Arne Holte har gjennomgått undervisningsplanene ved de fire universitetene som utdanner psykologer i Norge, på jakt etter opplæring i forebyggende arbeid. Han gir Oslo, Trondheim og Tromsø ”stryk”, ingen av disse universitetene har forebygging og folkehelsearbeid på timeplanen. Bergen får ”bestått”, men visstnok bare så vidt.

Samfunnsoppdraget

Profesjonsstudiet ved UiO, hvor jeg selv jobber, har ingen kurs på timeplanen med begrepet ”forebyggende” (eller lignende) i kurstittelen. Universitetene må bli bedre til å forberede studentene til det forebyggende samfunnsoppdraget, det kan vi være enige om. Samfunnsperspektivet og universalforebygging må inn i fagplanene.

Men ærlig talt, er det ikke ganske naivt å slå fast, ut i fra dette, at studentene ikke lærer noe om forebygging? At ferdig utdannede psykologer ikke kan noe om folkehelsa?

Strykkarakter til stryk

Jeg synes Arne Holtes stryk-karakterer nærmest står til stryk. Fordi: Selv om psykologistudentene ikke får opplæring som heter ”Opplæring i forebyggende arbeid”, så får de mye opplæring som de kan bruke i forebyggende arbeid. Bare les følgende eksempler på kurstitler til obligatoriske kurs ved profesjonsstudiet i Oslo:

• Kommunikasjon og læring
• Sosialpsykologi
• Anvendt sosialpsykologi
• Gruppeledelse og gruppedynamikk
• Utviklingspsykologi
• Psykologisk arbeid med familier og systemer
• Perspektiver på psykologien
• Relasjons-kompetanse

Videre gir den  kliniske undervisningen, som omfatter mange kurs, innsikt i menneskelig fungering, samt trening i å lytte på ordentlig og arbeide med endringsprosesser. Studentene lærer om normalutvikling og om skjevutvikling, og hva folk trenger for å ha det bra.

Alt dette gir kunnskap som er svært nyttig å ha under huden hvis man som psykolog skal ut i verden og drive forebyggende arbeid. Men samfunnet trenger at psykologer er modige og kreative: Vi må tørre å anvende kunnskapen som ligger i faget.

Les også: Forebygging, sa du? Kan psykologer det da?

Ingen grunn til å sitte på gjerdet

Det er ingen grunn til å sitte på gjerdet og vente på omorganisering av Universitetenes fagplaner, det vil uansett ta noen år. Vi må stikke fingeren i jorda og se hva vi faktisk allerede har av kompetanse. Og kompetanse har vi, det ligger i faget.

Så folkens, la oss komme oss ut og forebygge i tillegg til å behandle. Ut i politikken, ut i samfunns-planleggingen og inn på arenaer hvor barn, unge og voksne lever livene sine. Med noen gode doser av mot og kreativitet får vi det til.