President i Psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, satte tonen da lokalavdelingene i Oslo og Akershus fylte Wergelandssalen på Litteraturhuset med debatt om hvordan psykologer kan bruke psykologifaget til å forhindre psykisk uhelse. Hofgaard minnet om de folkevalgtes klare bestilling: Psykisk helse skal få en viktigere rolle i folkehelsearbeidet enn før.

– Vi må ikke sitte på gjerdet

– 1,6 millioner koster en dropout. Dette må vi forholde oss til oss som psykologer. Hva kan vi gjøre annerledes, spurte han og henviste til Psykologforeningens hovedsatsingsområde, Barneløftet , der hensikten nettopp er å utvikle en politikk for å gripe tidlig inn for å hindre skjevutvikling hos barn og unge.

Han advarte den smekkfulle salen av fagfeller mot å sitte på gjerdet og vente til folk er blitt så syke at de må søke hjelp.
– Ingenting av det vi holder på med, har ført til at det totalt sett blir mindre av psykiske lidelser. Da må vi endre praksis, sa han.

Han mener psykologer må kunne levere på flere nivåer enn idividnivå. Blant annet må psykologisk kunnskap komme inn som viktig premissleverandør i samfunnsplanleggingen.
– Men det er åpenbart ikke like sexy å drive med samfunnsplanlegging som personlighetsforstyrrelser, sa psykologpresidenten.

Kontekst gjør en forskjell

Han fikk støtte av seniorrådgiver og spesialist i samfunnspsykologi Åste Herheim i Helsedirektoratet.

Åste Herheim

Hun minnet om det ubestridte faktum at livsbetingelsene våre påvirker folkehelsen. For eksempel har personer som ikke har utdanning utover videregående skole, seks ganger så stor risiko for å få angstlidelser som personer med slik utdanning.

– Hvis vi ikke tenker kontekst, kan vi bidra til å individualisere psykisk problemer, sa Herheim.

Hun viste til Bronfenbrenners såkalte utviklingsøkologiske modell . Modellen beskriver hvordan samfunnsfaktorer på ulike nivåer påvirker våre liv.

– Vi må ikke sitte stille å motta pasienter med lidelser som produseres i andre sektor. Vi må spørre oss selv hvilke faktorer som har betydning i familien, i barnehagen, familien og hva de har å si for de arbeidsoppgavene vi går inn i, sa hun.

Lokalavdelingene i Oslo og Akerhus hadde invitert et bredt spekter av psykologer for å drøfte hvordan forebygging kan operasjonaliseres nærmest uansett tjeneste og tjenestenivå.

Lokalt kunnskapssenter

Møteleder Heidi Tessand utfordret blant ander psykolog Jonas Vaag ved DPS Stjørdal, Helse Nord-Trøndelag. Han påpekte at også spesialisthelsetjenesten kan jobbe forebyggende og helsefremmende. Det kan blant annet skje ved å fremstå som et lokalt kunnskapssenter om psykisk helse og dele kunnskapen med alle som jobber med helse.

Jogeir Sognnæs

Psykologspesialist og leder for PP-tjenesten i Fjell kommune i Hordaland, Jogeir Sognnæs, formidlet erfaringene fra egen kommune  der samhandling med barnehage og skole står sentralt.

–  Skole og barnehage er de viktigste arenaene der vi kan gjøre noe. Vi har systemkompetanse, og vet en god del om hva som for eksempel kan gjøre en skole bra. Det er kanskje viktigere kompetanse enn psykometrisk kompetanse, sa han.

Psykologspesialist og sakkyndig Judith van der Weele påpekte at vi i større grad må anerkjenne de krysskulturelle dilemmaene minoritetsbarn står i.

Systematiske tilbakemeldinger

Mette Bengtson, klinikksjef Nic Waals Institutt, Lovisenberg diakonale sykehus, påpekte at Psykiske helse for barn og unge (BUP) ser nå det henvises flere mobbesaker, flere ADHD-saker fra noen skoler enn andre.
–  Da er det en utfordring å gi systematiske tilbakemeldinger til de enkelte skoler og kommuner for at de skal kunne omsette kunnskapen i forebyggende tiltak, sa hun.