Fagartikkel:

Psykisk helsearbeid uten terskel?

Helsedirektoratet setter opp sju kriterier for en psykisk helsetjeneste med lav terskel i førstelinjen. Psykolog Håvard Hådem i Psykisk helseteam i Skedsmo har sett nærmere på i hvor stor grad kommunens tjenestetilbud tilfredsstiller kriteriene. ”Prioritering av hvem vi skal ta inn og bedre samarbeid med fastlegene og spesialisthelsetjenesten, må til”, er blant konklusjonene han trekker i denne fagartikkelen.

Hva er kommunalt psykisk helsearbeid?

Samarbeid – en forutsetning for lavterskel?

Hva er lavterskeltjeneste i psykisk helsearbeid?

Veien videre i nytt farvann

Konklusjon og oppsummering

Referanser

Håvard Hådem. Foto: Jørgen R. Bjerkøe

Håvard Hådem. Foto: Jørgen R. Bjerkøe

Jeg er ansatt som psykolog i Psykisk helseteam i Skedsmo kommune. Teamet består av to psykologer og en psykiatrisk sykepleier. Psykisk helseteam er organisert i en egen Avdeling for psykiske helsetjenester med boliger, rusteam, boveilederteam og ambulerende team. Psykisk helseteam har som ideal å komme tidlig inn og gi et korttidsrettet tilbud til mennesker med milde til moderate psykiske vansker. Ved alvorligere helseproblematikk gis mer langvarig oppfølging av Ambulerende team som består av 7 fagstillinger. Her utarbeides individuelle planer, aktivitetstilbud og sosial trening.

Etter 10 års eksklusiv proteksjonisme under Opptrappingsplanen for psykisk helse opphørte øremerkingen av pengene til all kommunal psykisk helsearbeid. Psykisk helseteam i Skedsmo ble nødt til å se sin virksomhet i konkurranse med andre kommunale oppgaver. Nå kom større krav til dokumentasjon og synliggjøring av tjenestene. Dette ble enda tydeligere da kommunestyret valgte å skjære bort en fagstilling i 2010.

Har vi klart å være lavterskeltjeneste tross nedskjæring og økt pågang? Helsedirektoratets sju suksesskriterier for lavterskel blir gjennomgått med våre erfaringer. Tiden er også inne for å stoppe opp og se mer kritisk og realistisk på selve begrepet lavterskel og idealet om å være til for alle til enhver tid. Er det i praksis mulig å leve opp til dette?

Til toppen

Hva er kommunalt psykisk helsearbeid?

Da Helsedirektoratet åpnet pengesekken i 1998 brettet ulike psykiske helseteam i Norges land opp ermene og åpnet helsedøra for alt som måtte banke på av psykiske vansker og lidelser.

Etter hvert som pågangen økte ble vi i teamet mer navlebeskuende; hvem skal vi være til for, hvem skal bli kvalifisert til å få hjelp og hvor lenge. Faget psykiatri regnes som en legespesialisert tjeneste med hovedvekt på medikamentell behandling og gir derfor ingen svar. Flere budsjettproposisjoner og rundskriv fremhevet utbygging og styrking av lavterskeltilbud og kommunalt psykisk helsearbeid (St. prop. nr. 63). Men en presis definisjon av innholdet i tjenesten fikk vi ikke. Flere stusset nok over hva vi som kommune skal være programforpliktet til å ta oss av.

For å unngå rot i systemet laget Helsedirektoratet Veileder for psykisk helsearbeid med voksne i kommunen (2005 ). Her ble eksempler på godt kommunalt psykisk helsearbeid beskrevet med fokus på arbeid, samarbeid og individuelt planarbeid. Veilederen gav ikke klare grenseoppganger mellom kommunale oppgaver og spesialisthelsetjenestens ansvarsområde men oppfordret til samarbeid for å avklare arbeidsoppgaver for hver enkelt bruker.

Tross en noe famlende og uklar faglig rotfestet tjeneste i oppstarten står faget psykisk helsearbeid klarere frem i dag. Dette kan gjøre oss og vår kompetanse mer synlig i forhold til brukere og samarbeidspartnere.

Samarbeid – en forutsetning for lavterskel?

Vår erfaring er at fastlegene er en viktig aktør i det psykiske helsearbeidet i kommunen og bekrefter betydningen av å parallellkjøre medisinering med kyndig samtaleterapi. Som døråpnere og portvakter til andre tjenester, har også fastlegene en viktig funksjon i å sile ut hvem som får tilgang til mer omfattende hjelp (sykehus, DPS). Her hviler et betydelig helsedemokratisk ansvar. En noe mer negativ tendens vi ser i teamet er at flere av de henviste fra fastlegen har gått med sine psykiske vansker over tid. De har snakket om problemet i måneder, noen ganger lengre.

Som en bruker fortalte oss ”Denne form for ordmassasje er for så vidt hyggelig når det pågår men det virker ikke nødvendigvis på problemet”. Dette utsagnet bekrefter faren for å gå i Seligmans felle ”lært hjelpesløshet” (Seligman 1975). Brukernes førsteønske er heller ikke fastlege når livskriser oppstår (Hofgaard, 2007). Samtidig angir fastleger usikkerhet og manglende kunnskap om psykiske lidelser (Anderson, 2006 ). Her kan vi bli bedre på å synliggjøre betydningen av å komme tidligere inn når pasienter på legekontoret beskriver symptomer på angst og depresjon.

Psykisk helseteam kan bistå fastlegene i forhold til utredning og henvisning. Men da må et bedre samarbeid på plass. Samarbeidet er i dag magert og det finnes ingen formelle møtearenaer for å diskutere klienter. Dersom både kommunelege, DPS og en psykolog fra Psykisk helseteam kan møtes for å gå igjennom henvisninger til DPS vil også de som blir avvist fra spesialisthelsetjenesten bedre ivaretas i kommunen og det tradisjonelle stafettpinneløpet unngås. Vi skal ikke overta pasienter fra fastlegene, men være et supplement til medisinsk behandling. Da må fastlegene ha kjennskap og tiltro til vår kompetanse. Lavterskeltilbudet er avhengig av at vår hovedleverandør, fastlegene kjenner tilbudet og ser nytten av tidlig intervensjon. Her har vi en utfordring i å synliggjøre og markedsføre oss.

Til toppen

Hva er lavterskeltjeneste i psykisk helsearbeid?

I Psykologer i kommunene - barrierer og tiltak for økt rekruttering (IS-1565, Helsedirektoratet 2008) gir Helsedirektoratet føringer om en gratis tjeneste uten henvisning og venting Når brukeren også i vesentlig grad skal bestemme tilbudet, blir den kommunale helsedøra nærmest uten terskel. Direktoratet sier ingen ting om terskelen ut, eller hvem vi skal være til for. Er kriteriene høytsvevende visjoner eller kan det ses som realistiske forventinger til miniteamet i Skedsmo? Nedenfor skal jeg gå gjennom hvert av de sju kriteriene.

  1. Direkte hjelp uten henvisning, venting og lang saksbehandlingstid
  2. Kan tilby tidlig og adekvate tiltak, samt være ”los” videre i systemet
  3. Ha personell med kompetanse til å oppfylle tjenestens formål
  4. Fremstår som synlig, tydelig, hensiktsmessig og tillitsvekkende sted for innbyggere å benytte.
  5. Kan oppsøkes av brukere uten betalingsevne, tilgjengelig for alle
  6. Ha åpningstid tilpasset målgrupper og formål
  7. Høy grad av brukerinvolvering og aksept for brukernes ønsker/behov

Psykisk helsetjeneste med drop-in?

I følge Helsedirektoratet skal vi gi ”direkte hjelp uten henvisning, venting og lang saksbehandlingstid”.

Til psykisk helseteam kan man ringe og få hjelp uten henvisning. Likevel blir ca halvparten av våre brukere henvist fra fastlegene. Det betyr det at svært få har tatt kontakt uten å gå omveier i det offentlige. Når fastlegene blir en flaskehals, ivaretas ikke idealet om å komme tidlig inn.

Med et helseteam bestående av 4-5 fagpersoner har vi som regel klart å ta imot pågangen uten venting i mer enn 2-3 uker. Men regelen har unntak. Et miniteam er sårbart for ferieavvikling og sykdom. Da en fagstilling ble skåret vekk i 2010 så vi fort at det ble vanskelig å gi et tilbud innen en måned eller to. Per dags dato klarer vi å gi hjelp innen en måned, maksimum 2 måneder når pågangen er stor. Er dette godt nok? For de fleste kommer ikke denne ventetiden som noen overraskelse. Flere utrykker lettelse over kort ventetid hos oss etter telefonrunder med privatpraktiserende psykolog og DPS.

Til toppen

Los i kommunalt farvann

Vi skal kunne ”tilby tidlig og adekvate tiltak, samt være ”los” videre i systemet”.
En fordel med å arbeide i kommunen er at få timer i samtale kan utgjøre en stor forskjell når tilbudet sys sammen med andre kommunale tilbud. Det krever god ”losing” gjennom et til dels kronglete kommunalt farvann.

For å være igangsetter for tidlige og adekvate tiltak innad i kommunen skal man helst ha kjennskap til nøkkelpersoner innenfor NAV, en direkte linje til Ambulerende team, en god relasjon til boligkontoret og god kjennskap til dagsenterets timeplan. I samtalene med brukerne skal vi gi informasjon. Som sjonglør skal alle ballene kastes frem, tilpasses og justeres for den enkelte bruker.

Når en vordende mamma med angst, depresjon og en rushistorie kommer flyttende til vår kommune og ønsker hjelp skal mange baller kastes frem. Kan Team for risikogravide være aktuelt? Er hun sårbar for fødselsdepresjon kan Fødselsdepresjonsprosjektet kobles inn via helsestasjonen. Er hun i målgruppen for Kurs i Depresjonsmestring (KiD) for nybakte mødre? Home-start er et annet tiltak som kan settes inn. Trenger hun hjelp til å ta kontakt med kommunens dagsenter Bjerkegården eller er boveilederens Basen stedet for å finne nye relasjoner?

Oppgaven stopper ikke med å finne aktuelle tiltak. Å være los kan innebære å være med brukeren inn på dagsenteret eller trekke kølapp sammen med brukeren på NAV-kontoret.

Det tar tid å bli kjent med en kommune. Ansatte i Psykisk helseteam har alle mellom 6 og 10 års tjeneste i kommunen. Vi har kjennskap til så vel pågående prosjekter som prosjekter i oppstart og ivaretar derfor oppgaven med å være god los.

Er vi kompetente?

Teamet består av to psykologer, en spesialist i klinisk voksenpsykologi, en spesialist i samfunnspsykologi og en psykiatrisk sykepleier med flere videreutdanninger i psykisk helsearbeid. Dette skulle tilsi at vi har ”personell med kompetanse til å oppfylle tjenestens formål”.

Vi skal kunne litt om alt men må vi kunne mye om det meste? Mennesker som opplever livskriser som for eksempel sorg etter samlivsbrudd kan være teamets målgruppe. Likevel kommer mange med alvorlige PTSD-tilstander etter avslag om behandling fra DPS. For å kunne ta imot det mangfoldet som kommer inn vår nedhøvelde dørterskel må både kompetanse og ”kjemi” stemme. Da Belbin lanserte sin teammodell med parolen ”Nobody is perpect but a team can be” (1981) ble ulikhet i personlige egenskaper og kompetanse fremhevet som det viktigste for velfungerende team. Belbins teamrollemodell er validert i en rekke studier (Swailes & McIntyre-Bhatty 2003, Macrosson, Fisher, Hunter 2001, Dulewicz 1995). Teamet har god og ulik kompetanse.

Klarer vi å utnytte hverandres egenskaper? Psykisk helseteam har ett møte ukentlig der fordelig av saker er agendaen. Forslag til intervensjoner og tiltak blir tatt opp og vi kan spille på hverandres ulikhet og kompetanse. Men ut over dette er tverrfaglighet innad i teamet i forhold til enkeltsaker en sjeldenhet. Det er grunn til å stoppe opp og spørre hvorfor samarbeid om enkeltsaker ikke er mer tilstede. Kanskje blir samarbeid nedprioritert når pågangen er stor. Likevel har vi sett at i kompliserte saker der vi samarbeider får brukerne et mer helhetlig tilbud. Ved å gi brukere med komplisert og sammensatt problematikk en kartleggingssamtale med to fagpersoner fordeler vi oppgaver i etterkant mer etter fagkompetanse og ”kjemi”. Dette er en løsning som har vist seg å gi god uttelling i forhold til å disponere knapp men riktig kompetanse.

Til toppen

Er vi synlige nok?

I følge Helsedirektoratets kriterier for lavterskeltilbud i kommunen skal vi ”Fremstå som synlig, tydelig, hensiktsmessig og tillitsvekkende sted for innbyggere å benytte”.

Terskelen for å ta kontakt med hjelpeapparatet når en sliter psykisk kan for mange være høy. De fleste har gått en lang vei med egne løsningsforsøk før de oppsøker hjelp i egen kommune (Hådem 2008). Brukerundersøkelsen fra 2009 forteller oss at det er hos fastlegen eller hos andre hjelpere de fleste er blitt kjent med dette tjenestetilbudet (65%, side 6). Men undersøkelsen sier ingenting om hvor synlige vi er for de som i utgangspunktet ikke kjenner til tilbudet. Vi vet heller ikke hvilken informasjon de har fått før de kommer. En kommentar fra brukerundersøkelsen i 2006 berører tematikken og gir oss en pekepinn:

”Jeg fikk ingen informasjon i forkant annet enn at fastlegen sendte et brev med forespørsel om jeg kunne få samtaletimer. Så når jeg møtte til første samtale så hadde jeg ingen peiling på hva jeg gikk til.” (s.22)

Synlighet i dag innebærer også å være lett tilgjengelig på nett. På dette området fremstår vi nok fortsatt som en ”hemmelig tjeneste”. Det krever for mange tastetrykk å komme til vår tjeneste på kommunens hjemmesider. Selv brukere med høy utdannelse har funnet det vanskelig å finne oss, viser en brukerundersøkelse fra 2010 (Ringstad)

Tilgjengeligheten synes også å være tilfeldig. Av totalt 33 fastleger i kommunen var det mindre enn 10 leger som stod for henvisninger til teamet i 2010. Samarbeidet mellom legene og Ambulerende team er noe bedre, men her mangler helt kontakten med nesten halvparten av legene. Dette kan i verste fall bety at mange fastleger ikke vet hva kommunen tilbyr av psykiske helsetjenester. Den enkelte lege er forpliktet til å informere om psykiske helsetjenester i kommunen og å finne frem til praktiske samarbeidsrutiner (jf Rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet 1-3/2005). Dette ut fra en sosialdemokratisk helseprofil der hjelp ikke er betinget av hvilken fastlege en velger. Å informere leger om et gratis tilbud om psykolog og psykiatrisk sykepleier kan føre til en overbelastning av teamet i forhold til kapasitet. Likevel kan ikke synlighet gå på bekostning av kapasitet.

Med en mer bokstavelig tolkning av synlighet kan vi skilte med et flunkende nytt og moderne helsebygg i Lillestrøm sentrum. Med alle helsetjenester lokalisert i samme bygg, legevakt, NAV, tannleger, helsestasjoner, psykiske helse og rus skulle det ligge til rette for å bli både mer hensiktsmessig og synlig for brukere. Men vi har ikke brukerens oppfattning av de nye lokalene. Kanskje et brukerråd kunne gjøre en befaring, slik for eksempel HLF (Hørselshemmendes landsforening) gjør i nye offentlige bygg.

Gratis tjeneste

Lommeboka skal ikke avgjøre om brukeren får tilgang til kommunal psykisk helsehjelp. Teamet skal kunne ”oppsøkes av brukere uten betalingsevne, tilgjengelig for alle”.

Høsten 2008 konkluderte kommunestyret med at de stod ovenfor store økonomiske utfordringer. Da de så til helse- og omsorgstjenesten ble det fort klart at Psykisk helseteam stod i fare for kutt. Alternativet til dramatisk nedbemanning var å kreve egenbetaling for tjenestene. Da Helse- og sosialavdelingen vedtok 300 kroner for hver konsultasjon ble det en ny tid for teamet (egenandelsbetaling for 5 første konsultasjoner). Dystre spådommer om nedgangstider i betydningen færre klienter ble derimot ikke en realitet. Nå kom flere med ”lettere” lidelser, og tilsvarende færre med tyngre problematikk. Med en dreining i brukerpopulasjon ble også gjennomstrømningen større. Ved ”lettere” problematikk kunne vi vise til bedre resultater. Dette var godt nytt både for våre brukere, for oss, våre ledere og for kommunekassa. Men var det forenlig med departementets sosialdemokratiske helseprofil?

Lavterskeltjeneste var vi i hvert fall ikke lengre slik Helsedirektoratet definerer det. Brukerorganisasjonen Mental Helse var tidlig på banen og leverte en protestliste med 3000 underskrifter til ordføreren.

Saken om egenbetaling gikk til Helsedepartementet som etter en tid i tenkeboksen konkluderte med at kommunehelsetjenesteloven ikke gav rom for egenbetaling ”med mindre det fremkommer av lov eller forskrift” (Helsedirektoratet 2010). Skedsmo kommune la seg flat for departementets tolking av loven og betalte tilbake hver egenandelskrone.

11. august 2010 brukte lokalavisen hele forsiden på kommunen som ”Tjente penger ulovelig på psykiatri-tilbud” (Romerikes Blad) På lederplass ble det en uforbeholden støtte til tanken om at denne type tjenester burde være avgiftsfri. Egenbetaling for psykiske helsetjenester ble fremstilt som et helsepolitisk spørsmål. Men har det også faglig side? Vi opplevde uventede reaksjoner. Flere reagerte med å bli negativt overrasket. ”Hva? Skal jeg ikke få betale for meg nå da?” var en spontan respons fra en bruker. Kanskje handler egenbetaling også om egenverd. Sigmund Freud gjorde et faglig poeng av at betaling skal skje etter hver time, på behandlingsrommet, direkte til analytikeren, ikke til sekretæren utenfor. Dette gjør pasientene motivert for endring. Krav om egenbetaling inngår som en naturlig del i de fleste helsetjenester. Kanskje burde våre tjenester være omfattet av folketrygden med et felles tak for egenandel?

Nå er vi igjen blitt gratis, penger skal ikke være et hinder for å oppsøke hjelp til bedre psykisk helse i kommunen.

Til toppen

Psykisk helsearbeider – ni til fire jobb?

Helsedirektoratets gir føringer om åpningstid tilpasset brukerne: ”Ha åpningstid tilpasset målgrupper og formål”.

I målgruppen lette til moderate lidelser er mange brukere i fast jobb. Det kan være vanskelig å gå fra jobb midt på dagen for å komme til oss. Mange vegrer seg nok for å informere arbeidsgiver om hjelp fra et psykisk helseteam. I aldersgruppen 18 til 20 år har vi få henvendelser. Dette kan bero på at denne gruppen er avhengig av å få tilbud etter skoletid, dvs etter kl 16. En mer tilpasset åpningstid for vår målgruppe vil kanskje være å ha en ettermiddag i uken i tillegg til ordinær arbeidstid.

Vi har beredskap både i helg/helligdager. Det er fordi vi er en del av kommunens kriseteam og skal tilby akutt hjelp ved plutselig død, ulykker og katastrofer. Her vil vi som andre i kriseteamet bli forespurt om å komme raskt inn når behov for akutt krisehåndtering er tilstede. For denne typen behov kan vi påberope oss å være uforbeholdne hva angår tilgjengelighet, altså helt uten terskel. Teamets arbeid består i hovedsak av psykoterapeutisk korttidsintervensjon som foregår i ordinær åpningstid. KiD-kurs (Kurs i

Depresjonsmestring) er også en del av virksomheten. Her har vi mer tilrettelagt åpningstid med 8 kursdager på ettermiddag/kveld. Ideelt sett burde vi også ha åpent minst en ettermiddag/ kveld i uken til individuelle samtaler.

Brukermedvirkning – hovedmålsetingen for Opptrappingsplanen

Helsedirektoratet slår fast at vi skal ha ”Høy grad av brukerinvolvering og aksept for brukernes ønsker/behov”.

Brukermedvirkning på systemnivå handler om å påvirke politiske beslutninger Brukerorganisasjoner er sterkt representert i møter der politiske beslutninger tas og som høringsinstans i kommunen. Dette synes å være godt ivaretatt.
Brukermedvirkning på individnivå handler om det daglige arbeidet vi gjør. Å høre etter hva brukerne vil, og ikke vil. Om begrepet brukermedvirkning er nytt er selve prinsippet en gammel faglig grunntanke i psykisk helsearbeid.

Den overordnede målsetningen for Opptrappingsplanen kan på sett og vis sidestilles med idealet om brukerinnvolvering; å fremme selvstendighet og mestring av eget liv. Brukermedvirkning for brukere av psykisk helseteam i Skedsmo handler vel mest om de opplever nytte av å komme hit og at forventninger blir innfridd. Selv om forventningene noen ganger må justeres i forhold til hva vi kan tilby kan vi påberope oss å ha relativt god brukermedvirkning gjennom brukerundersøkelsens resultater (2006, 2009). For å bli enda bedre på brukermedvirkning kan vi, slik Mental helses leder Anne Grethe Klunderud anbefaler, invitere brukerne til å være med på å utforme spørsmålsstillingene i brukerundersøkelsen. (Klunderud 2010).

Til toppen

Konklusjon og oppsummering

Av Helsedirektoratets 7 kriterier for lavterskeltjeneste kommer vi dårligst ut med å gi direkte hjelp uten venting. I tiden som ”øremerket” klarte vi å gi et tilbud innen 2 uker. Etter en runde som ”fritt vilt” i budsjettforhandling ble vi som team betydelig slanket (25 % reduksjon). Samtidig økte henvendelsene med 31% (fra 2009 til 2010). I dag har vi en ventetid på opptil 2 måneder.

Begrensende ressurser gjør at teamet ikke kan være til for alle. En prioriteringsnøkkel kan gjøre vår jobb tydeligere for oss selv, for brukeren og fastlegene om hva slags hjelp vi tilbyr og hvor lenge vi kan yte lavterskelhjelp. Diskusjonen om timeantall er allerede i gang i psykisk helsearbeid i kommunene (Imenes 2011). Dersom vi velger å prioritere en nybakt mor med fødselsdepresjon fremfor en slagrammet mann på 70, må det komme klart frem hvorfor vi gjør det.

Med stabilt personale, bred faglig kompetanse og lang fartstid i kommunen klarer vi oppgaven med å være los i kommunen. Å være los til andre deler av hjelpeapparatet derimot, fordrer et bedre formalisert samarbeid. Spesielt er samarbeidet med flere fastleger magert.

Våre brukere, de fleste i kategorien milde til moderate lidelse evner å nyttegjøre seg et tilbud på dagtid. Siden flere av våre brukere er i jobb er det behov for et tilbud også etter arbeidstid. En enkel brukerundersøkelse vil være et godt utgangspunkt for å få svar på hvor stort behovet er for åpningstid om kvelden.

Vårt tilbud om gratis psykolog og psykiatrisk sykepleier kan nok bli mer synlig for våre innbyggere. Flere av våre brukere har gått den lange vei gjennom listen over privatpraktiserende eller fått avslag fra DPS før de blir tipset gjennom fastlege om vårt tilbud. Her har vi både en oppdragerfunksjon ovenfor fastlegene og en jobb å gjøre med å markedsføre oss.

Selv om vi skal være en tjeneste for milde til moderate lidelser er det stort spenn i alvorlighetsgrad og problematikk. Noen trenger 2 til 3 timers samtale for å komme videre. Andre trenger tjenester fra flere i kommunen og lengre tids oppfølging. Både brukerundersøkelser og direkte tilbakemelding etter hver time har stadfestet at vi er på rett vei med våre brukere og klarer å gi adekvat hjelp. Kanskje har det sammenheng med at vi i kommunen har mange hester å spille på og muligheten til å sy sammen et tilbud som gjør en forskjell også når brukeren er utenfor samtalerommet. Vi legger til rett for at ord og ønsker lettere omsettes i handling.

Veien videre i nytt farvann

Samhandlingsreformen antyder at ca 20 % av sykehusets oppgaver skal over til kommunene (Stortingsmelding nr 47, 2008-2009). Selv om det enda er lite tydelig hva kommunene skal ha av oppgaver etter samhandlingsreformen, er det grunn til å anta at vi må belage oss på å være med på å finansiere sykehusinnleggelser. På sikt blir det kostbart for Skedsmo kommune å sende mennesker ut og inn av psykiatriske institusjoner. Derfor er det enda mer lønnsomt å tenke forebyggende. For Psykisk helseteam i Skedsmo vil det i praksis si å komme tidlig inn, før milde til moderate lidelser utvikles til alvorlige kriser. Hvis dette skal kunne skje må både samhandling og nok fagfolk med kompetanse på plass.

Til toppen

Referanser

  • Aasay, T.P & Lambert, M.J. (1999) The empirical case of common factors in therapy: Quantitative findings. I: Hubble, M.A, Duncan, B.L. & Miller, S.D. (1999). The heart and soul of change. What works in therapy. Washington: The American Psychological Assosiation.
  • Andersson, H. W. (2006): Fastlegen som aktør i tiltak for personer med psykiske lidelser – sammenstilling av funn i fire forskningsprosjekter. SINTEF Helse. Rapport A205.
  • Belbin, M. (1981). Management Teams. London; Heinemann. ISBN 0470271728.
  • Brukerundersøkelse – Avdeling for psykisk helse og rus – 2009. Saksfremlegg, Skedsmo kommune, Saksmappe 2009/5176.
  • Dulewicz V, (1995) "A validation of Belbin's team roles from 16PF and OPQ using bosses' ratings of competence", Journal of Occupational and Organizational Psychology, Vol 68, pp. 81-99.
  • Hofgaard, T.H. (2007): Hvorfor psykologisk lavterskeltilbud? Norsk psykologforening, 20.11.07
  • Klunderud, A. G. (2010): Brukermedvirkning – et demokratisk prinsipp. Tidsskrift for norsk psykologforening, vol. 47. Side 544.
  • Ringstad A. (2011): Brukererfaring om brukermedvirkning. Masteroppgave i Ernæring, helse & miljøfag HIAK.
  • Seligman, M.E.P. (1975). Helplessness: On Depression, Development, and Death. San Francisco: W.H. Freeman
  • St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid.
  • Stortingsproposisjon nr. 63 (1997—98). Om opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006, Endringer i statsbudsjettet for 1998. Oslo: Sosial- og Helsedepartementet.
  • Sosial- og helsedirektoratet (2005): Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene.IS-1332.
  • Sosial- og helsedirektoratet (2008): Økt psykologrekruttering i kommunene – forslag til aktuelle tiltak fra Helsedirektoratet til HOD, juni 2008. IS-1576.
  • Sosial- og helsedirektoratet (2010): Spørsmål om lovligheten av egenbetaling for gruppesamtaler og individuelle samtaler med psykisk helseteam. Brev. Ref.: 10/602
  • Hådem, H. (2008): Deprimert eller bare sliten. Skedsmonytt nr. 1/10, 13 årgang.
  • Imenes, A. K. (2011): Lavterskelpsykolog – ikke lightpsykolog. Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol. 48, s. 150 – 154.
  • Macrosson, K. Fisher, K. Hunter, T. A. (2001): A validation study of Belbin team roles, European
  • Journal of Work and Organizational Psychology
  • Myrvold, T. M. (2006): Kommunalt psykisk helsearbeid. Utviklingstrekk 2002-2005.NIBR-rapport 2006:11.
  • NOU 1988:33: Psykologer i den kommunale helse- og sosialtjenesten. Oslo. Sosialdepartementet.
  • Prioriteringsveilederen for psykisk helsevern for voksne. Oslo. Helsedirektoratet 1995
  • Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. Veileder. Sosial og helsedirektoratet. Oslo 2005
  • Stephan Swailes, Tim McIntyre-Bhatty “Scale structure of the Team Role Self Perception
  • Inventory”, Journal of Occupational and Organizational Psychology 2003
  • Ådnanes, M., Hatling, T. & Grut, L. (2005): Fastlegens tilbud og samarbeid vedrørende personer med en alvorlig psykisk lidelse. SINTEF Helse. Rapport STF78
Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.