvirkes vi av dagens stress, slik at vi sover dårligere, spiser usunn mat for å døyve vanskelige følelser og ikke tar oss tid til fysisk aktivitet[209]? Kanskje kan vi trenge metoder for å trene selvkontroll[210 ] ? Kanskje skyldes det at vi påvirkes i stor grad av forhold utenfor oss selv, som økonomisk situasjon, forhold ved skole og arbeid samt kultur og bomiljø. Folkehelsearbeidet kan favne bredt. 

Gå til toppen

6.0 Hvorfor psykologer i det lokale folkehelsearbeidet?
 

6.1 Vellykket folkehelsearbeid fordrer høy kompetanse

Arne Holte, assisterende direktør i Folkehelseinstituttet og professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo, uttaler at langsiktig satsing på psykisk helsefremmende og forebyggende tiltaksforskning antakelig er noe av det mest lønnsomme Norge kan gjøre innenfor psykisk helse. Han presiserer imidlertid at folkehelsearbeid innen psykisk helse må bygge på kunnskap: 

”Vi må slutte å tillate store investeringer i helsefremmende og forebyggende tiltak uten en plan og et budsjett for vitenskapelig evaluering av om tiltaket lar seg gjennomføre (implementering), virker (efficacy), lønner seg (kostnad–nytte) og om folk vil ha det (brukertilfredshet)[211]. 

"

Langsiktig satsing på psykisk helsefremmende og forebyggende tiltaksforskning er antakelig noe av det mest lønnsomme Norge kan gjøre innenfor psykisk helse.

 

"

Regjeringen påpeker også at vi trenger høy kompetanse i folkehelsearbeidet for å lykkes med å bedre befolkningens psykiske helse[212]. Et logisk paradoks i dagens folkehelsearbeid er derfor at mens alle sektorer i kommunen skal bidra i arbeidet, er  psykologer i kommunene, som har høy kompetanse på psykisk helse, sjelden involvert i stor grad.

Tradisjonelt tenker mange at psykologers kompetanse er å behandle mennesker med psykiske lidelser. På studiet vies psykisk uhelse og behandling av dette stor plass. Mindre kjent er kanskje at normalutvikling og betingelser for dette vies tilsvarende plass. Psykologene lærer dermed mye om påvirkningsfaktorer for psykisk helse – hva som holder oss friske og sunne, og hva kan bryte oss ned. Psykologen kan mye om det mellommenneskelige, om følelser, tilknytning, sosiale relasjoner – normalpsykologi - som er viktige for god helse. Profesjonsstudiet i psykologi omfatter dessuten opplæring innen organisasjonspsykologi, motivasjon og endringsarbeid. Mange psykologer i kommunen forteller at dette er uvurderlig kompetanse i praktisk folkehelsearbeid, der man søker å få alle til å dra i samme retning, og ofte i en annen retning enn tidligere.

De aller fleste psykologer velger å ta en femårig spesialisering etter endt studie. Spesialiteten i samfunns- og allmennpsykologi er den mest relevante for folkehelsearbeid. Psykologforeningen ser det siste året både en økning i antallet psykologer som ønsker denne spesialiseringen og en økning i andelen kursdeltakere som er ansatt i kommunen[213]. I spesialiseringen innen samfunnspsykologi lærer psykologene mer om systematisk folkehelsearbeid,  prosjektledelse, implementering og evaluering.  Dette er nyttig i folkehelsearbeidet. 

Gå til toppen

7.0 Hvordan kan psykologer bidra i lokalt folkehelsearbeid?
 

Psykologforeningen får flere tilbakemeldinger fra kommuner om at de er usikre på hvordan de kan nyttiggjøre seg av psykologers kompetanse til andre oppgaver enn behandling og veiledning. Psykologene oppgir selv at de ønsker å jobbe mer med folkehelse, men at behandling tar opp all deres tid, og at det er vanskelig å komme til på arenaer der folkehelse drives.

I Folkehelsemeldingen 2014-2015[214] omtales psykisk helse i folkehelsearbeidet under ”Nye innsatsområder i folkehelsepolitikken”. Det er ikke en etablert praksis å jobbe helsefremmende og forebyggende opp mot befolkningens psykiske helse, i samme grad som somatisk helse. Feltet er relativt nytt og under sterk utvikling. Likeså er det nytt for de fleste kommuner å ha psykologer ansatt (med unntak av i PPT). Derfor er det ikke unaturlig at kommunene fortsatt ”famler” når det gjelder bruk av psykologene, og at psykologene opplever det vanskelig å få brukt kompetansen sin i folkehelsearbeidet.

Psykologkompetansen kan være nyttig i mange deler av folkehelsearbeidet, der psykologen kan bidra som en av mange faggrupper. En psykolog kan brukes på flere nivåer i folkehelsearbeidet, fra kommunal planlegging i den ene enden av skalaen til utøver av tiltak i den andre. Imellom disse ytterpunktene finnes flere løsninger. 

Systematisk folkehelsearbeid

Under følger en beskrivelse av det som gjerne kalles  det systematiske folkehelsearbeidet, og som folkehelseloven er bygget opp rundt.

Systematisk folkehelsearbeid

Modellen beskriver sammenhengen mellom folkehelselovens bestemmelser om planlegging, iverksetting og evaluering av lokale folkehelsetiltak.

Flere kommuner jobber godt med folkehelsearbeid, men de fleste kommunene har fortsatt en vei å gå i etablering av et systematisk folkehelsearbeid. Dette fremkommer både i Riksrevisjonens rapport om folkehelsearbeidet[215] og Helsetilsynets tilsynsrapport[216]. Dialog med ulike aktører i lokalt folkehelsearbeid viser at det er ønskelig å samarbeide med psykologer i dette arbeidet. Det ønskes både kunnskap om psykisk helse og forebygging, kunnskap om evidensbaserte tiltak, analyse av data om lokale forhold knyttet til psykisk helse, vurdering av effektive tiltak gitt lokale forhold og omstendigheter, prioritering av tiltak og ikke minst i implementering av tiltak.

Mange peker på et sterkt behov for å evaluere tiltak som er iverksatt og flere psykologer i kommunen etterlyser det samme. Det forventes at psykologer kan bidra til en bedre evalueringskultur. Det finnes også eksempel på at folkehelsekoordinator i sitt arbeid med å utvikle tiltak rettet mot befolkningens psykiske helse, har oppdaget at psykologene sitter på svært nyttig informasjon fra sin kliniske virksomhet som ikke reflekteres i dagens folkehelseprofiler og andre kommunale statistikker.   

Det praktiske folkehelsearbeid deles i denne rapporten i seks faser: Kartlegging, analyse, planarbeid, valg av tiltak, implementering og evaluering. Inndelingen er basert på innspill fra kommunale aktører om hva man ønsker psykologers kompetanse inn i lokalt folkehelsearbeid. Videre skisseres disse fasene samt psykologers mulige bidrag i hver enkelt av dem. 

Gå til toppen

"

Kommunene skal ha oversikt over lokale folkehelseutfordringer, både av somatisk og psykisk karakter

"

7.1 Kartlegging

Kompass

Kunnskap om folkehelseforholdene i kommunen er vesentlig for å kunne fastsette mål og strategier for folkehelsearbeidet. Dette for at folkehelsearbeidet skal være kunnskapsbasert og treffsikkert. Som grunnlag for kommunens planstrategi skal det derfor utarbeides en oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer i kommunen (folkehelseloven § 5).  Krav til kommuner om å ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer er en videreføring fra kommunehelsetjenesteloven, men den tydelige koblingen til prosessene i plan- og bygningsloven er ny med folkehelseloven. Ett år etter nytt kommunestyrevalg skal alle kommuner ha utarbeidet en planstrategi. Oversikten etter § 5 skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi, jamfør plan- og bygningsloven §1. Kommunene skal ha oversikt over lokale folkehelseutfordringer, både av somatisk og psykisk karakter, høsten 2016[217]. Følgende spørsmål kan være aktuelle å belyse i den sammenheng: 

  • Hva er de viktigste folkehelseutfordringene i vår kommune?
  • Hvilke bakenforliggende faktorer er det aktuelt og mulig å gjøre noe med?
  • Har vi helsefremmende faktorer som med fordel kan styrkes?
  • Hva er trendene?
  • Er det trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale forskjeller?
  • Er deler av kulturen i vår kommune problematisk? 

Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder for arbeidet[218] og det er flere gode verktøy lett tilgjengelig. Et eksempel er Folkehelseprofilene[219] med oversikt over vesentlige påvirkningsfaktorer og utfallsmål for hver enkelt kommune, utarbeidet av Folkehelseinstituttet. Disse bygger på tall fra kommunehelsa statistikkbank[220], som kan benyttes for mer detaljert statistikk. Kostra-tall[221] kan også være nyttige. KOSTRA står for Kommune-Stat-Rapportering og gir statistikk om ressursinnsatsen, prioriteringer og måloppnåelse i kommuner, bydeler og fylkeskommuner. Det finnes tall om f.eks. pleie- og omsorgstjenester, barnehagedekning og saksbehandlingstid, og man kan sammenligne kommuner med hverandre, med regionale inndelinger og med landsgjennomsnittet.

For å belyse de unges helsetilstand og faktorer som kan virke inn på denne, er Ungdata[222] et aktuelt verktøy. Ungdataer et system for gjennomføring av lokale spørreskjemaundersøkelser. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring(NOVA) og de regionale kompetansesentrene for rusfeltet (KoRus) har det faglige ansvaret for undersøkelsen, mens kommunen står for den praktiske gjennomføringen. Videre gir den nasjonale elevundersøkelsen[223] informasjon om mobbesituasjonen i landets skoler.

For treffsikker folkehelsesatsning kan det være behov for mer detaljert informasjon enn det disse databasene tilbyr. I kommuner med høy sosioøkonomisk status er for eksempel ikke folkehelseprofilen til stor hjelp. Slike kommuner får oftest en positiv profil, og oversikten peker i liten grad på hvor innsatsen bør settes inn. Det betyr ikke at folkehelsearbeid er overflødig i slike kommuner; i alle kommuner har man sosial ulikhet og grupperinger som fortjener innsats. Et annet eksempel er store kommuner der det kan være nyttig med mer detaljert oversikt enn det databasene tilbyr for å belyse viktige ulikheter mellom bydeler eller andre geografiske områder. Folkehelseinstituttet har fra 2015 utarbeidet bydelsprofiler for de fire største byene; Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I andre områder må slik informasjon skaffes lokalt. Dette kan være utfordrende. Hvor skal man lete etter informasjon?

"

Viktig informasjon kan også være hvilke grupper som ikke tar kontakt med hjelpeapparatet.

"

 

Folkehelseloven § 5 første ledd, bokstav b) gir bestemmelse om at kommunen skal basere sin oversikt på kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Som et ledd i dette kan psykologen bidra med informasjon som ikke fremgår av statistiske analyser, men som avdekkes gjennom klinisk arbeid eller via veiledning av andre faggrupper. Eksempler på dette kan være at ungdommer forteller om økende bruk av anabole steroider i ulike treningsmiljøer, at rusbruk er stigende eller at mange oppsøker hjelp etter mobbing på en enkelt skole. Viktig informasjon kan også være hvilke grupper som ikke tar kontakt med hjelpeapparatet. I en kommune kan for eksempel svært få med innvandrerbakgrunn ta kontakt. I dette tilfellet vil man kunne vurdere å jobbe annerledes for også å nå innvandrerbefolkningen.

Kunnskap om kommunens befolkning og eventuelle risikogrupper er også viktig. For eksempel har man sett at bønder er en yrkesgruppe som har høy forekomst av depresjon[224], og i landbrukskommuner er denne typen informasjon nyttig. I storbyer som Oslo kan det være store forskjeller internt i byen. Som «gjennomsnitt» skiller ikke Oslo seg spesielt mye fra resten av Norge på mange parametre. Samtidig viser Ungdata-undersøkelsen[225] at det er betydelige bydelsvariasjoner, for eksempel i rusmiddelbruk blant ungdom. Det er større alkohol- og cannabisbruk blant unge i sentrumsnære og vestlige bydeler enn i de østlige. En hovedforklaring er at mange unge med innvandrerbakgrunn ikke drikker alkohol, og at denne gruppen i mindre grad bruker cannabis. Dette bidrar til å trekke ned bruken av rusmidlene i øst, der det bor flere innvandrerfamilier enn i vest. Samtidig viser undersøkelsen at bruken av rusmidler henger tydelig sammen med sosioøkonomiske familieforhold; det er flere som drikker desto høyere sosioøkonomiske ressurser i familien, uavhengig av innvandrerbakgrunn. Unge med innvandrerbakgrunn som bor i vest, drikker mer enn unge med innvandrerbakgrunn i øst. Årsaken kan være at ulike grupper av innvandrere bosetter seg i ulike områder av byen. Det kan også skyldes at det kulturelt sett er mer akseptabelt å drikke i vestlige bydeler eller at tilgangen til alkohol er større.

Når det gjelder cannabisbruk, viser Ungdata-undersøkelsen at både sosioøkonomiske ressurser i familien og innvandrerbakgrunn har betydning. Blant de unge med norskfødte foreldre er det de med minst ressurser hjemmefra som har høyest sannsynlighet for å ha brukt cannabis. For de med innvandrerbakgrunn gjelder dette derimot de med mest slike ressurser i familien.

Bergen kommune har utviklet en rapport[226] om barn og unges helse og levekår som grunnlag for å vurdere behov for universelle og målrettede tiltak. Rapporten bygger på journaldata fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten og omhandler kosthold, tannhelse, psykisk helse, søvn, aktivitet på fritiden, språk og sosialt nettverk. Den viser at statistiske gjennomsnittstall for en kommune kan skjule lokale ulikheter i levekår. I enkelte områder i Bergen finner man en opphopning av utfordringer, særlig psykiske plager, søvn og kosthold. Flere funn i rapporten har relevans for svangerskapsomsorgen, f eks er det avdekket nokså store lokale forskjeller på hvor stor andel av barna som blir ammet ved 6 måneders alder og andelen foreldre til spedbarn som røyker.

Mange kommuner er fortsatt i startgropa når det gjelder folkehelseoversikt. I 2011 hadde kun 19% av kommunene utarbeidet oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer før folkehelseloven trådte i kraft. Utfordringene knytter seg blant annet til å finne frem til informasjon som gir et godt bilde av kommunens helsetilstand og sentrale påvirkningsfaktorer, til tolkning av informasjonen og til koblingen fra å kjenne utfordringsbildet til å iverksette tiltak[227]. I Riksrevisjonens tilsyn med kommunenes folkehelsearbeid i 2014, fremkom det at om lag 25% av kommunene har utarbeidet oversikt over innbyggernes helsetilstand og faktorer som påvirker denne, og  59 prosent av kommunene er i gang med arbeidet. Kommunene som har kommet kort med oversiktsarbeidet oppgir manglende kapasitet og kompetanse som viktige årsaker til dette. I tillegg mangler kommunene kunnskap på områder som har relevans for folkehelsen[228]. Her kan psykologkompetansen være nyttig. Riksrevisjonen påpeker at så lenge oversikten mangler, er det vanskelig å oppfylle kravene til systematikk i folkehelsearbeidet, blant annet når det gjelder utarbeidelse av planer, iverksettelse av tiltak og evaluering (ibid). 

Psykologen har kompetanse om påvirkningsfaktorer for psykisk helse. Psykologer er vant til å innhente informasjon, lese statistikk og lage undersøkelser. I kartleggingsfasen kan psykologen bidra med innhenting av informasjon om påvirkningsfaktorer og folkehelseutfordringer  via offentlig statistikk, gjennomføring av lokale undersøkelser og med informasjon fremkommet i klinisk praksis. 

Gå til toppen

7.2 Analyse

Lovverket stiller krav om faglige vurderinger. Dette innebærer blant annet å vurdere konsekvenser og årsaksforhold. En vurdering av konsekvenser innebærer å ta stilling til hvor viktig en tilsynelatende utfordring er, dvs. om et forhold har stor betydning for folkehelsen. En vurdering av årsaker innebærer å ta stilling til hvorfor denne situasjonen har oppstått. Årsaksforholdene kan være områder som er aktuelle for tiltak. 

  • Hvorfor er situasjonen slik i vår kommune?
  • Hvordan har det blitt slik?
  • Hva er viktigst å ta tak i? 

Det er komplisert å anslå årsaken til forhold som for eksempel et høyt antall unge på langvarig sosialstønad, høyt frafall fra videregående utdanning eller høy forekomst av mobbing. Hvilke mekanismer som fører til sammenhengen mellom lav sosioøkonomisk status og svak helse er heller ikke enkle å fastslå, men kan henge sammen med at mennesker med svak økonomisk status og lav utdanning opplever oftere kronisk stress enn de med høyere sosioøkonomisk status. Slikt stress kan skyldes bekymringer for om man klarer å dekke de daglige utgiftene, tristhet over at barna ikke får lik mulighet til deltakelse i fritidsaktiviteter som venner har, utilfredsstillende bosituasjon der familien bor trangt, frykt for kriminalitet i nærmiljøet, lite stimulerende arbeid og stadig frykt for å miste jobben[229]. Fattige barns sosioemosjonelle sårbarhet kan dermed forklares gjennom en kjede hvor fattigdom medfører stress hos foreldre, som igjen påvirker foreldres psykiske helse, tålmodighet, humør og oppdragerstil, som endelig påvirker barnas utvikling. En god forståelse av årsaksmekanismer er en forutsetning for å kunne velge treffsikre tiltak.   

Psykologer innehar forskningskompetanse på årsak/virkningsforhold og konsekvenser av situasjoner på psykisk helse. Psykologer er skolert i å behandle spørsmål rundt kausalitet og vet om de feilkilder som slike spørsmål kan inneha. Psykologers kompetanse  kan således bidra til kvalitetssikring av analytisk folkehelsearbeid. 

Gå til toppen

7.3 Planarbeid

I kommunene skal det legges til rette for innbyggernes helseinteresser i samfunnsplanleggingen . Dette er hjemlet både i plan- og bygningsloven og folkehelseloven. Folkehelsearbeidet skal ihht lovverket gjennomsyre hele kommunens arbeid og følge prinsippet om «Helse i alt vi gjør». Dette krever at folkehelsearbeidet inkorporeres i alle deler av kommunens planarbeid. Dette fra kommunens planstrategi, som er et verktøy for å systematisere planarbeidet, videre til kommuneplanen, som er styrende for all planlegging i kommunen, til kommunedelplaner og virksomhetsplaner i de ulike etatene. Det skal også foretas helsekonsekvensutredninger der dette er nødvendig (utredningsinstruksen, § 22 i folkehelseloven).

Riksrevisjonens undersøkelse av kommunenes folkehelsearbeid fra 2014 viser at det er variasjon med hensyn til hvor langt kommunene har kommet i arbeidet med å integrere folkehelse i kommuneplaner. Nær 60 prosent av kommunene har ikke drøftet folkehelseutfordringer og presentert mål og strategier for folkehelsearbeidet i kommuneplanen[230].

Psykologen har bred kompetanse og et naturlig blikk på alt som kan berøre psykisk helse, i annen grad enn andre faggrupper. 

På et overordnet nivå kan psykologer bidra i utviklingen av kommunalt planverk som berører innbyggernes psykososiale og helsemessige vilkår. Likeledes kan psykologen bidra i tjenesteutvikling for å sikre rett fokus og høy kompetanse på psykisk helse. For å få dette til, må psykologen trekkes aktivt inn i prosessene. Dette kan gjøres ved samarbeidsrutiner eller ved å gis en posisjon i kommunen der planarbeid og tjenesteutvikling er en naturlig del av stillingen.  Ikke bare arbeidsbeskrivelse, men også organisering av psykologen vil ha betydning for i hvilken grad psykologen kan bidra i folkehelsearbeidet. 

Gå til toppen

7.4 Valg av tiltak

Piler i hver sin retning

Overordnede planprosesser legger føringer for folkehelsesatsningen i kommunene. Ut fra dette skal lokale folkehelsetiltak utvikles og gjennomføres. Valg av tiltak kan være utfordrende. Det finnes ofte en rekke ulike tilbydere at tiltak rettet mot de ulike påvirkningsfaktorene. Hva er virkningsfullt? Finns det kunnskapsbaserte metoder kommunen kan benytte? Hva er gjennomførbart? Hva er viktig å starte med? Kommune skal også foreta helsekonsekvensutredninger (utredningsinstruksen, § 22 i folkehelseloven). 

  • Hva kan gjøres for å bedre situasjonen?
  • Hva er gjennomførbart?
  • Hvilke tiltak passer inn i kommunens øvrige tjenestetilbud?
  • Hvilke helsekonsekvenser kan tiltaket få?
  • Tar vi tilstrekkelig hensyn til behovet for utjevning av sosiale helseforskjeller?
  • Og hvordan sørge for god brukermedvirkning? 
"

Innen forebygging kan en skille mellom tiltak som retter seg mot individer med høy risiko for en sykdom og befolkningsrettede tiltak som når alle.

"

Innen forebygging kan en skille mellom tiltak som retter seg mot individer med høy risiko for en sykdom og befolkningsrettede tiltak som når alle. Forebygging rettet mot individer med høy risiko (for eksempel oppfølging fra helsepersonell på frisklivsentral) kan ha stor effekt på de menneskene det gjelder, men det har en begrenset totaleffekt i befolkningen, fordi det dreier seg om relativt få individer. De befolkningsrettede tiltakene derimot, som kanskje bare utgjør en liten endring for enkeltmennesket, kan ha stor effekt i befolkningen som helhet. Likevel vil vi ofte oppleve en etisk forpliktelse til å hjelpe sårbare grupper i høy risiko for utvikling av helseproblemer. Dette vil også ofte være samfunnsøkonomisk forsvarlig. I folkehelsearbeidet blir kunsten å finne en riktig balanse mellom tiltak rettet mot risikogrupper og tiltak som omfavner hele befolkningen.

Folkehelseinstituttet utarbeider rapporter som kan være til god hjelp i folkehelsearbeidet. I rapporten ” Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger” beskrives følgende som de ti viktigste tiltakene[231]:

  1. Høy sysselsetting
  2. Helsefremmende skoler kjennetegnet ved et miljø hvor elevene ikke blir mobbet, hvor de er del av et fellesskap med jevnaldrende og hvor de opplever å mestre skolearbeidet
  3. Høykvalitetsbarnehager
  4. Forebyggende tiltak på eldresentre, som utformes for å motvirke ensomhet, fysisk inaktivitet og depresjon
  5. Hjemmebesøk til førskolebarn for å avdekke mishandling og omsorgssvikt
  6. Styrking av foreldreferdigheter
  7. Arbeid med bistand
  8. Grupper, kurs og programmer til mestring av angst og depresjon
  9. Programmer for forebygging av søvnproblemer
  10. Sterk evalueringsforskning 

Dette gir en viss retning for folkehelsearbeidet, men det gir ikke svar på alle spørsmål man kan ha, som for eksempel:

  • Hva skal til for at våre skoler og barnehager blir helsefremmende for barna?
  • Hvordan kan barnehagene jobbe målbevisst med å utvikle barnas sosiale kompetanse? Hvilke program er best? Finnes det evidensbaserte metoder?
  • Hvordan redusere mobbing i barnehager og skole? Hvilke tiltak er effektive, og hvilke passer i vår kommune?
  • Hvordan legge til rette for at flere får venner og et utvidet sosialt nettverk?
  • Er det samfunnsforhold som kan forklare ungdoms økende opplevelse av stress og økende psykiske uhelse?
  • Hvordan redusere frafall fra videregående skole?
  • Hvordan fange opp barn utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt eller mobbing?
  • Hva gjør vi med økende andel unge på langvarig sosialstønad?
  • Hva kan vi gjøre for at barn i lavinntektsfamilier skal få mulighet til å delta på de samme arenaene andre barn er på, som fotball, dans og andre fritidsaktiviteter?
  • Hvordan øke foreningsdeltakelse?
  • Motvirke ensomhet?
  • Øke inkludering?
  • Hvordan kan vi øke innbyggernes selvkontroll slik at de når sine mål, og motstår fristelser? Øve opp selvkontroll?
  • Hvordan utvikle miljøet for god psykisk helse? Anlegge gangveier, stier, grøntarealer og sikre gode, trygge nærmiljøer. Planlegge boarealer. Unngå ”ghettoer” for ulike gruppe
  • Hvordan motvirke at sosiale forskjeller går i arv – bryte onde sirkler? 

I arbeidet med valg av tiltak kan mange faggrupper bidra. Psykologen er en av dem. Psykologen kan vurdere kvalitet i tiltak kommunen vurderer å innføre, tiltakenes evidens, gjennomførbarhet og behov for tilpasning til lokale forhold. Er det behov for kompetanseheving for å gjennomføre tiltakene? I noen tilfeller kan psykologen selv stå for denne kompetansehevingen. Psykologen kan også bidra i vurdereringen av hvilke helsekonsekvenser tiltaket kan få.

Det å ha en psykolog i kommunen gjør det også enklere å innføre ulike program  fordi psykologen kan finne metode, lære opp, veilede underveis, holde fokus og avhjelpe problemer (for eksempel trene på vanskelige samtaler eller tilby behandling der det avdekkes ekstra hjelpebehov). Ute i distriktene er det for eksempel vanskelig å få hjelp til innføring av ulike programmer. Det er lang avstand til de store byene, der opplæring og veiledning blir gitt. Der kommunen har en psykolog ansatt, kan det likevel være forsvarlig å innføre og implementere programmer og screeninger. Det er rimeligere å sende en psykolog til opplæring enn alle i tjenesten.

Psykologen kan også være den som utøver folkehelsetiltak. I dag jobber psykologene ofte med behandling av enkeltbarn i barnehagene og skolene, men psykologene kan jobbe på et mer overordnet nivå og bistå i utvikling av barnehager og skoler slik at de blir helsefremmende for alle.

"

En måte å bruke psykologen på, er å gi vedkommende tid og mandat til å være den som holder seg faglig oppdatert på alle felter innen psykisk helse, og som sprer kunnskap videre i organisasjonen.

"

Det å være oppdatert innen området forebygging og helsefremming av psykisk helse, er tidkrevende. I dag skjer kunnskapsutviklingen raskt. Ny forskning peker ut retning for folkehelsearbeidet. Nye tiltak utvikles, og evalueres fortløpende. Kravet om å være oppdatert på feltet er stort. Hva er for eksempel siste forskningsnytt fra mor-barn-undersøkelsene som er nyttige for helsestasjonen? Hvilke tiltak innen foreldreferdighetsbygging er høyest evaluert nå? Det å være oppdatert forutsetter kompetanse på hvor man innhenter kunnskapen, og vurdering av hva som er relevant. Kompetanse til å vurdere litteraturens kvalitet og implikasjoner av ny viten er også viktig. En annen måte å bruke psykologen på, er å gi vedkommende tid og mandat til å være den som holder seg faglig oppdatert på alle felter innen psykisk helse, og som sprer kunnskap videre i organisasjonen.

Psykologer har kunnskap om hva som virker. Psykologers akademiske kompetansen til å vurdere evidens og effekt kan være nyttig i fasen der tiltak skal velges. 

Gå til toppen

7.5 Implementering

Valg av rett tiltak er viktig. Vel så viktig er god implementering. Mange gode tiltak strander på svak implementering. Det er for eksempel utallige eksempler på skoler som har gode planer for arbeid mot mobbing, men der planen står pent i rektors perm og ikke er tilstrekkelig gjort kjent blant lærerne og innarbeidet i  deres daglige arbeid. 

  • Fra ord til handling: hvordan iverksetter vi tiltakene?
  • Hvordan få alle til å trekke i samme retning?
  • Trenger vi opplæring? Endringsledelse? Motivasjon? Støtte?
  • Hvordan innlemme dette i øvrig planverk?
  • Hvordan oppå tverrsektoriell oppslutning om tiltakene? 

Å ta i bruk ny kunnskap, benytte nye metoder og systemer kan være utfordrende for ansatte. I boka ”Psykisk helse som kommunal utfordring” påpekes implementering som et vanlig svakt ledd. Her foreslås at psykologen bidrar i implementeringsarbeidet[232]. Psykologer har kompetanse innen organisasjonspsykologi, motivasjon og endringsarbeid. Dette kan være nyttig i implementering av tiltak. 

Psykologer er kanskje den gruppen som har mest inngående kunnskap om hvordan man kan skape endring i mennesker og organisasjoner. Dette gir god bakgrunn for implementeringsarbeid. 

"

Forebyggende tiltak må være forskningsbasert og omfatte både implementering, virkning/effekt, lønnsomhet (kost/nytte) og brukertilfredshet.

"

 

7.6 Evaluering

Kunnskapsbasert arbeid forutsetter evaluering. Folkehelseinstituttet påpeker at evaluering av forebyggende tiltak må være forskningsbasert og omfatte både implementering, virkning/effekt, lønnsomhet (kost/nytte) og brukertilfredshet[233] 

  • Har tiltakene vist seg effektive?
  • Hvordan undersøker vi best om brukerne er fornøyde med tiltaket?
  • Bør vi fortsette, eller endre kurs? 

En hyppig tilbakemelding fra psykologer i kommuner er at kommunene igangsetter en rekke lovende tiltak, men at disse i liten grad evalueres. Dette er overensstemmende med Riksrevisjonens funn i sitt tilsyn med kommunenes folkehelsearbeid. I undersøkelsen oppgir hver fjerde kommune at de ikke har evaluert egne folkehelsetiltak[234]. Psykologer har kompetanse innen forskningsmetodikk og kan bidra i evalueringsarbeid. 

Psykologen kan være med på å løfte opp behovet for dette samt bidra inn i forskning og evaluering av folkehelsetiltakene.

Gå til toppen

8.0 Eksempler fra kommuner som har brukt psykologer i folkehelsearbeid

Vi har en rekke eksempler på kommuner som har tatt psykologkompetansen i bruk i folkehelsearbeidet. I dette kapittelet refererer vi en rekke prosjekter og tiltak. Først ser vi på kommuner som bruker psykologer i planarbeid, deretter i ulike tiltak: 

8.1 Eksempler fra kommuner som har brukt psykologer i planarbeid

Noen kommuner, men foreløpig få, har ansatt psykologer for å arbeide spesifikt som fagrådgivere med blant annet planarbeid. Bergen kommune har valgt å ansette flere samfunnspsykologer som rådgivere i fagstaben til kommunaldirektør for helse og omsorg (på nivå med rådmann i kommuner med formannskapsmodell). Dette er det øverste administrative nivået for et fagområde/sektor i en kommune med en parlamentarisk styremodell. Psykologene jobber som rådgivere i skjæringspunktet mellom politisk ledelse og etatene, og bidrar i å gjøre politiske prioriteringer om til praktisk arbeid - ute i tjenestene, for hele livsløpet. Et eksempel kan være det politiske målet ”mindre barnevern og mer forebygging for barn og familier”. Hvordan får vi det til? Hva er rette tiltak for rette barn til rette tid? Hvordan må tjenester og tiltak organiseres for å understøtte arbeidet? Hva blir økonomiske konsekvenser av en slik reform? Hva er viktige grep for å lykkes?

Mann legger planer

I Bergen bidrar en av psykologene i utforming av folkehelseplan og kan påvirke alle planer som skrives i byrådsavdelingen. Psykologen er opptatt av at sosial ulikhet er adressert i alle planer. Hun er for tiden ansvarlig for plan for helsestasjons- og skolehelsetjeneste og for psykisk helsearbeid for barn og unge. Plan for barnevern er under utarbeidelse samtidig. Planene utarbeides i en sammenheng, da de oppfattes å være gjensidig viktige og påvirker hverandre. Planene er til dels overlappende, med ulike grader av helsebehov, lærings- og utviklingsbehov og omsorgsbehov hos barn og familier. Fortsatt er det slik at «hver plage har sin tjeneste, sin etat og til dels sin byrådsavdeling», og oppveksten ses ikke godt nok i en sammenheng. Psykologen har derfor uttrykt ønske om at Bergen kommune neste gang skriver en tverrsektoriell oppvekstplan der også skole, barnehage og fritid inkluderes. Her blir  psykologperspektiver sentrale, også fra PPT/opplæringssektoren, da planene skal gjelde HELE barnet.

I Oslo kommune er en psykolog ansatt i Helseetaten, seksjon for psykisk helse og avhengighet. Stillingen har byomfattende oppgaver på systemnivå og folkehelseperspektiv skal legges til grunn. Psykologen arbeider med planarbeid, samhandling, tjenesteutvikling og kompetanseheving i kommunen. Psykologen har for eksempel bidratt i utarbeidelsen av en byomfattende plan mot vold i nære relasjoner. Ut fra den overordnede planen for hele kommunen, har bydelene utviklet lokale planer. Alle bydelene har lokale koordinatorer. Psykologen bidrar i koordinatorsamlinger, har ansvar for kompetanseoppbygging, gir veiledning og opplæring. Psykologen følger opp selvmords-forebyggingsarbeidet som er en del av Oslos folkehelseplan. Her inngår arbeid med kompetanseoppbygging og implementering av kompetanseprogrammer.

Psykologen peker på at det i en slik stilling i en av etatene (helseetaten) er vanskelig å komme i posisjon til å arbeide direkte med folkehelseoppgaver og grunnleggende årsaker som eksempelvis fattigdomsproblematikk. Det krever en stilling på et mer overordnet plan.

Skedsmo kommune har hatt en psykolog ansatt i staben til avdelingsleder for barn og familier. Avdelingen besto av barneverntjenesten, helsestasjoner, avdeling for barn med funksjonsnedsettelser, psykisk helsetjeneste, tilrettelagte tjenester og mindreårige asylsøkere. Psykologens oppgave var å utvikle og kvalitetssikre helsetjenestene, fungere som rådgiver i barnevernet samt drive fagutvikling.

Ringerike kommune har hatt psykolog ansatt i forebyggende tjeneste for barn og unge. I den posisjonen møtte psykologen befolkningens utfordringer og jobbet med å løfte disse inn i kommunalt planarbeid. Psykologen jobbet delvis klinisk, delvis med systemarbeid. Hun skrev folkehelsemelding sammen med kommuneoverlegen, da kommunen ønsket likt fokus på psykisk som somatisk helse. Psykologen søkte midler til ulike prosjekter, var med på å utvikle prosjektene, utviklet rutiner, veiledet fagpersoner og drev ulike kompetansehevingstiltak.

I Kvam Herad er en kommunalt ansatt psykolog deltaker i oppvekstsjefens ledergruppe sammen med ledere for barnehage/skole, helsestasjon/skolehelsetjeneste, PPT og barnevern. I spørsmål som angår oppvekstvillkår, forebygging og tjenesteutvikling for barn og unge, fungerer psykologen som uformell rådgiver for oppvekstsjefen. Psykologen har deltatt i oversiktsarbeidet i samarbeid med blant annet kommuneoverlege og folkehelsekoordinator. Psykologen deltar aktivt i ulike planarbeid, senest med delplan for helse- og omsorgstjenester som omhandler forebygging og tidlig innsats rettet mot barn og unge. Plan- og tiltaksarbeid knyttet til innsats mot barnefattigdom er et annet området psykologen er sterkt involvert i. Psykologen har vært pådriver for tverrfaglig og –sektorielt arbeid generelt, som bl a har resultert i etablering av Kvam Familie- og Læringssenter[235].

Vestby kommune har tilsatt en psykolog som rådgiver for bedre barnehage og skole. Psykologen sitter i ledergruppe med rektorene og skal med sin kompetanse bidra til systematisk mobbeforebygging i tillegg til et generelt mandat om å fremme psykisk helse og trivsel.   Les mer om arbeidet her.

Gå til toppen

8.2 Eksempler fra kommuner som har brukt psykologer i utvikling av lokale folkehelsetiltak

Psykologer i kommunene i dag jobber hovedsakelig med forebyggende tiltak som gjelder barn og unge. Dette skyldes at de fleste er ansatt for å jobbe med barn/unge. Dessuten er forebygging intuitivt mest effektivt tidlig – før uheldige levevaner og livsvalg er foretatt.

I noen tilfeller brukes psykologen til å velge eller utforme tiltakene. Andre faggrupper kan utøve dem, ofte under veiledning av psykologen. I andre tilfeller utøver psykologen tiltakene selv. 

Gå til toppen

Miljø og kultur

Planlegging av barnehage. Ringerike kommune

I Ringerike kommune skulle det planlegges en ny barnehage. Psykologen ble invitert med i en tidlig fase for å komme med innspill til arealutvikling med tanke på barnas psykiske behov. Det ble foreslått å legge til rette for minst en avdeling med mindre rom, med tanke på de aller minste barna for å unngå at de blir slitne og overstimulert i en stor gruppe barn hele dagen. 

Barnehage og skole

Systematisk arbeid for å fremme barn og unges psykiske helse. Vågan kommune

Gutt som husker

Psykologen i Vågan har jobbet systematisk over tid for at alle barnehager og skoler i kommunen skal få opplæring i ”Psykologisk førstehjelp” [236] . For å motivere til dette har psykologen stilt i møter med rådgivergruppen, rektorgruppen, og holdt foredrag om metoden for barnehagestyrere. Kommunalsjefen har satt av midler til opplæringen som når alle lærere og barnehageansatte høsten 2015. Etter opplæringen, er det psykologens oppgave å veilede i metoden.

Tiltak for å fremme psykisk helse hos skoleelever. Tønsberg kommune

Psykologene samarbeider med skolene om å gi undervisning som kan bidra til å fremme psykisk helse.  Psykologene har innført positiv psykologi i skolen ved å engasjere skolene i en annerledes tenkning rundt trivsel (well beeing) og læring. Psykologene har hatt undervisning for alle lærere/administrasjon. Høsten 2015 skal to skoler integrere tenkningen i sine handlingsplaner for psykososial utvikling. Psykologene vil da veilede i holdninger og  øvelser som kan prøves ut. Psykologene vil også ha undervisning for 8. klasse i positiv psykologi første uke på Nøtterøy videregående. 

Styrke barns psykiske helse og oppdage problemer tidlig – to sider av samme sak? Lørenskog kommune

Lørenskog kommune har etablert en psykisk helsetjeneste for barn og unge. Tjenesten er tverrfaglig med flere psykologer tilsatt. Tjenesten tilbyr et lavterskeltilbud til barn og unge og deres familier og jobber helsefremmende og forebyggende med psykisk helse. Psykologene på teamet har drevet undervisning i kommunens barnehager basert på metoden Circle of Security[237]. Målet er å øke de barnehageansattes kunnskap, fremme trygghet og fremme barnas utvikling.  Dette bidrar også til at barnehageansatte i større grad rådfører seg med psykologer der de er usikre på om barn er i risiko for skjevutvikling. Ved behov får barna og familiene oppfølging av psykologene, eller de henvises til spesialisthelsetjeneste. Psykologene driver altså både implementering av et psykisk helsefremmende program, samt tilbyr jevnlig veiledning og konsultasjon om enkeltbarn, utover det å drive direkte klinisk arbeid.  Psykologene tar i bruk både sin kompetanse om normalpsykologi i tillegg til psykopatologi og behandlingskompetanse. De driver kompetanseheving, veiledning, konsultasjon, vurdering, og oppfølging av enkeltbarn. Denne strategien er i motsetning til å vente og se hvordan det går. 

Systematisk arbeid med utvikling av sosiale ferdigheter i barnehage og skole. Fjell kommune.

Fjell kommune har i ca 10 år satset systematisk på tilsetting av psykologer i de sentrale tjenenestene knyttet til barn og unge; i PP–tjenesten, helsetjenesten og barnevernstjenesten. I disse tjenestene benyttes psykologenes kompetanse ulike nivåer i kommunen;

  1. På systemnivå som rådgivere for oppvekstsjef, helsesjef og rådmann om nødvendig tjenesteutvikling, og i vurdering av hvilke evidensbaserte forebyggende tiltak det bør satses på i barnehager og skoler.
  2. På tjenestenivå i implementering av helsefremmende og forebyggende programmer i barnehager og skoler gjennom undervisning og veiledning til barnehageansatte, helsesøstre og lærere.
  3. I individuell oppfølging av barn, unge og deres familier der særskilte behov avdekkes. 

Resultater av dette oppleves å være at færre barn opplever alvorlig omsorgssvikt, det er etablert en felles kultur for å fremme psykisk helse og dermed en mer sammenhengende behandlingskjede, riktige henvisninger til BUP og bedre læringsmiljø (mindre uro og kaos) på skolene.  Rådmannen i kommunen er overbevist om at dette gir resultater.  Én av suksessfaktorene er det nære samarbeidet mellom psykologene og den enkelte barnehage og skole. Psykologkompetansen blir blant annet benyttet til å bistå skoler og barnehager med kunnskapsbaserte programmer for utvikling av sosial ferdigheter: Zippys venner (barneskolen) og Respekt (ungdomsskolen), samt veilednings­programmet De utrolige årene som tilbys barnehageansatte. I tillegg har kommunen utviklet et eget program for å oppnå god klasseledelse (Tydelig Støttende Klasseledelse, TSK)[238]. 

Tilsyn med skolenes arbeid for et godt psykososialt miljø.  Ringerike kommune

Mobbing er en kjent og svært potent risikofaktor for psykiske problemer og frafall fra skolen. I Ringerike kommune så psykologen i sin kliniske hverdag stadig barn og unge som led under mobbing. Resultater fra den nasjonale Elevundersøkelsen underbygget at mobbing var et problem i kommunen. Dette til tross for årelang satsning på et godt psykososialt miljø på skolene. Psykologen samarbeidet derfor med kommuneoverlegen og miljørettet helsevern om å gjennomføre tilsyn på kommunens skoler for å se om den manglende nedgangen i mobbeforekomst kunne ha sammenheng med forhold ved skolenes systemarbeid[239]. På denne måten fikk kommunen bedre innblikk i årsaken til kommunens mobbeforekomst. Mål for mobbeforebyggende arbeid og redusert mobbeforekomst ble senere innarbeidet i kommunens folkehelsemelding[240]. 

Undervisning i grunnskole om psykisk helse. Bærum kommune

Bærums politikere har besluttet å innføre psykologisk førstehjelp (PF) som undervisning til elever på 5. og 8.trinn. Skolehelsetjenesten har ansvaret for gjennomføringen. Bakgrunnen for tiltaket er resultater fra Ungdata som viser at utfordringer knyttet til psykisk helse er det barn og ungdom strever mest med.

Gå til toppen

Et tverrfaglig team med psykologer, helsesøstre, psykiatrisk sykepleier, klinisk ernæringsfysiolog har laget et undervisningsopplegg for elever og lærere på trinnene. I tillegg får foreldrene tilbud om PF kurs. Opplegget gjennomføres i år og skal evalueres.  

Psykologenes rolle er blant annet å undervise i skolen sammen med helsesøstre, og veilede helsesøstre etter hvert som helsesøstrene er trygge kunnskapen og overtar undervisningen.  

Universelt forebyggende tiltak mot sosial angst i barneskole. To kommuner i Trøndelag.

Sosial angst er en redsel for å bli negativt vurdert i sosiale situasjoner. Dette er noe vi alle opplever, i større eller mindre grad. For noen blir engstelsen så kraftig at den hindrer normal livsutfoldelse. En av tre med skolevegring har sosial fobi.Dette er de stille, tilbaketrukne barna som ikke skaper problemer for andre enn seg selv.

I sin doktoravhandling kartla Tore Aune omfanget av sosial angst i alle klasser fra sjette til niende klasse i Steinkjer og Levanger. Kommunene var sammenlignbare når det gjaldt befolkning, utdannelsesnivå og økonomi. I etterkant av undersøkelsen fikk alle klassene i Steinkjer samme forebyggende informasjons- og læringsprogram. Psykologen stilte på foreldremøter, underviste lærerne, helsesøstre, PPT-tjenesten, barnevernet, sosialkontor og primærleger. Skolebarna i Levanger fikk ingen ekstra oppfølging, og fungerte som kontrollgruppe.

Ett år senere ble undersøkelsen gjentatt. Over 30 prosent av barna som hadde hatt sterk sosial angst, kunne ”friskmeldes”. Det generelle nivået av sosial angst i Steinkjer-klassene var redusert langt mer enn i Levanger [ 241].

I et samfunnsperspektiv er det store ressurser å spare for hvert barn som får hjelp før problemene utvikler seg i mer alvorlig retning[242]. – Sosial angst i oppveksten henger sammen med utvikling av depresjoner og rusproblematikk senere i livet. Vellykket forebygging i skolealder kan redusere disse problemene. 

Undervisning i videregående skole. Ringerike kommune

Undervisning i videregående skoler om psykisk helse reduserer forekomst av psykiske problemer. Dette viser forskning på programmet VIP (Veiledning i psykisk helse)[243]. I flere kommuner har psykologer vært involvert i implementering av VIP, mens andre har tatt på alvor behovet for øket kunnskap om psykisk helse og håndtering av psykiske utfordringer i hverdagen uten å implementere akkurat dette programmet. I Ringerike kommune har psykologen holdt kurs i stresshåndtering i fritimene, på elevgruppens eget initiativ. Elevene ønsket tilsvarende undervisning om å håndtere tankekjør/ negative tanker, sjenanse og engstelse. Dette i tillegg til VIP-undervisning.

Undervisning og veiledning i ungdomsskole og videregående skole. Nøtterøy kommune.

Hode mangel en puslespillbrikke

Nøtterøys kommunes psykolog underviser elever på ungdomsskole og videregående om enkle grep for å fremme helse og trivsel for seg selv og andre. Fokus er på betydningen av søvn og sosial støtte, gode ord, et trygt miljø uten mobbing, lek og samhold. Gjennom eksempler, historier og film viser psykologen hvordan ”Psykisk helse er noe vi skaper hver dag for oss selv og andre”.  Foredragene inngår i prosjektet helsefremmende skole. Skolene satser på Hei-dager, Hei-uke og Oppstartsuke, og aktiviteter som fremmer trygghet, samhold og trivsel.

I Nøtterøy har initiativet til samarbeidet mellom psykolog og skole kommet fra skolen og elevene selv. Hver skole har et tverrfaglig nettverk å lene seg på, og har helsefremmende arbeidsgrupper internt på skolen hvor elevene selv er aktive og engasjerte i planarbeidet. Godt lagarbeid og god forankring i ledelsen gjør at arbeidet ikke står alene, men som del av en strategi og en prosess som går over tid. 

Psykologen har også organisert og ledet en temakveld i kommunen om mobbing for alle ansatte i barne- og ungdomskolene. På temakvelden deltok elever med sine erfaringer og anbefalinger om tiltak, og det ble delt gode eksempler fra skolene. Psykologen sitter som medlem i «Beredskapsteam mot mobbing» som bistår i fastlåste saker på skolene. Foreldrene og elevene kan selv melde saker til beredskapsteamet. Psykologen er også medlem i kommunens folkehelseutvalg. 

Fullføring av videregående skole

Tiltak mot skolevegring og frafall. Asker kommune

Asker kommune har i tillegg til et etablert lavterskeltilbud til barn og unge og deres familier tilsatt en psykolog til å arbeide systematisk med forebygging og reduksjon av skolefravær. Psykologen er tilsatt delvis på midler fra Helsedirektoratets satsning på psykologer og delvis fra kommunens oppvekst-budsjett, og prosjektet er nå inne i sitt andre år.

I en relativt stor kommune som Asker er det over 30 skoler og psykologens kompetanse tas i bruk gjennom undervisning og veiledning til lærere, skoleledelse og andre instanser om hvordan felles målrettet innsats kan være med på å snu barnets skolefravær til deltagelse i skolens læringstilbud og sosiale miljø. Sosialt fellesskap, læring og mestring er viktig for den psykiske helsen til befolkningen. De viktigste faktorene i forebygging av fravær er relasjon mellom elev og lærer og medelever, det å ta tak i skjevutvikling tidlig, foreldres tillit til skole og samarbeid på tvers av instanser. Psykologen tar i bruk sin kompetanse om utviklingspsykologi for å hjelpe skolene til å oppdage tidlige signaler på utvikling av fravær. Psykologen bruker sin kunnskap om kommunikasjon og mellommenneskelige prosesser i sin veiledning til lærere om hvordan man bedre kan agere ved en bekymring og med det legge til rette for et godt samarbeid med foreldre. Kompetanse om endringsarbeid på individuelt nivå, brukes aktivt for å skape endring i systemer og på tjenestenivå. Målet er at aktørene som er i daglig kontakt med barna skal få økt kompetanse på å se tidlige tegn, økt trygghet og handlingsrom og økt forståelse for hvordan man som et lag av voksne rundt eleven kan dra i samme retning, samtidig. På den måten vil man kunne hindre utvikling av fravær på et tidligere tidspunkt og øke sannsynligheten for at barn kommer raskere tilbake til sitt læringsmiljø og sosiale fellesskap. 

Tiltak mot skolevegring. Bærum kommune

I Bærum kommune har to psykologer i samarbeid med leder for Utekontakten utviklet et undervisningsopplegg om skolefravær, årsaker til dette, tilbaketrekning som løsning på problemer, strategier for endring m.m. Dette ble opprinnelig utviklet for foreldre med ungdom som har fraværsproblematikk, og har fått gode evalueringer. Undervisningen har blitt etterspurt også fra skolene og har resultert i en tilpasset versjon for dem. Psykologene har fått mandat fra kommunens skoleledelse til å gjennomføre undervisning på alle ungdomsskoler i løpet av høsten 2015. Undervisning på skolene gjennomføres sammen med psykologer i PPT, som viderefører kompetansen på området til andre i PPT. Skolerådgiverne og helsesøstrene i kommunen får også opplæring i temaet. Psykologene vektlegger at omfattende skolefravær ikke nødvendigvis er et rent individuelt problem, men også et system- og samfunnsproblem. Dette gir større handlingsrom i forhold til å finne mulige løsninger.
Psykologene samarbeider med leder for Folkehelsekontoret, leder for fastlegeordningen og folkehelsekoordinator i kommunen. 

Gå til toppen

"

Utfordringen er å utvikle tiltak som bygger broer og sosial støtte og tilhørighet mellom nye landsmenn og etablerte innbyggere i kommunen.

"

Sosial støtte

Forebygge ensomhet og fremme sosial støtte hos flyktninger. Stange kommune

To venninner støtter hverandre

I Stange kommune har en psykolog hatt deler av sin stilling knyttet til Flyktningetjenesten. Psykologen har hatt ansvar for et tilbud til traumeutsatte enslige mindreårige flyktninger. Tilbudet er et gruppetilbud, noe som fremmer sosial støtte og samhold mellom deltagerne. Psykologen har også konsultasjoner med enkeltpersoner og ser at et felles trekk for mange flyktninger er ensomhet. Flyktningetjenesten prioriterer derfor tiltak som kan fremme sosial støtte og motvirke ensomhet. Utfordringen er å utvikle tiltak som bygger broer og sosial støtte og tilhørighet mellom nye landsmenn og etablerte innbyggere i kommunen. Av andre forebyggende tiltak psykologen og flyktningetjenesten er i ferd med å utvikle er undervisning og dialog om psykisk helse som en del av introprogrammet. Psykologens rolle er også å begrunne behov for særskilte trivselsfremmende tiltak slik at Flyktningetjenesten lettere kan skaffe ressurser til dette ved behov (eksempelvis støttekontakt). 

Fremme eldres deltagelse i sosiale aktiviteter. Askøy kommune

Askøy kommune har tilsatt en psykolog med eldre som målgruppe. Psykologen har i sitt virke fokus både på å hjelpe enkeltpersoner med angst og ensomhetsproblematikk til å komme seg ut av huset, og å undervise og ha dialog med både fastleger og ulike frivillige lag og organisasjoner om psykisk helse og hvordan tilrettelegge for eldre, motivere eldre til å delta i sosiale sammenhenger og fritidsaktiviteter. 

Arbeid

Unngå unødige sykemeldinger – holde folk i arbeid. Bærum kommune

I Bærum kommune har psykologene tidligere vært plassert i en avdeling under psykisk helse og rus. Etter en omorganisering har de blitt plassert under helsetjenester sammen med folkehelsekontoret og alle fastlegene. De opplever nå å ha blitt venstreforskjøvet i tjenestene slik at det er flere muligheter til å tenke forebygging og ha et folkehelsefokus for virksomheten. Dette har ført til et økt samarbeid med fastleger og psykologene har prøvd ut en pilot som handler om å gi undervisning til fastleger om forebyggende psykisk helsearbeid. Alle har en fastlege og mange drar til fastlegen med sine plager/klager – lenge før de blir (psykisk) syke. Psykologene mener at det å styrke fastlegens kompetanse på forebygging og tidlig intervensjon kan være bra for folkehelsa. Formålet er blant annet å fremme arbeidsdeltagelse for personer som har psykiske plager og lidelser og hindre uhensiktsmessig sykefravær. Gjennom undervisning og veiledning øker legenes kompetanse i hvilke råd og tiltak som er nyttige for personer med lettere psykiske plager (angst, depresjon, søvnvansker og stressvansker) og hvordan argumentere godt for at det å opprettholde arbeid så langt som mulig kan være bedre «medisin» enn sykemelding.  Med økt kompetanse og flere psykologiske verktøy/terapeutiske verktøy kan fastlegene fungere som viktige forebyggere innen psykisk helse. 

Gå til toppen

Familien

Barn som pårørende

Skedsmo kommune har kartlagt hvordan de kommunale tjenestene fanger opp og ivaretar barn og unge som pårørende. På bakgrunn av dette er det igangsatt tiltak som kan bidra til at barn og unge som er pårørende fanges opp. Blant annet er psykisk helsetjeneste for voksne kurset i hvordan involvere og informere barn og unge som er pårørende, hvordan snakke med barn og foreldre om foreldres sykdom samt rutiner for å følge opp barn som har egne behov for hjelp. Dette enten i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten. 

Psykologens rolle i slike prosjekter kan være å bidra til systematisk kartlegging av tjenestene, valg av metoder og verktøy for å fange opp barn som pårørende, kompetanseheving til tjenestene om å involvere barn, vurdere barnas egne behov og tilby hjelp til de som trenger det. Psykologen kan også henvise til spesialisthelsetjenesten der det er nødvendig. 

Oppdragelsesstil – foreldrestøtte

Foreldreferdighetskurs. Ringerike kommune:

I Ringerike kommune er det tilbudt kurs innen foreldreferdigheter til foreldre av alle barn i et visst årskull. Dette er en forebyggende modul. I tillegg tilbys ”De utrolige årene” til foreldre som strever og trenger ytterligere hjelp. Dette programmet tilbys både som lavterskeltiltak via helsestasjonen og via barnevern. Kommunen kan også tilby PMTo til familier som trenger mer omfattende hjelp til å jobbe med foreldreferdigheter og barn med utfordrende atferd.

Psykologens rolle kan være å informere ledelsen i kommunen om viktigheten av gode foreldreferdigheter, løfte opp behovet for slike kurs i organisasjonen, søke midler og gi råd om metode. Eventuelt også lede kurs.

Foreldreferdighetskurs. Vågan kommune

I Vågan kommune kan samtlige foreldre få kurs i foreldreferdigheter. Kommunen har valgt Trygghetsirkelen (Circle of security) [244] . Psykologen har tatt initiativ til dette samt veiledet ansatte som driver kursene. 

Sosioøkonomisk status

Tiltak for å redusere konsekvensene av sosiale forskjeller. Ringerike kommune

I Ringerike kommune ønsket man tiltak som gjorde barn fra familier med svak økonomi i stand til å delta på de arenaene andre barn deltok på ute om skole og barnehage. Kommunen innførte utstyrssentral med sportsutstyr til utlån. Dette var gratis og tilgjengelig for alle. Sentralen ble drevet av frivillighetssentralen. Utstyret ble vedlikeholdt av ungdommer med tiltak i barnevernet (aktivitetsgruppe/ ”mekking av sykler”). I tillegg innførte kommunen likemannskort (behovsprøvd) som ga barna adgang til skianlegg, kommunalt bad, fotballtrening etc. Disse tiltakene er blant de tiltak Ringerike kommune har nedfelt i sin Folkehelsestrategi. Psykologens rolle i arbeidet var først og fremst å sette fokus på barn i fattige familier og deres behov, dernest å søke midler til prosjektet. 

Tiltak mot sosial ulikhet, Kvam herad

Prosjektet ”Ingen skal stå igjen…” var finansiert av Arbeids- og Velferdsdirektoratet, og gikk over 3 år.  Målgruppen var i hovedsak barn av foreldre som mottok sosialhjelp. Målet var å øke deltaking og inkludering av barn og unge som ikke fikk eller kunne delta på aktiviteter i skolens regi eller på fritiden. Prosjektet var et samarbeid mellom NAV, Oppvekst, Frivillhetssentralen og frivillige organisasjoner. Prosjektet innebar tiltak som leksehjelp, støtte til ferie- og fritidsaktiviteter og skoleturer, utstyr og språkopplæring til flyktninger. Barneperspektivet i NAV og samarbeidet mellom NAV og barnevernet ble løftet frem.

Mange av tiltakene er i ettertid implementert i den ordinære driften, og er kontinuerlig under utvikling tilpasset befolkningens behov. Psykologen i kommunen har vært prosjektleder, søkt midler, bidratt til tiltaksutvikling og samarbeidet «på kryss og tvers» i prosjektet. 

Flyktningebakgrunn

Forebygging og helsefremming rettet mot flyktninger. Stange kommune:

I Stange kommune har en psykolog hatt 30 % stilling i flyktningeteamet. Arbeidet har hovedsakelig vært forebyggende med grupper for enslig mindreårige asylsøkere på mottaket i Stange. Andre eksempler på forebyggende tiltak er temaforelesning om søvnhygiene på mottaket til beboerne, samt temakveld om grensesetting. Dette var et tilbud som ble sendt ut som invitasjon til alle som ønsket å delta, både flyktninger som deltok på introduksjonsprogrammet og arbeidsinnvandrere etc.  Et opplæringsopplegg med informasjon om psykisk helse til nyankomne flyktninger som en del av introduksjonsprogrammet er under utvikling.  Psykologen veileder systematisk flyktningehelsesøstrene. Stange vil utvide psykologstillingen fremover slik at det er rom for å arbeide forebyggende overfor hele flyktningebefolkningen i kommunen, både de i mottak og bosatte. 

Gå til toppen

Vold, mishandling og seksuelle overgrep

Arbeid på krisesenter. Ringerike kommune

Traumatiserte barn blir sjelden henvist BUP. Psykologen valgte å gå aktivt ut for å nå flere enn de som ble henvist eller på andre måter ba om hjelp., og startet lavterskeltilbud til foreldre på krisesenteret. Ofte ble dette gitt sammen med barneansvarlig ved krisesenteret. Målsetningene var:

  • Få slutt på volden i barnets hjem
  • Gjøre foreldrene bedre i stand til å se barnas behov og møte dem på en god måte
  • Oppdage barn som har behov for helsehjelp, og sørge for at de fikk dette.

Resultatet var at samtlige foreldre som fikk tilbudet, flyttet bort fra voldsutøver. To år etter hadde ingen av dem har flyttet tilbake eller til ny voldsutøvende partner. Barnevern bisto i flere saker, og mange av barna fikk hjelp enten ved BUP eller av psykologen i kommunen. Det ble samarbeidet med en rekke instanser i kommunen som fastlege, helsesøster, NAV, advokat, kommunal boligtildeler, politi, skole/barnehage etc.

Psykologens rolle var å sette problemet med traumatiserte barb som ikke søkte hjelp på dagsordenen, starte lavterskeltilbud samt trekke inn samarbeidspartnere. Psykologen kurset også de ansatte ved krisesenteret i barns traumereaksjoner og ga veiledning/konsultasjoner ved behov. 

Folkeopplysning om vold. Ringerike kommune

For å minske tabu om vold i hjemmet, drive folkeopplysning om hva vold er, hvor vanlig det er samt hvor man kan søke hjelp, arrangerte kommunen konserter med gruppen Tonna Brix. De rappet og fortalte om egen barndom med vold. Til stede var SLT-koordinator, en representant fra krisesenteret, helsesøster samt lærere. Konsertene ble holdt på ungdomsskoler og ungdomsklubb. Flere barn tok kontakt etter konsertene og fortalte at de levde med vold i hjemmet. Familiene fikk hjelp til å komme ut av dette. Lærere ba kommunens psykolog om veiledning og råd om barn som de var bekymret for. Prosjektet ble igangsatt av SLT-koordinator. Psykologens rolle var å bistå og å følge opp de som hadde behov i ettertid. 

Seksuelt overgrepsteam. Nøtterøy kommune

I Nøtterøy kommune er det etablert et seksuelt overgrepsteam som er lett tilgjengelig. I tillegg til å bistå enkeltpersoner som søker hjelp grunnet overgrep, jobber de med rutineutvikling og undervisning til andre fagpersoner. Teamet har ansvar for å gjøre tilbudet kjent på skoler og i barnehager. Teamets oppgavene er:

  • Konsultativt tilbud til befolkningen og til ansatte i kommunen
  • Koordinerende instans når overgrep avdekkes
  • Yte akutt hjelp og oppfølgingssamtaler når overgrep avdekkes
  • Registrere overgrepssaker i kommunen, føre statistikk og samle erfaringer
  • Heve kompetansen hos rådgivende instanser
  • Holde seg oppdatert på fagfeltet seksuelle overgrep

Denne problematikken er spesielt viktig å ha dedikerte mennesker til å jobbe med fordi mange vegrer seg og syns det er tungt og vanskelig å stå i. Kommunen fastholder derfor viktigheten av å ha et definert team som er tverrfaglig sammensatt med faste medlemmer. Teamets medlemmer erfarer at stadig fokus på temaet er nødvendig for å øke bevisstheten og få inn bekymringssaker. 

Kriseteam. Ringerike og Vågan kommune

Et kriseteam er viktig ved svært alvorlige hendelser av stort omfang, som 22.juli-tragedien, større ulykker, naturkatastrofer etc. I noen kommuner rykker kriseteamet også ut ved hendelser som ikke involverer like mange mennesker, som ved selvmord, trafikkulykker, dødsulykker etc. Dette gir hjelp og støtte til enkeltpersoner i krise. Dessuten får kriseteamet trening ved å aktiveres hyppig. Hendelsene omtales ofte i lokalavisen, og omtalen kan være med på å trygge befolkningen; ”får jeg alvorlige problemer, stiller kommunen opp”.

Da Ringerike kommune etablerte kriseteam, satt psykologen i styringsgruppen. Hun ga opplæring, veiledning og oppfølging til kriseteamet samt deltok i utvikling av rutiner og evalueringer av teamets arbeidsmetodikk. I tillegg rykket hun ut selv ved behov.

Vågan kommune har valgt en liknende modell, der psykologen er nestleder i kriseteamet. Hun var tidligere leder for teamet, og har utarbeidet rutiner for arbeidet. 

Gå til toppen

Levevaner og helseatferd

Søvnskole. Lørenskog kommune

Søvnproblemer er et utbredt folkehelseproblem og et debutproblem ved flere psykiske lidelser. Ønsket om utvikling av Søvnskolen var basert på anbefalinger fra to rapporter fra Folkehelseinstituttet [245] , i tillegg til at Nasjonalt kompetansesenter for søvn og søvnsykdommer[246] viser til at sovemedisiner skrives ut for hyppig.

Med Søvnskolen i Lørenskog utviklet kommunen et kurstilbud som, med relativt lave kostnader, nådde ut til en stor andel av befolkningen. Søvnskolen hadde et «voksen-kurs» (18-60 år) og et «eldre-kurs» (65 år +), da eldre kan ha aldersspesifikke søvnutfordringer som hyppige oppvåkninger, tidlig oppvåkning og høyere grad av medisinering. Kursgruppene møttes fire ganger á to timer, over en periode på én måned.  

Resultatene var gode. Enkelte deltakere seponerte søvnmedikamentene sine betraktelig, mens noen vente seg av med dem helt. Mange meldte om at de stresset mindre med de plagene de hadde, selv om de ikke var helt kvitt dem. Det var også eksempler på at deltakere fikk økt yrkesdeltakelse.

Søvnskolen er utarbeidet av psykologer. Kursene er også ledet av psykologer. 

Frisklivssentralen i bydel Nordstrand, Oslo kommune

Frisklivssentralen på Nordstrand tilbyr hjelp til å takle livet for mennesker med mange belastninger. Bistand til endring  av levevaner og livsstil for å forebygge utvikling av sykdom og arbeidsuførhet tilbys også. I bydel Nordstrand er det blant annet tilsatt en psykolog i det tverrfaglige teamet. De tilbyr Kurs i mestring av belastninger (kib-kurs), grupper for overvektige barn og deres foreldre (foreldreveiledning) og kurs i helse- og kostholdsveiledning for kvinner med minoritetsbakgrunn. Psykologens kompetanse om atferdsendring er viktig i frisklivssentralens arbeid. Psykologens kompetanse tas i bruk både i utvikling, planlegging og i gjennomføring av tilbudene.

Gå til toppen

Barn i risiko

Systematisk arbeid for å fange opp barn i risiko. Vågan kommune

Gutt i klatrestativ

Psykologen er ansatt i den tverrfaglige familieenheten, der barnevern, PPT, helsestasjon, jordmor, habiliteringstjenesten for barn, logoped, forebyggende rådgiver for barn og unge og psykologen er samlokalisert. Enheten har en leder og psykologen er plassert i stab med ansvar for fokus på psykisk helse i alle deltjenestene.

Psykologens rolle har blant annet vært å bidra til sterkere fokus på psykisk helse i de kommunale tjenestene og til å arbeide mer systematisk med forebygging og oppdagelse av barn som trenger hjelp og undervise og veilede ved implementering av tiltak.  Blant annet er det innført screening av alle barn med metoden Ages and stages questionnaire (ASQ og ASQ-SE[247]) for å oppdage barn i risiko for skjevutvikling. Enheten har også innført  Edinburgmetoden [ 248] for å oppdage depresjon hos gravide og nybakte mødre.

Psykologen har også arbeidet med å rekruttere kommunen til deltakelse i prosjektet ”Tidlig inn”[249], arrangert av KORUS. Målet med programmet er at de kommunalt ansatte skal få

  • Mot til å spørre om alkohol, psykisk helse og vold
  • Mot til å handle på grunnlag av svar fra den enkelte
  • Kunnskap om hva du kan gjøre, og hvem du skal henvende deg til, og hvilke(n) instans(er) som er de(n) riktige til å følge opp den enkelte, familien eller barn 

Systematisk arbeid for å fange opp barn i risiko. Tønsberg kommune

Kommunen har tatt i bruk den såkalte ”Kvello-observasjonen” i barnehager for å oppdage barn som er i fare for skjevutvikling, tidlig. For å unngå å sitte med bekymringer som ikke ble fulgt tilstrekkelig opp, ønsket de barnehageansatte i Tønsberg kompetanse­økning i hvordan de best kunne formidle bekymringer for barn til foreldre, der dette ble avdekket. Psykologene utviklet et 2-dagers undervisningsopplegg til førskolelærere for alle barnehager i Tønsberg. Her fikk de undervisning og praktiske øvelser med rollespill i kommunikasjon rundt vanskelige temaer. Psykologene har gjennomført lignende opplegg for helsesøstre og fysioterapeuter.

Psykologens bidrag har vært å velge metode, gi  veiledning, trening til å ta vanskelige samtaler, implementering og utvikling av støtteapparat. 

Gå til toppen

Tiltak for eldres psykiske helse

Ulike tiltak for eldre, Askøy kommune

Askøy kommune har i flere år hatt psykolog tilsatt til for å arbeide med eldre som målgruppe. Psykologen har tilbudt lavterskeltjenester til eldre og arbeidet målrettet med å øke kompetansen og oppmerksomheten lokalt om eldres psykiske helsebehov og forebygging av psykisk lidelse. Dette gjør han ved å veilede helsepersonell både i institusjon og åpen omsorg. Psykologen holder også foredrag i lokalsamfunnet, eksempelvis frivilligsentralen, Røde kors, Revmatikerforbundet og andre aktuelle arenaer om eldre og psykisk helse, med vekt på ivaretakelse av god psykisk helse. Psykologen har erfart at mange eldre medisineres for tilstander som kan avhjelpes ved andre metoder, og har vektlagt dette i undervisningen.  I det kliniske arbeidet med enkeltpersoner benytter psykologen ulike tilbud i kommunen for å unngå isolasjon hos den eldre og utfordrer f.eks dagsentrene til å utvikle gode og relevante tilbud mennesker uten demens.  

 

"

Eldrepolitikk er mer enn pleie og omsorg.   

"

Eldrepolitikk er mer enn pleie og omsorg. Psykologen arbeider for at arbeidet med eldre i kommunen sees i et bredere perspektiv, fordi dette forsterker oppfattelsen av det å være eldre bare handler om sykdom og bekrefter opplevelsen av å være en meningsløs byrde. Funksjonstap kan være en forløper til sosial tilbaketrekking ikke bare fordi en ikke kommer seg frem, men også fordi en ikke føler at en har noe å bidra med, eller opplever skam rundt eget funksjonstap. Det er viktig å arbeide både med eldres og omgivelsenes holdninger om mangel på egenverdi. Eldre som mister funksjon kan ha behov for å utfordres til finne ulike typer av egenverdi i sosiale settinger. Dette kan inkludere vertskapsfunksjoner ved besøk hos seg selv, barnepass eller andre fysiske bidrag. Folk med et langt liv bak seg kan for eksempel være supre historie- og kulturformidlere i barnehaver og skoler. 

Forebygging av selvmord

I Oslo kommune er en kommunalt ansatt psykolog engasjert i selvmordsforebyggende arbeid. Hun sørger for at kommunen har VIVAT-kurs og lærer opp andre som skal drive kursene. Hun utvikler også et tilbud til mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, men overlevd. Her samordner hun ulike etater og spesialisthelsetjenesten, kartlegger kompetansebehov. Hun utvikler også et tilbud til etterlatte. Dette som et ledd i pårørendetilbudet kommunen tilbyr. Sammen med brukerorganisasjonen Pårørendesenteret i Oslo utvikler psykologen verktøy for ansatte i kommunen.

Gå til toppen

9.0 Mulige suksesskriterier
 

Mann på toppen av fjell

Folkehelsearbeid kan synes enkelt. Statistikk er tilgjengelig. Likeledes oversikter over virksomme tiltak. Lovverket påpeker ansvar for forebygging og helsefremming i mange tjenester og på mange nivåer. Likevel: Dårlig psykisk helse er et voksende problem.

Avslutningsvis skal vi se på mulige suksessfaktorer for å lykkes i folkehelsearbeidet. 

9.1 Folkehelsearbeid – et samarbeidsprosjekt

I Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid[250] understrekes det at en god felles forståelse, god kompetanse og samarbeid på tvers av sektorer og forvaltnings-nivåer er viktige suksessfaktorer i folkehelsearbeidet. I undersøkelsen oppgir 59 prosent av kommunene å ha etablert et systematisk tverrsektorielt samarbeid om folkehelse. Dette samarbeidet dreier seg oftest om å vurdere nødvendige folkehelsetiltak, koordinere folkehelsearbeidet på tvers av sektorer, delta i planprosesser og oversiktsarbeid og spre kunnskap om folkehelse internt i kommunen. Det varierer mellom kommuner hvem som deltar i de tverrsektorielle samarbeids­ gruppene. Oftest deltar folkehelsekoordinatoren, kommuneoverlegen, representanter for barnehage/skole og enhet for kultur/idrett.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at 41 prosent av kommunene ikke har etablert et systematisk samarbeid om folkehelse på tvers av sektorer. Disse kommunene har i noe mindre grad utarbeidet oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, og i noe mindre grad inkludert folkehelse i kommunale planer enn de som har etablert slikt samarbeid. Manglende forankring på tvers av sektorer trekkes av fylkeskommunene fram som en av de viktigste barrierene mot et systematisk og langsiktig folkehelsearbeid i fylket[251].

"

Det er behov for en bred forståelse av hva som påvirker og fremmer helsen vår. 

"

Det er komplekse forhold og årsaker som former vår psykiske helse. Det er behov for en bred forståelse av hva som påvirker og fremmer helsen vår. Det er viktig at folkehelsearbeidet skjer gjennom bruk tverrfaglighet, bredde i tiltak og av ulike sektorers virkemidler. Stortinget har vist til folkehelselovens prinsipp om "helse i alt vi gjør" og viktigheten av at hensynet til befolkningens helse ivaretas i all politikk. Mange ulike instanser deler ansvaret for helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen. Mange har kompetanse, på hvert sitt felt. For å lykkes med å bedre befolkningens psykiske helse via folkehelsearbeid, må mange involveres og dra i samme retning. Psykologen kan ikke ta seg av folkehelsearbeidet som solospiller, men kan bidra som en lagspiller. 

9.2 Psykisk folkehelsearbeid krever helhetlig plan

Forebygging av psykiske helseproblemer er komplisert, fordi årsakssammenhengene er komplekse. Mens ett tiltak kan redusere lungekreft (”røykeloven”), er det vanskelig å finne tilsvarende tiltak som kan forebygge psykoselidelser.

Mange tiltak er enkeltstående, rettet mot ett fenomen. Dette gir ikke alltid helsegevinst. Willy-Tore Mørch beskriver i Barn i Norge-rapporten[252] et prosjekt fra USA ment å utjevne sosiale forskjeller. Målet var at flere barn fra fattige familier skulle fullføre skolegang. Han beskriver først et tiltak der barnehagene ble rustet opp i kvalitet, noe som samsvarer med Folkehelseinstituttets anbefalinger[253]. Dette hadde ikke effekt. Men da dette tiltaket ble kombinert med tiltak for å øke samarbeidet mellom barnehage og hjem samt å bidra til økt foreldrefungering/ foreldrekompetanse, fikk man resultater. Flere barn fullførte grunnskolen. Flere gjennomførte også høyere studier.

"

Effektive antimobbeprogram har vært tilgjengelige lenge.

"

Dette eksempelet er ikke direkte overførbart til norske barnehager. Likevel kan det ha annen overføringsverdi: Kan årsaken til at vi f eks ikke har klart å senke mobbeforekomsten vesentlig, skyldes at vi har satset for ensidig? Arbeid mot mobbing i skolene har vært et sentralt satsningsområde i oppvekstsektoren de senere årene. Effektive antimobbeprogram har vært tilgjengelige like lenge. Til tross for dette utgjør mobbing fortsatt et omfattende problem i norske skoler. Vi skal se et eksempel på en mer helhetlig plan over folkehelsetiltak som kan settes inn for å redusere mobbing, øke trivsel og vennskap hos barn. Sekundært er målet at dette vil medvirke til bedre psykisk helse hos barna og lavere drop out-rate.

9.2.1 Eksempel: Folkehelsearbeid for et godt oppvekstmiljø. Fokus på mobbing

I dette eksemplet er svært mange oppgaver lagt til psykologen, også oppgaver andre faggrupper kan utføre. Dette er kun gjort for å illustrere de ulike posisjonene og rollene psykologen kan ha i folkehelsearbeidet. Kompetansen som allerede finnes i kommunen kan kartlegges, slik at psykologen benyttes der det er behov.

  • En sammensatt gruppe utarbeider plan for folkehelsearbeidet.

Psykologen deltar i planarbeidet.

  • Kommunen velger å ruste opp barnehagene med god voksentetthet, kompetente og personlig egnede voksne. Barnehagen implementerer metoder for å fange opp barn i risiko for skjevutvikling, enten det gjelder atferdsproblematikk, språkvansker / lærevansker eller andre områder. Barn med lavgradig problematikk får hjelp i kommunen. Andre henvises videre.

Psykologen kan veilede de ansatte i barnehagen, velge ut egnet verktøy til å identifisere barn i risiko, bistå i implementeringen av dette, behandle enkeltbarn og henvise de som har behov for det, videre.

  • Barnehagene velger å samarbeide med helsesøstrene om helsekontroller av barna. Her stiller de spørsmål om vold, rus og foreldrenes opplevelse av barnas utvikling og psykiske helse. De velger å ha spesielt fokus på barn i familier der det kan være rus, psykisk uhelse, svak sosioøkonomisk status og konflikt. Dette vet barnehagen ganske mye om, da de ser familiene daglig. Barnehagen har et godt samarbeid med barnevern, og klare retningslinjer for meldinger.

Psykologen i kommunen kan trene de ansatte i vanskelige samtaler. Psykologen kan også være en diskusjonspartner der barnehagen er i tvil om enkeltbarn de er bekymret for.

  • Barnehagene i kommunen innfører et program for å utvikle barnas sosiale kompetanse. Dette for at barna skal være godt rustet til god sosial fungering før skolestart. Målet er at barna skal utvikle god sosiale kompetanse med fokus på samspill, hvordan skape gode vennskap, konfliktløsning, inkludering.

Psykologen finner frem til et program som er evidensbasert og som kan la seg implementere, og bistår barnehagen i arbeidet.

  • Kommunen tilbyr forebyggende foreldreferdighetsprogram til familier med barn som oppleves vanskelige i det daglige i barnehagen, eller til familier som selv opplever behov for dette.

Psykologen i kommunen bistår i valg av program samt støtte og veiledning til de som driver ferdighetskurset.

  • For å avdekke mobbing, ensomhet og eventuelle trivselsproblemer tidlig, innfører skolene kartlegging av det sosiale miljøet i klassen fire ganger årlig. I tillegg benytter de flere andre metoder som sosiogram, loggbøker for elevene etc.

Psykologen bistår i vag av metode, gir opplæring og veiledning. Psykologen bistår også i vurdering av tiltak samt gir behandling til barn der det avdekkes behov.

  • Skolene innfører et evidensbasert program mot mobbing eller utvikler planer og rutiner lokalt.

Psykologen bistår i valg av program, implementering, veiledning og støtte samt tilbyr behandling til de som har behov

  • For å øke trivsel og å fremelske de positive forbildene, innfører skolene trivselslederprogrammet.

Psykologen kan bidra med innspill på foreldremøte med tema sosial kompetanse, viktigheten av et godt skolemiljø etc

  • Kommuneoverlegen gjennomfører et tilsyn av skolene etter forskrift om miljørettet helsevern for å undersøke skolenes internkontrollsystem og kvaliteten av deres systematiske arbeid for barnas psykososiale miljø. Eventuelle avvik utbedres.

Psykologen bistår i utforming av tilsynet og ev i gjennomføringen

  • Skolene innfører klare grenser for akseptabel og uakseptabel atferd, med konsekvenser. Dette kommuniseres klart til foreldrene.

Reglene utvikles av ansatte ved skolen, rektor, kommunens psykolog, FAU og elevrådet sammen, og evalueres årlig.

  • Skolene utvikler rutiner for å oppdage og handle ved bekymringsfullt fravær på alle trinn. Ved bekymringsfullt fravær samt tegn til at barnet ikke har det så bra som tristhet eller hyppige magesmerter, stilles alltid spørsmål om vold, overgrep, mobbing og trivsel generelt.

Psykologen kan bistå i utforming av rutiner. For eksempel hva som skal regnes som bekymringsfullt fravær, når foresatte skal kontaktes, hvordan man kan prate med barnet eller ungdommen og hvilke tiltak som skal tilbys

  • Kommunen velger økonomiske virkemidler for utjevning av sosiale forskjeller[254], søker midler, får innført utstyrssentral og midler til fritidsaktiviteter til de som har svak økonomi. Dette for at alle skal få delta i fritidsaktiviteter.

Psykologen kan bidra til å skrive søknad

  • Kommunen samarbeider med frivilligsentralen, som bistår ved frivillig leksehjelp etter skolen. Eldre tilbyr også historiefortelling og et fang å sitte på. Innfører gjensidige besøk av barnehagebarn på eldresenter, og av eldre i barnehagene.
  • Kommunen skal bygge ny skole. Psykologen involveres i planleggingen av skolens utforming med tanke på å bygge en skole der miljøet er tilrettelagt for god trivsel.

Psykologen kan bidra i planleggingen, f eks fremme forslag om eller støtte andre faggrupper i å vektlegge at skolegården skal by på lekemuligheter og at den skal være oversiktlig for lærere som inspiserer slik at de lettere for overblikk over barnas trivsel og lek.

  • Plan og bygning utvikler kommunen slik at det blir flere sosiale møteplasser. De vektlegger tilgjengelighet for alle. Eldres boliger legges integrert i kommunen, ikke å egne områder. De eldre oppfattes som ressurser, og deltar i miljøtiltak overfor barn.
  • Arbeidets resultater overvåkes jevnlig via nasjonal statistikk og lokale undersøkelser for evaluering. I tillegg benyttes brukerundersøkelser.

Psykologen har forskerkompetanse og kan bidra i evaluering.

Tiltakene nevnt i planen mot mobbing er omfattende og sektorovergipende. Dette er et eksempel som tydeliggjør at plan for bedret psykisk helse ikke kan være enkeltstående, men må innarbeides i kommunens øvrige planarbeid. 

Gå til toppen

9.3 Forhold som fremmer muligheten for å nyttiggjøre seg av psykologen i folkehelsearbeidet

De fleste kommunalt ansatte psykologer er i dag plassert i helsetjenester i kommunene. Av eksemplene i kapittel 8 kan man få inntrykk av at dette ikke er til hinder for å jobbe med folkehelse. I boka ”Psykisk helse som kommunal utfordring”[255] adresseres imidlertid psykologenes organisering i kommunene som et problem. Forfatterne mener at dette påvirker hvor stor betydning psykologens kunnskapsområde og forståelse kan få for både sektor, prioritering og tjenesteutvikling. Jo høyere i organisasjonen, jo større påvirkningsmulighet på jo større praksisområder.  Psykologforeningen får hyppige tilbakemeldinger fra kommunalt ansatte psykologer som opplever det vanskelig å jobbe med system- og folkehelsearbeid dersom de ikke har en posisjon der dette er naturlig. Psykologene etterlyser ofte mandat og myndighet, noe de opplever som en nødvendig forutsetning for å bidra godt i dette arbeidet. Psykologer organisert under for eksempel helsesøstertjenesten, opplever at dette er en utfordrende posisjon å være i hvis de skal påvirke planprosesser etc. Dette fordi de er avhengig av å hentes inn til relevante møter og fordi de ikke har myndighet. Folkehelsekoordinator og andre er ofte ikke kjent med at man har psykologer i kommunen og vet ikke hva de kan brukes til. Det er en oppfatning at psykologen kun jobber klinisk. Internt i helsetjenesten opplever psykologen ofte et krav om å jobbe klinisk, ta unna vanskelige saker. Der psykologene opplever å bli invitert inn, opplever de ofte at de kommer for sent inn i planprosessene, slik at påvirkningsmuligheten ikke blir reell. Flere psykologer forteller at de har jobber med å etablere tillit og posisjon slik at de naturlig blir en del av planarbeid. Dette har effekt. Men ved omorganiseringer, nyansettelser etc må jobben gjøres på nytt. Dette er tidkrevende og trettende. 

”Stillingen min er underlagt helsestasjonen og et familieteam. Utfordringen er at det blir vanskelig å jobbe forebyggende på ulike nivå. Jeg har ofte følt på at jeg kommer i klinsj med at arbeidsoppgavene er "låst" til teamet og de mange mulighetene det er å jobbe helsefremmende”[256] 

I hvilken grad psykologer bidrar i kommunal planlegging, kommer altså i stor grad an på hvor de er plassert i systemet. Psykologer kan samarbeide med noen som sitter tett på planprosessene som folkehelsekoordinator eller kommuneoverlege, men det beste er kanskje om psykologen gis en posisjon der vedkommende naturlig er med i planleggingen.

Legeforeningen er opptatt av en sterkere organisatorisk forankring av det forebyggende arbeidet i kommunene. De mener det er avgjørende for denne forankringen at kommuneoverlegen må tilbake i kommuneledelsen og ha et sterkere system- og koordineringsansvar i kommunene. Dette for å sikre helsefaglige vurderinger på ledelsesnivå i avgjørelser som skal tas også utenfor kommunens helsesektor[257]. Kanskje vil det være fornuftig om psykologen i kommunen får tilsvarende posisjon. Psykisk helse ivaretas på lik linje med somatisk. Dersom man velger en tilsetting i helsetjeneste, er det viktig at stillingen er forankret i kommunen, med klar oppgavebeskrivelse der folkehelsearbeid inngår. Oppsummert: 

  • Dersom psykologen ansettes i helsetjeneste, vil det ofte tilfalle mange oppgaver innen behandling og veiledning, og være vanskelig å jobbe med folkehelse. Ved en slik organisering er det nødvendig med klare rutiner for å innlemme psykologen i de rette organer til rett tidspunkt, dersom psykologen skal jobbe med folkehelse i tillegg.
  • Sentraladministrasjonen i kommunen er bedre egnet derom psykologen skal bidra i folkehelsearbeidet
  • For noen fungerer det godt at psykologen deler arbeidstiden i tre deler, der tiden fordeles til folkehelsearbeid, veiledning/konsultasjon og klinisk arbeid.
  • Skal psykologen jobbe samfunnspsykologisk,  er måleindikator for ventetid behandling lite gunstig. Da blir det det kliniske som vinner. 

Vedlegg - Lovgrunnlag

Folkehelseloven

§ 1. Formål

Notisblokk

Formålet med denne loven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse.

Loven skal sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte. Loven skal legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid. 

§ 4. Kommunens ansvar for folkehelsearbeid

Kommunen skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen.

Kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting.

Kommunen skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter. Medvirkning skal skje blant annet gjennom råd, uttalelser, samarbeid og deltagelse i planlegging. Kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. 

§ 5. Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i kommunen

Kommunen skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Oversikten skal blant annet baseres på:

  • opplysninger som statlige myndigheter og fylkeskommunen gjør tilgjengelig etter §§ 20 og 25
  • kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgtjenester, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og
  • kunnskap om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse

Oversikten skal være skriftlig og identifisere folkehelseutfordringene i kommunen, herunder vurdere konsekvenser og årsaksforhold. Kommunen skal særlig være oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale helseforskjeller. 

§ 6. Mål og planlegging

Oversikten etter § 5 annet ledd skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi. En drøfting av kommunens folkehelseutfordringer bør inngå i strategien, jf. plan- og bygningsloven § 10-1.

Kommunen skal i sitt arbeid med kommuneplaner etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet som er egnet til å møte de utfordringer kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten etter § 5 annet ledd. 

§ 7. Folkehelsetiltak

Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, jf. § 5. Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakksbruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk.

Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom. 

Forskrift om oversikt over folkehelsen

§ 1.Formål

Forskriften skal legge til rette for systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid. Forskriften skal bidra til samordning og standardisering av arbeid med oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. 

§ 2.Virkeområde

Forskriften gjelder:

a) kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med oversikt etter folkehelseloven § 5 og § 21

b) Nasjonalt folkehelseinstitutts arbeid med å gjøre tilgjengelig opplysninger etter folkehelseloven § 25 annet ledd.

§ 3. Krav til oversiktens innhold

Oversikten skal omfatte opplysninger om og vurderinger av:

a) befolkningssammensetning

b) oppvekst- og levekårsforhold

c) fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø

d) skader og ulykker

e) helserelatert atferd og

f) helsetilstand

Med oppvekst- og levekårsforhold menes for eksempel økonomiske vilkår, bo- og arbeidsforhold og utdanningsforhold. Med helserelatert atferd menes for eksempel fysisk aktivitet, ernæring, bruk av tobakk og rusmidler.

Oversikten skal inneholde faglige vurderinger av årsaksforhold og konsekvenser og identifisere ressurser og folkehelseutfordringer lokalt og regionalt. Kommunen og fylkeskommunen skal være særlig oppmerksomme på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale helseforskjeller. I kommuner der det er grunn til å anta at det foreligger spesielle folkehelseutfordringer for den samiske befolkning, skal disse vurderes. 

§ 4.Løpende oversiktsarbeid

Kommuner og fylkeskommuner skal løpende ha oversikt over folkehelsen. Den løpende oversikten skal dokumenteres på hensiktsmessig måte som en del av ordinær virksomhet. 

§ 5.Krav om oversiktsdokument hvert fjerde år

Kommuner og fylkeskommuner skal utarbeide et samlet oversiktsdokument hvert fjerde år som skal ligge til grunn for det langsiktige folkehelsearbeidet. Oversiktsdokumentet skal foreligge ved oppstart av arbeidet med planstrategi etter plan- og bygningsloven § 7-1 og § 10-1. Oversiktsdokumentet skal ikke inneholde opplysninger som kan knyttes til enkeltpersoner, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 1.

Kommunen skal samarbeide og utveksle informasjon med fylkeskommunen i arbeidet med oversiktsdokumentet. Fylkeskommunen skal understøtte kommunene, samarbeide og utveksle informasjon med kommunene i arbeidet med sitt oversiktsdokument. 

§ 6.Opplysninger fra Nasjonalt folkehelseinstitutt

Nasjonalt folkehelseinstitutt skal gjøre opplysninger fra nasjonale kilder tilgjengelige som grunnlag for kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med oversikter. Oppgaven omfatter blant annet å:

a) utarbeide og presentere folkehelseprofil for hver enkelt kommune og fylkeskommune i løpet av første kvartal hvert år og

b) etablere og oppdatere en statistikkbank.

§ 7.Fylkeshelseundersøkelser

Nasjonalt folkehelseinstitutt skal legge til rette for samordning av fylkeshelseundersøkelser blant annet ved å gjøre tilgjengelig maler for innhold og gjennomføring av slike undersøkelser.

Fylkeskommuner som gjennomfører fylkeshelseundersøkelser bør benytte maler etter første ledd. 

§ 8.Informasjon og medvirkning

Oversiktsdokument etter § 5 og folkehelseprofil etter § 6 skal være allment tilgjengelig slik at frivillige organisasjoner og befolkningen får tilgang til informasjon som grunnlag for å medvirke i beslutningsprosesser av betydning for folkehelsen.

Forskrift om miljørettet helsevern

§ 1.Formål

Forskriftens formål er:

a) å fremme folkehelse og bidra til gode miljømessige forhold

b) å sikre befolkningen mot faktorer i miljøet, blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale, som kan ha negativ innvirkning på helsen.

§ 2.Virkeområde

Forskriften gjelder for private og offentlige virksomheter og eiendommer hvis forhold direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Forskriften gjelder ikke miljømessige forhold som oppstår i boliger og på fritidseiendommer, hvis ikke slike forhold kan virke inn på omgivelsene utenfor boligen eller fritidseiendommen.

Forskriften gjelder for innretninger til sjøs, dersom disse ikke er særskilt regulert i annet regelverk.

Forskriften regulerer også kommunens arbeid og virkemidler innen miljørettet helsevern, jf. forskriften § 4 til § 6. 

§ 3.Forholdet til annet regelverk

Helsehensyn skal så langt som mulig ivaretas gjennom ordinære prosesser knyttet til planlegging og godkjenning av virksomheter og eiendommer. Der annet regelverk fastsetter helsebegrunnede krav eller normer, skal det tas utgangspunkt i disse ved vurderingen av hvorvidt forskriftens krav til helsemessig tilfredsstillende drift, jf. kapittel 3, er oppfylt.

Kapittel 2. Kommunens arbeid og virkemidler 

§ 4.Kommunens ansvar

Kommunen skal arbeide for å fremme folkehelse og bidra til å sikre befolkningen mot faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på helsen, blant annet ved å ivareta hensynet til helse og trivsel i planlegging etter plan- og bygningsloven og godkjenning av virksomhet etter annet lovverk. 

§ 5.Oversikt, rådgivning og medvirkning

Kommunen skal ha oversikt over positive og negative faktorer i miljøet som kan innvirke på befolkningens helse i kommunen. Oversikten skal i tilstrekkelig grad omfatte:

a) vurdering av aktuelle faktorer i miljøet, som for eksempel forurensning, støy, sosiale miljøfaktorer, ulykkesrisiko mv., og årsakene til deres opptreden

b) vurdering av miljøfaktorenes helseeffekter på befolkningen 

c) forslag til mulige helsefremmende,forebyggende eller avbøtende tiltak 

Den instans i kommunen som får oppgaven etter første ledd, skal på bakgrunn av sin oversikt over helsetilstanden og de faktorer som kan virke inn på denne, foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak og gi råd og uttalelser om helsemessige forhold overfor både andre fagmyndigheter, som for eksempel plan- og bygningsmyndighetene og forurensnings- og produktkontrollmyndighetene, virksomheter og befolkningen for øvrig. 

§ 6.Tilsyn og virkemidler

Kommunen skal føre tilsyn med at denne forskriften overholdes og treffe de nødvendige enkeltvedtak hjemlet i folkehelseloven kapittel 3. Når det gjelder kommunens plikter etter forskriften kapittel 2, fører Fylkesmannen tilsyn i medhold av lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten.

Ved vurderingen av om kommunen skal kreve retting etter folkehelseloven § 14, skal det ses hen til den helsemessige gevinst som oppnås ved vedtaket i forhold til vedtakets øvrige konsekvenser. Videre skal det tas hensyn til om forholdet allerede er vurdert i planlegging eller annen godkjenning etter annet lovverk.

0 Endret ved forskrifter 16 des 2011 nr. 1396 (i kraft 1 jan 2012), 9 mars 2012 nr. 210.

Kapittel 3. Miljø- og helsekrav til lokaler, virksomheter og eiendommer 

§ 7.Overordnet krav

Virksomheter og eiendommer skal planlegges, bygges, tilrettelegges, drives og avvikles på en helsemessig tilfredsstillende måte, slik at de ikke medfører fare for helseskade eller helsemessig ulempe.

Med helsemessig ulempe menes forhold som etter en helsefaglig vurdering kan påvirke helsen negativt og som ikke er helt uvesentlig.

Når det er grunn til å anta at planlagte eller eksisterende virksomheter og eiendommer kan medføre fare for helseskade eller helsemessig ulempe, skal den ansvarlige for virksomheten utføre de beskyttelsestiltak og ta de forholdsregler som ellers er nødvendige for å forebygge, hindre eller motvirke at slik virkning oppstår. 

§ 8.Beliggenhet

Ved valg av beliggenhet for nye virksomheter og ved vesentlige endringer og utvidelser av eksisterende virksomheter skal det blant annet tas hensyn til trafikkforhold, tilgjengelighet, forurensning, støy, klimaforhold og risikofaktorer i miljøet, samt områdets utforming og topografi. Dette gjelder både miljøfaktorer som kan få innvirkning på virksomhetene, og miljøfaktorer som virksomhetene kan påføre omgivelsene. 

§ 9.Helsemessige ulemper som virksomhet eller eiendom påfører omgivelsene

Virksomheter og eiendommer skal planlegges, drives og avvikles, slik at følgende krav til miljøfaktorer overholdes når det gjelder den belastning omgivelsene påføres:

a) Ved etablering og bruk av støykilder skal det tilstrebes lavest mulig støynivå. Støy og vibrasjoner skal ikke medføre helsemessig ulempe eller overskride helsemessig forsvarlig nivå.

b) Forurensning i form av utslipp til luft, grunn eller vann skal ikke medføre fare for helseskade eller helsemessig ulempe.

c) Virksomheter skal planlegges, drives og avvikles slik at ulykker og skader forebygges.

d) Virksomheter skal håndtere og oppbevare avfall på en helsemessig forsvarlig måte.

e) Virksomheter skal drives slik at luktplager som er til helsemessig ulempe for omgivelsene unngås.

§ 10.Helsemessige forhold i virksomheter og eiendommer

Virksomheter og eiendommer der allmennheten har adgang, eller som benyttes av mange mennesker, eller hvor mennesker oppholder seg over lengre perioder, skal i tillegg til bestemmelsene i § 7 til § 9 oppfylle følgende krav:

a) Virksomheten skal ha tilfredsstillende inneklima. Lydforhold og belysning skal ikke medføre helsemessig ulempe og skal være tilfredsstillende i forhold til det virksomheten brukes til.

b)  Det skal etableres et forsvarlig renhold med hygienisk tilfredsstillende metoder.

c) De sanitære anleggene i virksomheten skal ha en helsemessig forsvarlig utforming, kapasitet og standard.

d) Institusjoner og virksomheter som driver læring, pleie og omsorg mv., skal sikre et godt sosialt miljø. 

e) Virksomheten skal planlegges, drives og avvikles slik at ulykker og skader forebygges.

f) Virksomheten skal planlegges, drives og avvikles slik at smittsomme sykdommer forebygges. 

Gå til toppen

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler

§ 12. Psykososiale forhold

Virksomheten skal fremme trivsel og gode psykososiale forhold. 

Lov om helse- og omsorgstjenester

§ 3-3. Helsefremmende og forebyggende arbeid

Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning.

Helse- og omsorgstjenestene skal bidra i kommunens folkehelsearbeid, herunder til oversikten over helsetilstand og påvirkningsfaktorer etter folkehelseloven § 5.

Helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det. 

Barnevernloven

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er:

  • at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid
  • å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår

§ 3-1. Barneverntjenestens forebyggende virksomhet.

Kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer.

Barneverntjenesten har spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette. 

Gå til toppen

Opplæringsloven

Fra formålsparagrafen:

«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.» 

§ 5-6.Pedagogisk-psykologisk teneste

Kvar kommune og kvar fylkeskommune skal ha ei pedagogisk-psykologisk teneste. Den pedagogisk-psykologiske tenesta i ein kommune kan organiserast i samarbeid med andre kommunar eller med fylkeskommunen.

Tenesta skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å leggje opplæringa betre til rette for elevar med særlege behov. Den pedagogisk-psykologiske tenesta skal sørgje for at det blir utarbeidd sakkunnig vurdering der lova krev det. Departementet kan gi forskrifter om dei andre oppgåvene til tenesta. 

§ 9a-1. Generelle krav

Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.

§ 9a-2. Det fysiske miljøet

Skolane skal planleggjast, byggjast, tilretteleggjast og drivast slik at det blir teke omsyn til tryggleiken, helsa, trivselen og læringa til elevane.

Det fysiske miljøet i skolen skal vere i samsvar med dei faglege normene som fagmyndigheitene til kvar tid anbefaler. Dersom enkelte miljøtilhøve avvik frå desse normene, må skolen kunne dokumentere at miljøet likevel har tilfredsstillande verknad for helsa, trivselen og læringa til elevane.

Alle elevar har rett til ein arbeidsplass som er tilpassa behova deira. Skolen skal innreiast slik at det blir teke omsyn til dei elevane ved skolen som har funksjonshemmingar.

Dersom ein elev eller forelder, eller eit av råda eller utvala ved skolen der desse er representerte, ber om tiltak for å rette på fysiske miljøtilhøve, skal skolen snarast mogleg behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova. Om skolen ikkje innan rimeleg tid har teke stilling til saka, vil det likevel kunne klagast etter føresegnene i forvaltningslova som om det var gjort enkeltvedtak. 

§ 9a-3. Det psykososiale miljøet

Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør.

Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn.

Dersom ein elev eller forelder ber om tiltak som vedkjem det psykososiale miljøet, deriblant tiltak mot krenkjande åtferd som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal skolen snarast mogleg behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova. Om skolen ikkje innan rimeleg tid har teke stilling til saka, vil det likevel kunne klagast etter føresegnene i forvaltningslova som om det var gjort enkeltvedtak. 

§ 9a-4. Systematisk arbeid for å fremje helsa, miljøet og tryggleiken til elevane (internkontroll)

Skolen skal aktivt drive eit kontinuerleg og systematisk arbeid for å fremje helsa, miljøet og tryggleiken til elevane, slik at krava i eller i medhald av dette kapitlet blir oppfylte. Skoleleiinga har ansvaret for den daglege gjennomføringa av dette. Arbeidet skal gjelde det fysiske så vel som det psykososiale miljøet. 

Gå til toppen

Plan- og bygningsloven

§ 3-1.Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven

Innenfor rammen av § 1-1 skal planer etter denne lov:

a) sette mål for den fysiske, miljømessige, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i kommuner og regioner, avklare samfunnsmessige behov og oppgaver, og angi hvordan oppgavene kan løses

b) sikre jordressursene, kvaliteter i landskapet og vern av verdifulle landskap og kulturmiljøer

c) sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv

d) legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling

e) legge til rette for god forming av bygde omgivelser, gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår i alle deler av landet

f)  fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet

g) ta klimahensyn, herunder gjennom løsninger for energiforsyning og areal og transport

h) fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv.

Spesialisthelsetjenesteloven

§ 1-1.Lovens formål

Lovens formål er særlig å:

  • fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemming
  • bidra til å sikre tjenestilbudets kvalitet
  • bidra til et likeverdig tilbud
  • bidra til at ressursene utnyttes best mulig
  • bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes behov, og
  • bidra til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene. 

Lovgrunnlag for medvirkning

Involvering av frivillige organisasjoner er sentralt for å sikre medvirkning i folkehelsearbeidet. Kommunene er gjennom folkehelseloven pålagt å legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Barns rett til å bli hørt er hjemlet i barnekonvensjonen artikkel 12. Videre er medvirkning i planlegging regulert ved plan- og bygningsloven § 5-1. Sametinget har innsigelsesrett i kommunale planprosesser som er av vesentlig betydning for samisk kultur- og næringsutøvelse etter plan- og bygningsloven § 5.4.

Gå til toppen

Referanser

[1]  Psykologforeningen.no 29. oktober 2015: For mange får for lite hjelp  

[2] Allertsen, L.M. & Jensen, A. (2014). Folkehelse i samhandlingens tegn. Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 2014(5).

[3] Daatland, S.O. & Slagsvold, B. red (2006). Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NORlag).- runde 1 og 2. Oslo: NOVA, rapport 15-2013

[4] Helsedirektoratet (2014). Samfunnsutvikling for god folkehelse. Rapport om status og råd for videreutvikling av folkehelsearbeidet i Norge. Rapport IS-2203.

[5] Meld. St. 26 (2014-2015). ”Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet”.

[6] Helsedepartementets hjemmeside med omtale av meldingen. Hentet den 13.10.2015 fra  Folkehelsemeldingen mestring og muligheter

[7] Tilskuddsordningene «Modellutprøving av psykologer i kommunale helsetjenester» (2009-2012) og «Rekrutteringstilskudd til psykologer i kommunale Helse- og omsorgstjenester» (2013-). I 2014 ble det ansatt 270 nye psykologer i 165 kommuner/bydeler.

[8] Helsedirektoratet (2014). Samfunnsutvikling for god folkehelse. Rapport om status og råd for videreutvikling av folkehelsearbeidet i Norge. Rapport IS-2203.

[9] Heggland, J. E., Gärtner, K. & Mykletun, A. (2013). Kommunepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv (Rapport 2013:2) Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Divisjon for samfunn og psykisk helse.

[10] Heggland, J. E., Gärtner, K. & Mykletun, A. (2013). Kommunepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv(Rapport 2013:2) Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Divisjon for samfunn og psykisk helse.

[11] Meld. St. 26 (2014-2015)”Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet”.

[12]  Helsedirektoratets veileder i lokalt folkehelsearbeid.

[13]  Dokument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeidble overlevert Stortinget 29. juni 2015.

[14]  Psykologforeningen.no 29. oktober 2015: For mange får for lite hjelp  

[15] St. meld. nr 34 (2012 - 2013). Folkehelsemeldingen: God helse-felles ansvar. 

[16] Marmot, M. (2004). The status syndrome: how social standing affects our health and longevity. London, Bloomsbury Publishing Plc.

[17] Dahl, E., Bergsli, H. & van der Wel, K.A. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt (Hovedrapport). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus

[18] Daatland, S.O. & Slagsvold, B. red (2006). Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NORlag).- runde 1 og 2. Oslo: NOVA, rapport 15-2013

[19] Elstad, J.I. & Pedersen, A.W. Fører dårlig familieøkonomi til flere subjektive helseplager blant ungdom? Tidsskrift for velferdsforskning 2012; 15: 78-92 og

Dahl, E., Bergsli, H. & van der Wel, K.A. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt (Hovedrapport). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus

[20] Whitehead, M. & Dahlgren, G. (2009). Begreper og prinsipper for å utjevne sosiale ulikheter i helse. Utjevning av helseforskjeller del 1 (IS-1665) og del 2 (IS-1666). Helsedirektoratet, Oslo.

[21] Acheson, D. et al. (1998). Independent inquiry into inequalities in health report. London, The Stationery Office

[22] Andersen, P.L. & Bakken, A. (2015): Ung i Oslo 2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, rapport 8:2015

[23] Allertsen, L.M. & Jensen, A. (2014). Folkehelse i samhandlingens tegn. Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 2014(5).

[24]  Folkehelseinstituttet (2011). Psykiske plager og lidelser hos voksne - faktaark med helsestatistikk. Publisert 11.01.2011. Endret: 11.05.2015. Lest 15.09.2015.

[25]  Stortingsproposisjon 90L. Folkehelseloven.

[26] Daatland, S.O. & Slagsvold, B. red (2006). Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NORlag).- runde 1 og 2. Oslo: NOVA, rapport 15-2013

[27]  Voksne for barn: ”Det er her jeg bor” - Barn og unges medvirkning i kommunal planlegging.  

[28] Sosial- og helsedirektoratet (2005): Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i kommunenes helse- og sosialtjeneste IS-1162

[29]  Helsedirektoratets veivisere i lokalt folkehelsearbeid. Hentet den 04.11.2015.

[30] Helse- og omsorgsdepartementet. Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. St.meld. nr. 20 (2006–2007).

[31]  Illustrerende artikkel i Bergens Tidende. Publisert 29.05.2015, hentet 18.09.2015.

[32] Burström, B. (2004). Social differentials in the decline of infant mortality in Sweden in the twentieth century: the impact of policies and policy. In: Navarro V, ed. The political and social contexts of health. New York, Baywood Publishing Company Inc.

[33] Folkehelsemelding – Mestring og muligheter Meld. St. 19 (2014-2015)

[34] Helsedirektoratet (2014). Psykisk helse og trivsel i folkehelsearbeidet. IS-2263.

[35]  Dokument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015. 

[36] Mykletun, A., Knudsen, A. K. og Mathiesen, K. S. (2009): Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Folkehelseinstituttet. Rapport 2009:8

[37] Bakken, A. (2014): Ungdata: nasjonale resultater 2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

[38] Ystgaard, M., Reinholdt, N.P., Husby, J. & Mehlum, L. (2003): Villet egenskade hos ungdom. Tidsskrift for Norsk Lægeforening 2003; 123:2241 – 5

[39] Andrews, T., Bliksvær, T. & Fylling, I. (2014): Ung i nordland 2013. Resultater fra Ungdata-undersøkelsen i videregående skoler. NF-rapport 2014:3

[40] ”Ung i Ringerike 2013”. Kompetansesenter rus – region sør. Borgestadklinikken – Blå kors Sør.

[41] ”Ung i Sigdal 2014”. Kompetansesenter rus – region sør. Borgestadklinikken – Blå kors Sør.

[42] Strandheim, A., Bjerkeset, O., Gunnell, D., Bjørnelv, S., Holmen, T.L. & Bentzen, N. (2014): ”Risk factors for suicidal thaughts in adolescence – a prospective cohort study: the Young-HUNT study”.  BMJ Open 2014;4

[43]  Rognerud, M., Strand, B.H., Næss, Ø (red).(2007). Sosial ulikhet i helse: en faktarapport. Oslo: Folkehelseinstituttet. Rapport 2007:1.

[44] Andersen, P.L. & Bakken, A. (2015): Ung i Oslo 2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, rapport 8:2015

[45] Mykletun, A., Knudsen, A. K. og Mathiesen, K. S. (2009): Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Folkehelseinstituttet. Rapport 2009:8

[46] Grøholt, E.K. (red): Folkehelserapporten 2014: Helsetilstanden i Norge. Folkehelseinstituttet. Rapport 2014:4

[47] Kessler, R. C., P. Berglund, O. Demler, R. Jin and E. E. Walters (2005). "Lifetime prevalence and age-of-onset distributions' of DSM-IV disorders in the national comorbidity survey replication." Archives of general psychiatry 62(6): 593-602

[48] Regier, D.A. et al. (1993). One-month prevalence of mental disorders in the United States and sociodemographic characteristics: the Epidemiological Catchment Area study. Acta Psychiatrica Scandinavica, 1993; 88: 35-47

[49] Rognerud, M., Strand, H. & Dalgard, O.S. (2002). Psykisk helse i Helse- og levekårsundersøkelsen i 1998. Sosioøkonomiske forskjeller i psykisk helse og livsstil. Norsk Epidemiologi, 12 (3), 239-248

[50]  Rognerud, M., Strand, B.H., Næss, Ø (red).(2007). Sosial ulikhet i helse: en faktarapport. Oslo: Folkehelseinstituttet. Rapport 2007:1. 

[51] Dahl, E. & Friestad, C. (2013). Sosial ulikhet og psykisk helse. I Norvoll, R. (Red.), Samfunn og psykisk helse. Samfunnsvitenskapelige perspektiver. Gyldendal Akademisk.  ISBN 978-82-05-40913-2.  Kapittel 6.  s 149 - 165

[52] Daatland, S.O. & Slagsvold, B. red (2006). Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NORlag).- runde 1 og 2. Oslo: NOVA, rapport 15-2013

[53] Langballe, E.M. & Evensen, M. (2011): Eldre i Norge. Forekomst av psykiske plager og lidelser. Folkelseinstituttet, 2011. ISBN 978-82-8082-449-3

[54] Mørk, E. (red): Seniorer i Norge 2010. Statistisk sentralbyrå 2011. ISBN 978-82-537-8047-4

[55]  Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Demensplan 2015 – Den gode dagen.

[56]  Høringsutkast demensplan 2020 s.11.

[57] Ugreninov, E. (2005). Seniorer i Norge. Statistiske analyser nr. 72/2005. Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå, 2005.

[58]  Rognerud, M., Strand, B.H., Næss, Ø (red).(2007). Sosial ulikhet i helse: en faktarapport. Oslo: Folkehelseinstituttet. Rapport 2007:1.

[59] McCarty, C. A., W. A. Mason, R. Kosterman, J. D. Hawkins, L. J. Lengua & E. McCauley (2008). "Adolescent School Failure Predicts Later Depression Among Girls." Journal of Adolescent Health 43(2): 180-187 og

Odgers, C. L., T. E. Moffitt, J. M. Broadbent, N. Dickson, R. J. Hancox, Harrington, H., Poulton, R., Sears, M.R., Thomson, W.M. & Caspi, A. (2008). "Female and male antisocial trajectories: From childhood origins to adult outcomes." Development and Psychopathology 20(02): 673-716 og

Goodman, A., R. Joyce and J. P. Smith (2011). "The long shadow cast by childhood physical and mental problems on adult life." Proceedings of the National Academy of Sciences 108 (15): 6032-6037

[60] Helsedirektoratet (2015). Samfunnskostnader ved sykdom og ulykker – Helsetap, helsetjenestekostnader og produksjonstap fordelt på diagnoser og risikofaktorer. Rapport IS-2264. Hentet fra www.helsedirektoratet.no

[61] Wittchen, H. U., Jacobi, F., Rehm, J., Gustavsson, A, Svensson, M., Jönsson, B., et al. (2011). The size and burden of mental disorders and other disorders of the brain in Europe 2010. European Neuropsychopharmacology 21, 655–679

[62]  Folkehelseinstituttet (2015). Forekomsten av psykiske plager og lidelser i befolkningen – stabil eller i endring?

[63]  Hentet fra NAVs statistikkportal.

[64] Folkehelsemelding – Mestring og muligheter Meld. St. 19 (2014-2015)

[65] St. meld. nr 34 (2012 - 2013). Folkehelsemeldingen: God helse-felles ansvar. 

[66] St. meld. nr. 16 (2002-2003). Resept for et sunnere Norge.

[67] Helsedirektoratet (2014). Samfunnsutvikling for god folkehelse. Rapport om status og råd for videreutvikling av folkehelsearbeidet i Norge. Rapport IS-2203

[68] F olkehelseinstituttet. Publisert 30.06.2014, endret: 12.11.2014 , 09:53. Kapittel i Folkehelserapporten 2014. Av: Jens Christoffer Skogen, Anne Kjeldsen, Ann Kristin Knudsen, Ingri Myklestad, Ragnar Nesvåg, Anne Reneflot, Ellinor Major

[69] Mykletun, A., A. K. Knudsen and K. S. Mathisen ( 2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Oslo, Nasjonalt Folkehelseinstitutt

[70]  Dokument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid. Overlevert Stortinget 29. juni 2015. 

[71] Mykletun, A., Knudsen, A.K. & Mathiesen, K.S. (2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. FHI-rapport 2009:8

[72] Mathiesen, K. S., Karevold, E. & Knudsen, A. K. (2009). Psykiske lidelser blant barn og unge i Norge. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[73] Cummings, E.M., Davies, P.T. & Campbell, S.B. (2000). Developmental psychopathology and family process. New York: Guilford

[74] Kjeldsen, A. (2013). Familiesituasjonen betyr trolig mest for utvikling av atferdsvansker. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, vol 50(10), s. 1030-1031

[75] Waddell, G & Burton, AK. Is work good for your health and well-being? London: TSO; 2006 og

Dahl, E., Bergsli, H. & van der Wel, K.A. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt (Hovedrapport). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus

[76] Bakken, A. (2014). Ungdata: nasjonale resultater 2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

[77] Bakken, A. (2015): Ungdata: nasjonale resultater 2014. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

[78]  Nina Eriksen (2015). Intervju med Anders Bakken. På Høgskolen i Akershus`nettsider. Hentet den 17.08.2015.

[79] I ntervju med Jon Espesæther i NAV om naving i Kongsvinger. Publisert 28.03.2012, hentet 04.11.2015.

[80]  Språkrådets kåring av årets nyord 2012.  

[83]  Folkehelseinstituttet (2008). Miljø og helse - en forskningsbasert kunnskapsbase. Kapittel C: Sammenhengen mellom positive miljøfaktorer og helse. Hentet den 16.09.2015 fra. Publisert 03.07.2008, endret: 04.12.2012.

[84] Sørensen T, Mastekaasa A, Kleiner R, Sandanger I, Boe N, Klepp OM. (2004). Local Community Mobilisation and Mental Health Promotion. Int J Ment Health; 6: 5-16 og

Gracia E., & Herrero J. (2004).  Determinants of social integration in the community: an exploatory analysis of personal, interpersonal and situational variables. J Community Appl Soc Psycol. 14: 1-15.

[85]  Intervju i Bergens Tidende, publisert 30.11.2007.  

[86] Sylva, K., Melhuish, E., Sammons, P., Siraj-Blatchford, I. & Taggart, B. et al. (2011). Pre-school quality and educational outcomes at age 11: Low quality has little benefit, Journal of Early Childhood Research 9, 109–124

[87] Holte, A. (2012). Barnehager - mest for barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49(11), 1130-1133 og

Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, E., Ose, S., Rognerud, M. & Aarø, L. E. (2011). Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger (Rapport 2011:1). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[88] Schjølberg, S., Lekhal, R., Wang, M.V., Zambrana, I.M., Mathiesen, K.S., Magnus, P. & Roth, C. (2008). Forsinket språkutvikling; En foreløpig oversikt basert på data fra Den norske mor og barn undersøkelsen. Oslo: Folkehelseinstituttet; rapport: 2008:10.

[89]  Sommersel, H. B., Vestergaard, S., og Larsen, M.S. (2013). Kvalitet i barnehager i skandinavisk forskning 2006-2011. En systematisk forskningskartlegging. Dansk Clearinghouse for Uddannelsesforskning, Institut for Uddannelse og Pædagogik Aarhus: Aarhus Universitet. 

[90] European Commission (2009): Early Childhood Education and Care – key lessons from research for policy makers. An independent report submitted to the European Commission by the NESSE networks of experts. 2009.

[91] Burchinal, Margaret R og Debby Cryer (2003): «Diversity, child care quality, and developmental outcomes», Early Childhood Research Quarterly 18 (2003): 401426.

[92] Ahnert, L, M Pinquart og M E Lamb (2006): «Security of Children’s relationships with non-parental care providers: A meta-analysis.» Child Development, 77: 664679.

[93] De Schipper, J.C., Tavecchio, L.W.C. & Van IJzendoorn, M.H. (2008). Children’s attachment relationships with day care caregivers: Associations with positive care giving and the child’s temperament. Social Development17(3)454-470.

[94] Brandlistuen, R.E., Helland, S.S., Evensen, L.A., Schjølberg, S., Tambs, K., Aase, H. & Wang, M.V. (2015). Sårbare barn i barnehagen – betydningen av kvalitet. Folkehelseinstituttet, rapport 2015:2

[95] Folkehelseinstituttets side om den norske mor- og barnundersøkelsen (MoBa): http://www.fhi.no/studier/den-norske-mor-og-barn-undersokelsen

[96] Solheim, E., Wichstrøm, L., Belsky, J. & Berg-Nielsen, T.S. (2013). Do Time in Child Care and Peer Group Exposure Predict Poor. Socioemotional Adjustment in Norway? Child Development 84(5),1701-15 (2013).

[97] Helsedirektoratet (2015). Trivsel i skolen. Rapport IS-2345. www.helsedirektoratet.no

[98] Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, E., Ose, S., Rognerud, M. & Aarø, L. E. (2011). Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger (Rapport 2011:1). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[99] Bakken A.  (2014). Ungdata: nasjonale resultater 2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

[100] Barneombudet. Rapport, 2014. ”Jeg vil drømme gode drømmer”. Barnehøring om krenkelser i skolen. Innspill til Djupedalutvalgets fra barn og unge som har opplevd mobbing på skolen. http://barneombudet.no/for-voksne/vare-publikasjoner/mobbehoring-jeg-vil-dromme-gode-drommer

[101] Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget og

[102] Idsoe, T., Dyregrov, A. & Idsoe, E. M. (2012). Bullying and PTSD Symptoms: A Nationally Representative Study of Norwegian Adolescents. Journal of Abnormal Child Psychology, 40, 901–911.

[103] Isaacs, J., Hodges, E. V. & Salmivalli, C. (2008). Long-term consequences of victimization: a follow-up from adolescence to young adulthood. European Journal of Developmental Science, 2 (4), 387-397.

[104]  Bowes, L., Joinsen, C., Wolke, D. & Lewis, D. (2015). Peer victimisation during adolescence and its impact on depression in early adulthood: prospective cohort study in the United Kingdom. BMJ 2015;350:h2469. Hentet den 13.oktober 2015

[105] Fosse, G.K. & Holen, A. (2002). ”Childhood environment of adult psychiatric outpatients in Norway having been bullied in school”.  Child Abuse & Neglect, Vol. 26, nr 2, 129-137

[106]Sosial- og helsedirektoratet (2007): Tidlig intervensjon på rusområdet. Sentrale perspektiver – aktuelle målgrupper og arenaer. IS – 1455

[107] Sourander, A., Jensen, P., Rönning, J.A., Niemelä, S., Helenius, H., Sillanmäki, L., Kumpulainen, K., Piha, J., Tamminen, T., Moilanen, I. & Almqvist, F. (2007). ”What is the early adulthood outcome of boys who bully or are bullied in childhood? The Finnish From a Boy to a Man-study”. Pediatrics 2007; 120 (2): 397-404

[108] Olweus, D. (2011). Bullying at school and later criminality: Findings from three Swedish community samples of males. Criminal Behaviour and Mental Health Volume 21, Issue 2, pages 151–156

[109] Vatn, A.S., Bjertness, E., Lien, L. (2007): ”Mobbing og helseplager hos barn og ungdom”. Tidsskrift for Norsk Lægeforening 127:1941-4

[110] Oppedal, B. m.fl.(2008). Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i innvandrerfamilier. FHI - Rapport 2008:14

[111]  www.trivselsleder.no

[112] Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, E., Ose, S., Rognerud, M. & Aarø, L. E. (2011). Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger(Rapport 2011:1). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[113]  Helsedirektoratet: Å skape et godt miljø på skolen.

[114] Brent, D.A. & Brown, C.H. (2015). Effectiveness of school-based suicide prevention programmes. The Lancet, volume 385 (9977), s 1489-1491.

[115]  Havik, T., Bru, E. & Ertesvåg, S.K. (2015). School factors associated with school refusial – and truancy-related reasons for non-attendence. Social Psychology of Education. 

[116] H elsedirektoratet (2015). Mobbing i skolen. Oppdatert 27.januar 2015.

[117] Falch, T. & Nyhus O.H. (2009). Frafall fra videregående opplæring og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne. Trondheim: Senter for økonomisk forskning. SØF-rapport 07/09.

[118] Nørgaard, E. (2014). Sosiale indikatorer 2014. Livet vi lever. Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 2014(5).

[119] Granseth, T. & Aanerud, R. (2014). Gjennomstrømning i videregående opplæring, 2008-2013. Statistisk sentralbyrå. https://ssb.no/utdanning/statistikker/vgogjen

[120] Wollscheid, S. (2010). Språk, stimulans og læringslyst – tidlig innsats og tiltak mot frafall i videregående opplæring gjennom hele oppveksten. NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Rapport NR 12/10

[121] SSB statistikkbank for 2009 –kullet.

[122] Helsedirektoratet (2015). Mobbing i skolen. Oppdatert 27.januar 2015. https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helse-i-skolen/mobbing-i-skolen

[123] Breslau, J. Health in Childhood and Adolescence and High School Dropout. California Dropout Research Project Report. Santa Barbara, California: University of California; 2010.

[124] Ingul, J.M., Kløckner, C., Silverman, W.K., Nordahl, H.M. (2012) Adolescent school absenteeism: modelling social and individual risk factors. Child and Adolescent Mental Health. vol. 17 (2)

[125] Markussen E. & Seland I. (2012). Å redusere bortvalg – bare skolens ansvar? NIFU – Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, Rapport 6:12.

[126] Ingul, J.M., Kløckner, C., Silverman, W.K., Nordahl, H.M. (2012) Adolescent school absenteeism: modelling social and individual risk factors. Child and Adolescent Mental Health. vol. 17 (2)

[127] Nørgaard, E. (2014). Sosiale indikatorer 2014. Livet vi lever. Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 2014(5).

[128] Ekren, R. (2014). Sosial reproduksjon av utdanning? Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 2014(5).

[129] Sletten, M.A. & Hyggen, C.  (2013). Ungdom, frafall og marginalisering: Temanotat. Oslo, Norges forskningsråd. 

[130] Grøholt, E.K. (red): Folkehelserapporten 2014: Helsetilstanden i Norge. Folkehelseinstituttet. Rapport 2014:4

[131] Dahl, E, Bergsli, H & van der Wel, KA. Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt (Hovedrapport). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus; 2014. 

[132] Lau, B., Finne, L. B. & Berthelsen, M. (2011). Deltakelse i arbeidslivet: Helsefremmende eller en risiko for utvikling av dårlig mental helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 4, 745-750.

[133] Dahl, E., Bergsli, H. & van der Wel, K.A. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt (Hovedrapport). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus

[134]  Nielsen, M.B., Magerøy, N., Gjerstad, J. & Einarsen, S. (2014). Mobbing i arbeidslivet og senere helseplager. Tidsskrift for norsk legeforening 2014; 134:1233 – 8

[135] Sterud, T. (2013). Work-related psychosocial and mechanical risk factors for work disability: a 3-year follow-up study of the general working population in Norway. Scandinavian Journal of Environment and Health 39(5): s. 468-476

[136]  Arbeidsdepartementet (2013). Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse (2013-2016).

[137] Reme, s.e., Øverland, S., Grasdal, A., Ludvigsen, K., Løvvik, C. & Lie, S.A. (2013). Effektevaluering av Senter for jobbmestring." Sluttrapport. Utviklet av Uni Helse og Uni Rokkansenteret,
Uni Research

[138]  Dalgård, O.S. & Hånes, H. (2014). Sosial støtte og ensomhet. Folkehelseinstituttets faktaark.

[139] Myklestad, I, Røysamb, E & Tambs, K. Risk and protective factors for psychological distress among adolescents: a family study in the Nord-Trondelag Health Study. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 2012; 47(5): 771-82.

[140] Bakken, A. (2014). Ungdata: nasjonale resultater 2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (2014).

[141] Sandnes, T. (red) (2013). Ungdoms levekår. Oslo/Kongsberg: Statistisk sentralbyrå. ISBN 978-82-537-8672-8

[142]  Kvalvaag, H. (2008). Eldre har bedre venner.

[143]  Barstad, A. (200). Få isolerte, men mange er plaget av ensomhet. Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 18(5).  

[144] Kvalvaag, H. (2008). Eldre har bedre venner.  http://forskning.no/helse/2008/04/eldre-har-bedre-venner

[145] Daatland, S.O. & Slagsvold, B. red (2006). Vital aldring og samhold mellom generasjoner. Resultater fra den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NORlag).- runde 1 og 2. Oslo: NOVA, rapport 15-2013

[146] Karevold, E., Røysamb, E., Ystrom, E., Mathiesen, K.S.  (2009). Predictors and pathways from infancy to symptoms of anxiety and depression in early adolescence. Dev Psychol 2009; 45: 1051–60.

[147] Bakken, A. (2013). Ungdata: nasjonale resultater 2010-2012. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

[148] Redd Barna. Barnefattigdom. Hentet den 11.01.2015 fra http://www.reddbarna.no/vaart-arbeid/barn-i-norge/barnefattigdom

[149] Talset, R. & Bratvold, B. (red). Barn i Norge-rapporten 2013. Barnefattigdom og utenforskap. Utgiver: Voksne for barn. ISBN 978-82-92488-30.

[150] Duncan, G. J., Morris, P. A. & Rodrigues, C. (2011). Does money really matter? Estimating impacts of family income on young children’s achievement with data from random-assignment experiments. Developmental Psychology, preprint, No Pagination Specified.

[151] Dearing, E., Zachrisson, H.D. & Mykletun, A. (2011). Fattigdommens konsekvenser for utvikling og psykisk helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48, 785-787.

[152] Epland, J. & Kirkeberg, M.I. (2015). Utvikling i vedvarende lavinntekt. Barn i lavinntektshusholdninger: Flere økonomisk utsatte barn. Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-okonomisk-utsatte-barn

[153] Mykletun, A., A. K. Knudsen and K. S. Mathisen ( 2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Oslo, Nasjonalt Folkehelseinstitutt.

[154] Oppedal, B. m.fl.(2008). Psykososial tilpasning og psykiske problemer blant barn i innvandrerfamilier. FHI - Rapport 2008:14

[155] Andersen, P.L. & Bakken, A. (2015): Ung i Oslo 2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, rapport 8:2015

[156] Oppedal, B., Jensen, L., Seglem, K.B. & Haukeland, Y.B. (2011). Etter bosettingen: Psykisk helse, mestring og sosial integrasjon blant ungdom som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[157] Skårdalsmo, E. M. B. & Jensen, T.K. (2015). Unaccompanied refugee minors’ early life narratives of physical abuse from caregivers and teachers in their home countries. International Journal of Child Abuse & Neglect.

[158] Andersen, P.L. & Bakken, A. (2015): Ung i Oslo 2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, rapport 8:2015

[159] Nilsen, W., Skipstein, A. & Gustavson, K. (2012). Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge. FHI rapport 2012:2

[160] Cummings, E.M., Davies, P.T. & Campbell, S.B. (2000). Developmental psychopathology and family process. New York: Guilford

[161] Borren, I. & Helland, S. S. (2013). Intervensjoner for å dempe foreldrekonflikt – en kunnskapsoversikt (Rapport 2013:6). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[162] Helland, M. J. & Mathiesen, K. S. (2009). 13-15-åringer fra vanlige familier i Norge - hverdagsliv og psykisk helse (Rapport 2009:1). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[163] Skogen, J. C. & Torvik, F. A. (2013). Atferdsforstyrrelser blant barn og unge i Norge: Beregnet forekomst og bruk av hjelpetiltak (Rapport 2013:4). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[164] Borren, I. & Helland, S. S. (2013). Intervensjoner for å dempe foreldrekonflikt – en kunnskapsoversikt (Rapport 2013:6). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[165] www.ungsinn.no

[166] Torvik, F. A. & Rognmo, K. (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: omfang og konsekvenser. FHI rapport 2011:4

[167] Mevik, K. & Trymbo, B. E., 2002. Når foreldre er psykisk syke. Oslo, Universitetsforlaget. ISBN: 82-15-00185-8 og

Velleman R & Templeton L (2007). Understanding and modifying the impact of parents substance misuse on children. Advances in Psychiatric Treatment 13; s. 79-89. 

[168] Getz, L., Kirkengen, A.L., Ulvestad, E. (2011). Menneskets biologi-mettet med erfaring. Tidsskrift for Den norske legeforening 2011;13. s 683 – 687.

[169] Field, T., Diego, M & Hernandez-Reif, M. (2006). Prenatal depression effects on the fetus and the newborn: a review. Infant Behavior & Development 29, (2006) 445-455.

[170] Cornelius, M.D., Day, N.L. (2009). Developmental consequences of prenatal tobacco exposure. Current Opinions in Neurology. 2009; 22(2):121–125.

[171] Cohen, L. R., Hien, D. A., & Batchelder, S. T., 2008. The Impact of Cumulative Maternal Trauma and Diagnosis on Parenting Behavior. Child Maltreatment, 13(1):7-38

[172] Nicholas, K.B. & Rasmussen, E.H. (2006): Childhood Abusive and Supportive Experiences, Inter-Parental Violence, and Parental Alcohol Use: Prediction of Young Adult Depressive Symptoms and Aggression. Journal of Family Violence. 21, s 43-61.

[173] Cohen, L. R., Hien, D. A., & Batchelder, S. T., 2008. The Impact of Cumulative Maternal Trauma and Diagnosis on Parenting Behavior. Child Maltreatment, 13(1):7-38 og

Torvik, F. A. & Rognmo, K. (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: omfang og konsekvenser. FHI rapport 2011:4

[174] Mathiesen, K. S., Karevold, E. & Knudsen, A. K. (2009). Psykiske lidelser blant barn og unge i Norge. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

[175] Berle, J. Ø., Aarre, T. F., Mykletun, A., Dahl, A. A. & Holsten, F. 2003. Screening for postnatal depression. Validation of the Norwegian version of the Edinburgh Postnatal Depression Scale, and assessment of risk factors for postnatal depression. Journal of Affective Disorders, 76(1-3):151-6 og

Eberhard­Gran , M., Tambs, K., Opjordsmoen, S., Skrondal, A. & Eskild, A., 2004. Depression during pregnancy and after delivery: a repeated measurement study. Journal of Psychosomatic Obstetrics and Gynaecology 25(1):15–21 og

Glavin, K., Smith, L. & Sørum, R., 2008: Prevalence of postpartum depression in two municipalities in Norway.  Scandinavian Journal of Caring SciencesVolume 23(4) , s 705 – 710

[176] Azak, Schale (2010). Sped- og småbarn med deprimerte mødre. En multifaktoriell modell for å forstå utviklingsvansker hos barna. I: Moe, V., Slinning, K. & Hansen, M. B. (red) (2010): Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse (s. 347-359). Oslo: Gyldendal akademisk

[177] Mathiesen, K. S., & Sanson, A. (2000). Dimensions of early childhood behavior problems: Stability and predictors of change from 18 to 30 months. Journal of Abnormal Child Psychology, 28 (1), 15–31.

[178] Barne-, likestillings –og inkluderingsdepartementet. (2013). Barndommen kommer ikke i reprise. Strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014-2017). Oslo: Barne-, likestillings –og inkluderingsdepartementet, s 5.

[179] Borgen, G., Dyb, G., Hafstad, G., Jensen, T., Langballe, Å., Myhre, M., Nicolaysen, J. & Øverlien, C. (2011).

Seksuelle og fysiske overgrep mot barn og unge - kunnskapsstatus 2011. Oslo: NKVTS.

[180] Dube, S.R., Felitti, V.J., Dong, M., Giles, W.H. & Anda, R.F. (2003). The impact of adverse childhood experiences on health problems: evidence from four birth cohorts dating back to 1900. Preventive Medicine, 37(3), 268–277.

[181] Edwards, V. J., Holden, G. W., Anda, R. F., & Felitti, V. J. (2003). Experiencing multiple forms of childhood maltreatment and adult mental health: Results from the Adverse Childhood Experiences (ACE) study. American Journal of Psychiatry, 160(8), 1453-60.

[182] Ford, J.D., Stockton, P., Kaltman, S. & Green, B.L. (2006). Disorders of extreme stress (DESNOS) symptoms are associated with type and severity of interpersonal trauma exposure in a sample of healthy young women. Journal of Interpersonal Violence, 21(11), 1399-1416. 

[183] Courtois, C.A. (2004). Complex trauma, complex reactions: Assessment and treatment. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 41(4), 412-425.

[184] Van der Kolk, B.A. (2005). Developmental trauma disorder. Towards a rational diagnosis for children with complex trauma histories. Psychiatric Annals, 35(5), 401-408.

[185] Eberhard-Gran, M., Schei, B. & Eskild, A. (2007). Somatic symptoms and diseases are more common in women exposed to violence. Journal of general internal medicine, 2007(22) s. 1668-1673

[186]  Somatisk syk etter vold. Dagens medisin, 25/07. Lest 25.05.2015.

[187] Frenken, J & Van Stolk, B (1990). Incest victims`inadequate help by professionals. Journal of child abuse and neglect,14, 253-263

[188] Read, J., McGregor, K., Coggan, C., & Thomas, D. R. (2006). Mental health services and sexual abuse: the need for staff training. Journal of Trauma and Dissociation, 7(1), 33–50.

[189] Jensen, T. K. (2012). Intervjuer med barn og unge i spesielt vanskelige livssituasjoner – kan vi snakke med barn om alt? I E. Backe-Hansen & I. Frønes (red.),Metoder og perspektiver i barne- og ungdomsforskning (s. 95–120). Oslo: Gyldendal Akademisk.

[190] Zajac, K., Ruggiero, K. J., Smith, D. W., Saunders, B. E. & Kilpatrick, D. G. (2011). Adolescent distress in traumatic stress research: Data from the national survey of adolescents replication. Journal of Traumatic Stress, 24(2), 226–229

[191] Ormhaug, S.M., Jensen, T.K., Hukkelberg, S.S., Holt, T. & Egeland, K. (2012). «Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP».

Tidsskrift for Norsk Psykologforening 2012(49): s. 234–240.

[192] Steele K., van der Hart, O. & Nijenhuis, E.R.S. (2001). Dependency in the treatment of

complex posttraumatic stress disorder and dissociative disorders. Journal of Trauma

and Dissociation, 2(4), 79-116.

[193] Barne-, likestillings –og inkluderingsdepartementet. (2013). Barndommen kommer ikke i reprise. Strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014-2017). Oslo: Barne-, likestillings –og inkluderingsdepartementet

[194] Knudtsen, M.S., Holmen, J. & Håpnes, O. (2005). Hva vet vi om kulturdeltakelse og helse? Tidsskrift for Den norske legeforening, 2005 (125), s. 3418-20.

[195] Samdal, O., Bye, H. H., Torsheim, T.,  Birkeland, M. S., Diseth, Å. R,  Fismen, A.S., Haug, E., Leversen, I. & Wold, B. (2012): Sosial ulikhet i helse og læring blant barn og unge: Resultater fra den landsrepresentative spørreskjemaundersøkelsen ”Helsevaner blant skoleelever. En WHO-undersøkelse i flere land”. HEMIL-rapport 2/2012. Bergen: HEMIL-senteret, Universitetet i Bergen

[196] Biddle, S.J.H. & Asare, M. (2011) Physical activity and mental health in children and adolescents: a review of reviews. British Journal of Sports Medicine. 45: 886- 95

Martinsen, E., W. (2000) Fysisk aktivitet for sinnets helse. Tidsskrift for Den norske legeforening, 120, 3054-3056

Saxena, S., Van Ommeren, M., Tang, K. C. & Armstrong, T. P. (2005). Mental Health benefits of physical activity. Journal of Mental Health, 14, 445-451.

[197] Mental Health Foundation. (2006). Feeding minds, the impact of food on mental health. London.

Oddy, W. H., Robinson, M., Ambrosini, G.L., O’Sullivan, T. A., de Klerk, N. H., Beilin, L. J., Silburn, S. R., Zubrick, S. R., Stanley, F. J. (2009). The assosiation between dietary patterns and mental health in early adolescence. Elsevier. 39-44.

[198] Silvers, K. M. & Scott, K. M. (2001). Fish consumption and self-reported physical and mental health status. Public Health Nutrition. 5(3), 427-431.

Popa, T. A. & Ladea M. (2012). Nutrition and depression at the forefront of progress. Journal of Medicine and Life. 5(4): 414-419.

[199] Oddy, W. H., Robinson, M., Ambrosini, G.L., O’Sullivan, T. A., de Klerk, N. H., Beilin, L. J., Silburn, S. R., Zubrick, S. R., Stanley, F. J. (2009). The assosiation between dietary patterns and mental health in early adolescence. Elsevier. 39-44.

[200] Lien, L., Lien, N., Heyerdahl, S., Thoresen, M., Bjertness, E. (2006). Consuption of Soft Drinks and Hyperacticity, Mental Distress, and Conduct Problems Among Adolescents in Oslo, Norway. American journal of public health. 96(10): 1815- 1820.

[201] O’Sullivan, T. A., Robinson, M., Kendall, G. E., Miller, M., Jacoby, P., Silburn, S. R. & Oddy, W. H. (2008). A good-quality breakfast is associated with better mental health in adolescence. Public Health Nutrition. 12(2), 249-258.

Rampersaud, G. C., Pereira, M. A., Girard, B. L., Adams, J. & Metzl, J. D. (2005). Breakfast Habits, Nutritional Status, Body Weight, and Academic Performance in children and Adolescents. Journal of the American Dietetic Association. 105:743- 760. (skolemessig fingering)

[202] O’Sullivan, T. A., Robinson, M., Kendall, G. E., Miller, M., Jacoby, P., Silburn, S. R. & Oddy, W. H. (2008). A good-quality breakfast is associated with better mental health in adolescence. Public Health Nutrition. 12(2), 249-258.

[203] Samdal, O., I. Leversen, T. Torsheim, M. S. Manger, G. S. Brunborg og B. Wold (2009): Trender i helse og livsstil blant barn og unge 1985 – 2005. Norske resultater fra studien «Helsevaner blant skoleelever. En WHO-undersøkelse i flere land.» Rapport 3/2009. Bergen, HEMIL-senteret, Universitetet i Bergen.

[204] Evenby, M.F. (2014). Kostholdsvaner og psykiske helseplager blant ungdom i Hedmark. Master thesis, Høgskolen i Hedmark.

[205] Major, E.F. (red), Dalgard, O.S., Mathiesen, K.S., Nord Erik, Ose S.O., Rognerud, M.A., Aarø, L.E., (2011). Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2011:1

[206] Bøe T, Hysing M, Stormark KM, Lundervold A, Sivertsen B. (2012). Sleep problems as a mediator of the association between parental education levels, perceived family economy and poor mental health in children. Journal of Psychosomatic Research 2012;73(6):430­6.

[207]  Larsen, K. & Hansen, G. (2013). Social ulighed i sundhed. Underlagsrapport til Kunnskapsoversikt om sosial ulikhet i helse. Elektronisk publisering, 

[208] Horverak, Ø. & Bye, E.K. (2007). Det norske drikkemønsteret. En studie basert
på intervjudata fra 1973-2004. SIRUS-
rapport nr. 2/2007. Oslo: Statens institutt
for rusmiddelforskning.

[209]  Bethune, S. (2014). Teen stress rivals that of adults. Monitor of psychology, april 2014.

[210] Mischel, W. (2014). The marshmallow test. Mastering self control. Little Brown and company, ISBN 9780316230872

[211] Holte, a. (2012). Ti prinsipper for forebygging av psykiske lidelser. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 49(7), s. 693-695

[ 212] Meld. St. 26 (2014-2015)”Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet”.

[213]  I nytt kull som startet september 2015 deltar 50 psykologer. Andelen psykologer tilsatt i kommunal sektor er på 70 %. Til sammenligning var det i snitt 23 deltagere i årene 2009-2013, med i snitt 56 % psykologer tilsatt i kommune. 

[214] Folkehelsemelding – Mestring og muligheter Meld. St. 19 (2014-2015)

[215] D okument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015

[216] Helsetilsynet. Med blikk for bedre folkehelse – oppsummering av landsomfattende tilsyn. 2015

[217]  Mer informasjon om kommunal planlegging finnes her 

[218]  Helsedirektoratets veileder for kartlegging 

[219]  Folkehelseinstituttets folkehelseprofiler

[220]  Kommunehelsas statistikkbank 

[221]  Statistisk sentralbyrås KOSTRA

[222]  Ungdata

[223]  Elevundersøkelsen

[224]  Krokstad, Torske m.fl Artikkel 27.03.15 på Nord Trøndelag Bondelags hjemmeside.

[225] Andersen, P.L. & Bakken, A. (2015): Ung i Oslo 2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, rapport 8:2015

[226]  Bergen kommune (2014). Barn og unge i Bergen 2014. Hentet den 13.11.2015.

[227] Helsedirektoratet (2014). Samfunnsutvikling for god folkehelse. IS-2203

[228]  Dokument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015.

[229]  Elstad, J.I. (2005). Sosioøkonomiske ulikheter i helse – teorier og forklaringer. Oslo: Helsedirektoratet;  IS­1282.

[230]  Dokument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015.

[231] Major, E.F. (red), Dalgard, O.S., Mathiesen, K.S., Nord Erik, Ose S.O., Rognerud, M.A., Aarø, L.E., (2011). Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2011:1

[232] Schjødt, B.R.H., Hoel, A.K. og Onsøyen, R. (2012): Psykisk helse som kommunal utfordring. Oslo: Universitetsforlaget, s 217

[233] Major, E.F. (red), Dalgard, O.S., Mathiesen, K.S., Nord Erik, Ose S.O., Rognerud, M.A., Aarø, L.E., (2011). Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2011:1

[234]  Dokument 3:11 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015.

[236]  Ungsinn, beskrivelse og evaluering av Psykologisk førstehjelp.

[237] Ungsinn, beskrivelse og evaluering av Trygghetssirkelen (Circle of security):  https://www.ungsinn.no/post_tiltak/circle-of-security-cos-virginia-familiemodellen/

[238] kilde: informasjon fra Psykologforeningens møte  med Fjell kommunes psykologer, rådmann og Helsesjef i mai 2014.

[239]   Møller, K., Suther, U. & Sønstebø, I. (2012). Barnas psykososiale miljø på skolen. Samlerapport for miljørettet helseverns systemtilsyn. Ringerike kommune.  

[240]  Ringerike kommune (2013). Folkehelsemeldingen 2012-2030.

[241] Aune, T. & Stiles, T. C. (2009b). Universal-Based Prevention of Syndromal and Subsyndromal Social Anxiety: A Randomized Controlled Study. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 77, 867–879.

[242] Strand, Nina (2010). Det e itj så gæli som æ trur. Intervju med psykolog Tore Aune i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, vol 47(10), s.  Vol 47, s. 954-955

[243] Psykisk helse i skolen

[244]  Trygghetssirkelen (Sircle of security), beskrevet og evaluert i Ungsinn

[245] Mykletun, A., Knudsen, A. K. og Mathiesen, K. S. (2009): Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Folkehelseinstituttet. Rapport 2009:8 og

Dalgard, O.S., Mathiesen, K.S., Nord Erik, Ose S.O., Rognerud, M.A., Aarø, L.E., Major, E.F. (2011). Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2011:1

[246] Nasjonalt senter for søvn og søvnsykdommer.  

[247]  RBUPs informasjon om Ages and stages Questionnaire

[248]  Ungsinn, beskrivelse og evaluering av Edinburgmetoden

[249]  KORUS, tidlig inn

[250] Dokument 3:11 (2014–2015)  Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015.

[251] Dokument 3:11 (2014–2015)  Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid ble overlevert Stortinget 29. juni 2015.

[252] Talset, R. & Bratvold, B. (red). Barn i Norge-rapporten 2013. Barnefattigdom og utenforskap. Utgiver: Voksne for barn. ISBN 978-82-92488-30, side 40-41

[253] Dalgard, O.S., Mathiesen, K.S., Nord Erik, Ose S.O., Rognerud, M.A., Aarø, L.E., Major, E.F. (2011). Bedre føre var. Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2011:1

[254]  Helsedirektoratets veiviser i lokalt folkehelsearbeid. Oppdatert 01.09.2015.

[255] Schjødt, B. R. H, Hoel, A. K. & Onsøien, R. (2012). Psykisk helse som kommunal utfordring. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 9788215017174

[256] Ane Sels-Agersten, psykolog i kommune

[257]  Legeforeningens høringsuttalelse om forebyggende helsetjenester (2011). 

Gå til toppen

Last ned rapporten som pdf-fil 

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.