Det åpne medlemsmøtet, arrangert av lokalavdelingene i Oslo og Akershus, trakk fullt hus  og en engasjert skare. Og de lett provoserende spørsmålene er aktuelle å stille nettopp nå, fordi Psykologforeningen vedtok et nytt hovedsatsingsområde på landsmøtet i november: Forebygging for barn og unge.

Heidi Tessand

Kommunepsykolog i Skedsmo kommune, Heidi Tessand , hadde invitert sine kolleger i Psykologforeningen til debatt. Hun åpnet med det store spørsmålet «Hva skal psykologene jobbe med der ute?» og pekte på at selv om det er bred, tverrpolitisk og faglig enighet om behovet for forebyggende innsats, er psykologene ikke skodd for oppgaven.   Vet de i det hele tatt hva forebygging er? Psykologenes innsats i norsk helsevesen har jo ikke betydd noe som helst for folkehelsen, sa hun.

– Vi behandler og behandler. Psykologene er blitt flinke til tidlig intervensjon, men det får null effekt for folkehelsen. Erfaringen min med psykologer er at de ikke er så interessert i universell forebygging. De aller fleste er jo blitt psykologer for å kunne behandle pasienter, mente Tessand, og minnet om at ingen psykologstudenter får opplæring i forebyggende arbeid.

Sykdomsmodellen rår

Universitetene har hittil ikke sett det som sitt ansvar å utdanne psykologer til denne nye oppgaven. Og evalueringene etter de siste års kommunepsykologsatsing viser at psykologene ikke ønsker å trappe ned direkte klientarbeid, selv om de hevder at de gjerne vil arbeide folkehelserettet (!).

Utfordringen går altså til universitetene. Hun mener det må gis avansert forebyggingskompetanse i grunnutdanningen – og i spesialistutdanningen i samfunns- og allmennpsykologi. Men Tessand peker også mot  våre beslutningstakere, politikerne, som hun mener er preget av en endimensjonal forståelse av helse, og av hvordan tjenestene må bygges opp. Sykdomsmodellen råder – i den forstand at refusjonssystemet i helsetjenestene hindrer tverrfaglighet og vanskeliggjør en utadrettet psykologinnsats.  Betydningen av sosial støtte støttes paradoksalt ikke, påpekte hun.

I tillegg utfordrer hun psykologenes egen rolleforståelse – og stiller spørsmål om de er med på å opprettholde folks problemer. Gjør vi nok for å skape en motkultur til den opprettholdende og individorienterte behandlingen?

–Vi sender folk på stressmestringskurs, snarere enn å ta tak i det stressende arbeidsmiljøet, minnet hun om.

Ut av terapirommet?

– Det kan synes som om vi ikke vil bevege oss ut av terapirommet. Men vi trenger ikke 3000 nye psykologer som flytter inn der. Det  vil ikke være samfunnsøkonomisk lønnsomt.  Når psykologene nå inntar kommunene, må vi være mer enn sjelesørgere. Og vi må lære opp kommunene i hva de bør bruke psykologene til, sa Heidi Tessand.

Fagsjef i Psykologforeningen, Anders Skuterud kommenterte kort at «Alle snakker om forebygging, men ingen vil gjøre noe med det». Skuterud pekte videre på rettighetstenkningen i lovverket som et potensielt hinder. Den virker heller ikke befordrende på kommunenes iver etter å legge til rette for forebygging. Snarere legges det press på kommunehelsetjenesten: Pasientene krever behandling – og viser til sine rettigheter.  Samhandlingsreformens innretning trekker i samme retning, fordi dens intensjon er å flytte diagnostikk og behandling over til kommunene fra spesialisthelsetjenesten.

Må gjøre seg verdifulle

Andre pekte på at folkehelsearbeid ikke foregår isolert i helse- og sosialsektoren, men i alle andre sektorer.  Det betyr at psykologene må begynne å interessere seg for kultur, boligbygging og trafikk. Psykologene må gjøre seg verdifulle for alle kommunens sektorer, ble det sagt.

Men kanskje traff hun spikeren på hodet , tilhøreren som utbrøt: Vi har et altfor interessant yrke – fordi terapi er jo så gøy! Terapi er fantastisk!  Hvis psykologer måtte velge så velger de terapirommet.