Drømmejobben

Lene Sommerseth Hansen
Lene Sommerseth Hansen

Vågan kommune: – Det beste ved å være kommunepsykolog .....?  Å være  med på å påvirke.

Lene Sommerseth Hansen er overbevist om at hun har havnet på rett hylle i livet: Å jobbe som kommunepsykolog i Svolvær i Lofoten. Oppgaven gir henne så mye at hun har lyst til å blogge om den.

Hun er av dem helse- og omsorgsminister Bent Høie gjerne vil ha flere av , slik han ga uttrykk for under Psykologforeningens lederkonferanse i slutten av oktober: «Psykologer må søke på ledige stillinger i kommunen», lød statsrådens bønn. I så måte kunne han neppe ha fått en bedre ambassadør enn Sommerseth Hansen. Hun har fem år bak seg som eneste psykolog i Vågan kommune, der hun er koblet på familieenheten med 26 ansatte.

Samorganisert

– Så vidt jeg vet, er vi den eneste kommunen som har samorganisert alle tjenester for barn og unge. Vi har alt under én hatt med en felles leder: barnevern, logoped, barnehabilitering, jordmor, forebyggende rådgiver for barn og unge, kommunepsykolog, helsestasjon og PPT, forteller hun.

– Vi får til masse tverrfaglig, ingen blir kasteballer i systemet. Det er en drøm, sier hun.

– Ingen juridiske hindringer?

– Ingen vi ikke har klart å takle. Organisasjonsformen endrer for eksempel ikke reglene for når taushetsplikten gjelder. Jeg tror vi er ekstra bevisste på dette nettopp fordi vi samarbeider så tett. Og vi har hatt hjelp av jurist til å klargjøre grenseoppgangene, sier hun.

Les også: Jussen ingen hindring

Oslo-jenta ville til Svolvær. Ikke bare fordi hun har familiemessig tilknytning til stedet. Men hun ville ut å redde verden. I det minste et lite hjørne av den.

For egen del opplever hun ikke savnet etter et større psykologfaglig miljø som presserende.

– Jeg føler meg ikke faglig alene, kollegene mine har høy kompetanse. Det er en myte at det er lav kompetanse i distriktene. Vi opplever at det er rift om jobbene. Det er attraktivt å bo her, og det er få jobber, sier hun. Dessuten har jeg gode kommunepsykolog kollegaer i Bodø jeg møter en gang i måneden og godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten ved Lofotsykehuset.

Gå til Lene Sommerseth Hansens blogg.

Ingen nasjonale standarder

Nå ønsker hun å formidle noen erfaringer fra feltet som blogger fra kommunepsykolog-feltet på psykologforeningen.no, et ansvar hun deler med Rune Flaaten Bjørk .

Lene legger vekt på at det ikke finnes noen nasjonale standarder for kommunepsykologer og fordi kommunene ser så ulike ut – krever det at vi også jobber litt forskjellig. Med i underkant av 10 000 innbyggere innenfor kommunegrensene, sier det seg selv at det blir begrenset mulighet for å dekke hele behovet for en til en behandling. Det blir derfor veldig viktig å ivareta systemarbeidet. Jeg har en 60/40 fordeling på det med 40 prosent klinisk arbeid. Resten er veiledning og annet systemarbeid.

– Jeg tenker litt på det som Maslows behovspyramide. Når jeg er alene i en kommune må jeg dekke opp for basisbehovene først. I store kommuner med flere psykologer i tjenesten som i Bærum eller Lørenskog, kan de koste på seg å bevege seg lenger opp i pyramiden. Jeg syns de får til utrolig mye flott – men jeg kan ikke alene gjøre alt de gjør. Og det er noe av det hun ønsker å vise i bloggen: At det fins et mangfold av måter å jobbe på, og at friheten gir stor innflytelse.

Selv legger hun aller mest vekt på berikelsen ved av være med på å påvirke både på individuelt- men ikke minst på et folkehelseplan.

– Jeg slipper frustrasjonen med et system som kveler meg, og opplever sjelden at jeg kaster bort tiden, sier hun. Det er dessuten et privilegium å få si mye ja og mindre nei – det opplever jeg at mange kollegaer andre steder syns er tyngende.

Et lykkelig øyeblikk

– Beskriv et lykkelig øyeblikk på jobben.

– For eksempel når en lærer har tatt kontakt for å formidle at en jente i klassen har problemer, og jeg bare i løpet av få dager kan få til et møte med skolen, og andre samarbeidspartnere, lage en plan, fordele arbeidsoppgaver og utføre dem. Organiseringen vår har gjort at vi kan jobbe sånn. Vi kan snu oss rundt veldig raskt.

Hun mener psykologer generelt er for lite flinke til å engasjere seg i samfunnsdebatten.

– Justisen er for streng innad. Man kan få opplevelsen av å bli tatt. Det er litt den samme følelsen jeg får når jeg skal holde foredrag. Jeg gjør det ganske uanstrengt for en sal med 200 mennesker, bare ikke hvis de er psykologer, sier hun.

Hun mener legene er langt flinkere til heve stemmen offentlige; ikke minst for å tale pasientens sak. – Mitt inntrykk er at psykologer engasjerer seg mye i pasientene sine– men vi orker ikke like ofte ta kampen i det offentlige, med systemkritikk som en del av en samfunnsdebatt. Vi har en del å gå på når det gjelder å stå opp for pasienten, sier hun.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.