Ydmykt redde verden

Hånd med jordklode. Foto: YAY Micro

Jeg er stolt og glad over å være medlem i en forening som setter seg hårete mål og har store ambisjoner. Da landsmøtet vedtok ”Forebygging for barn og unge” som nytt hovedsatsningsområde, tenkte jeg at dette både er nytenkende og modig. 

For når det understrekes at Folkehelseinstituttets definisjon av forebygging skal legges til grunn, betyr det at man ønsker å dreie fokuset fra prevalensnivå (allerede eksisterende forekomst) til insidensnivå, hindre nye tilfeller av psykiske vansker. Dette kommer til å kreve mye av oss.

Bare så det er sagt: Jeg kjenner ingen som mener at vi ikke skal drive behandling. Uansett hvor hardt vi prøvde, så ville det aldri være mulig å forebygge alle psykiske lidelser. Og uansett hvor mye vi behandler, så vil behovet aldri bli dekket. Så selvsagt skal vi behandle. Mye, lite, ofte, lenge, kort. Behandling virker. Det vet vi. Så en polarisert debatt mellom forebygging og behandling trenger vi ikke, synes jeg. Selvsagt skal vi gjøre begge deler.

Påvirkningsfaktorer

Men vi vet altså at behandling ikke har noen effekt på folkehelsen, så for å imøtekomme samfunnets behov må vi øke fokuset på forebyggende arbeid. Det kan være greit å minne seg selv om at helsen ikke først og fremst produseres i helsesektoren, men der folk lever sine liv. På landsmøtet viste presidenten i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard, helsemodellen til Whitehead og Dahlgren, som illustrerer nivåer av påvirkningsfaktorer som spiller inn på helsen vår.

Påvirkningsfaktorene strekker seg fra generelle samfunnsforhold til egenskaper ved enkeltmennesker: Fra økonomi, miljøbetingelser og politisk styresett, via levekår, arbeidsforhold og sosial kapital, til individuelle levevaner og helseatferd, som igjen er formet av genetikk, beskyttelsesfaktorer og sårbarhet.

Les også: Forebygging, sa du? Kan psykologer det da?

Trå varsomt

Hvis vi som psykologer skal inn på meso- og makronivåer for å påvirke helsedeterminantene, bør vi trå varsomt frem. De fleste av disse arenaene er utenfor helsesektoren. Og med en gang man tråkker inn på andres bed våkner profesjonskampen. Alle fags eksistensgrunnlag rokkes ved når andre mener noe om dem. Så hvis vi virkelig vil ut og redde verden, så må vi gjøre det med en stor grad av ydmykhet for de andre som allerede driver med forebygging. Og da må vi sette oss litt inn i hva de andre er opptatt av å få til.

Hva er egentlig de fagetiske retningslinjene og visjonene til sykepleierne, vernepleierne, sosionomene og pedagogene? Hva er det vi som psykologer mener at vi kan bidra med, og hvordan kan vi best utfylle de andre faggruppene?

Gode eksempler

Dernest trenger vi de gode eksemplene, og det trenger vi hjelp til å samle inn! Jeg ønsker meg en skikkelig dugnad, hvor både psykologer og alle andre yrkesgrupper som driver forebyggende arbeid kommer med eksempler på hvordan man gjør det.

Vi trenger ikke eksempler på tidlig intervensjonsarbeid, det har vi masse av. Men hva gjøres på selektert og universelt nivå? Hvem driver arbeid i risikogrupper? Hvem jobber med tiltak som treffer alle? Hvordan måler dere effekten av det dere gjør? Er det noen som driver systematisk med brukertilbakemeldinger, og hvordan gjør dere dette? Er det noen som har gode eksempler på tverrfaglig samarbeid hvor profesjonene utfyller heller enn konkurrerer med hverandre? Er det noen av dere som fokuserer på belastningene i samfunnet, og ikke bare på hvordan vi mennesker håndterer belastningene?

Noen har allerede bidratt med dette arbeidet, tusen takk! Nå håper jeg at dere andre også kan la dere inspirere, så vi kan fylle ut listen med gode eksempler til etterfølgelse.

Bli med på dugnad!

Kommentarer

Emneord: forebygging

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.