Livet i en emosjonell trykkoker

Ballong som straks smeller

Som psykologer har vi lært mye om metode og etikk, har høye idealer og vitenskapelige standarder. På papiret er vi så egnet og forberedt vi kan få blitt. Og så smeller det.

Jeg har stor medfølelse for nyutdannede psykologer som skal ut i arbeidslivet. De har sekken full av viktig og riktig kunnskap, de har fått veiledning og de har fått øve seg. De er ivrige og sultne på å få praktisere faget, og de er dypt motivert for å hjelpe andre til god helse og høy livskvalitet. De har lært mye om metode og etikk, de har høye idealer og vitenskapelige standarder. De er på papiret så egnet og forberedt de kan få blitt. Og så smeller det.

For yrket er i praksis et av de tøffeste. En del blir totalt utkjørt i løpet av noen få år i jobb. Min intensjon med denne teksten er ikke å skremme, men å forebygge gjennom åpenhet om psykologyrkets utfordringer og dets konsekvenser. 

Gå til Pia von Hirsch´ blogg

Følg Pia på Instagram: @psykologpia

Psykologer – en egen rase?

Noen vil kanskje flire og si at psykologer er sære typer som har brukt for lite tid på å leve livet og omgås mennesker, og for mye tid på bøker og karakterer. Eller de vil kanskje si at en brennende interesse for terapeutisk arbeid har vokst ut av erfaringer som også har skapt særdeles mye sensitivitet. Jeg vil si at det kan være er noe sant i begge påstander, men at det langt fra forklarer problemet.

Dessuten trenger vi psykologer som er samvittighetsfulle, hardtarbeidende, lidenskapelige og følsomme mennesker. Slik jeg ser det, burde man sikre et studie med større fokus på selvutvikling og selvomsorg, samt tettere oppfølging av de nyutdannede de første årene i arbeidslivet, fremfor å spekulere i mulige sårbarheter på individnivå. 

"

Man burde sikre et studie med større fokus på selvutvikling og selvomsorg

"

Smerte smitter

Psykologyrket innebærer å møte, romme og aller helst bidra til å lindre andres emosjonelle lidelse. Det er umulig å beskytte seg mot denne sorten belastning når den består over tid. Vi vet godt at smerte på nært hold smitter. Og det er ikke sånn at du tåler mer hvis du har lært pensum utenat, hvis du fikk best karakterer i klassen, eller hvis du blomstret i veiledet praksis. Det man så vidt fikk smake på under studiene, skal man plutselig bøtte nedpå. Man skal tygge, svelge og fordøye digre doser daglig.

På samme tid skal man venne seg til en arbeidshverdag hvor man har et rasjonale for det meste man foretar seg i møte med andre. Man tilbyr seg selv som tilknytningsperson, og må håndtere den faktiske relasjonen, samt irrasjonelle elementer som overføringer og motoverføringer. Man er instrumentet som skal helbrede, så selvet tilpasses og skreddersys kontinuerlig. Egne behov, følelser og meninger dempes, så man kan gjøre nøyaktig det man tror den andre trenger for å bli friskere, raskere, sterkere. 

Strevsomme systemer....

I tillegg til at man inntar rollen som emosjonell container og undertrykker sitt eget hver eneste dag, må mange tilpasse seg trange og seige offentlige systemer, og klare seg på egenhånd. Flere forteller om rutiner, pakkeforløp, produksjonskrav og tidspress, som kommer i veien for den typen psykologpraksis de har lært om på universitetet. De opplever at det ikke er rom for evidensbasert praksis, at de presses til å ta beslutninger de ikke kan stå inne for, og at deres faglige integritet settes på prøve.

"

De opplever at det ikke er rom for evidensbasert praksis, at de presses til å ta beslutninger de ikke kan stå inne for

"

....spak ledelse

Det er vanskelig å stå i sånt! Og det forsterkes når folk rundt, både ledere og kolleger, forventer at psykologer, de greier seg selv. Mangel på tydelig og omsorgsfull ledelse, nærværende rollemodeller –noen som er tryggere, større, klokere og gode å lene seg på, er ekstra problematisk for oss. Jobben vår innebærer jo å være tryggere, større og klokere for alle andre. Og det er en umulig oppgave, om man ikke har noen man selv kan være svak hos. 

En kjent oppskrift på utbrenthet er høye jobbkrav, kombinert med lite kontroll, støtte og anerkjennelse. Videre øker risikoen om arbeidet er preget av følelsesarbeid, pliktrelasjoner, manglende gjensidighet i sosial interaksjon, å måtte forholde seg til flere roller og samarbeidspartnere, og hyppige omstillinger. Beklageligvis veldig gjenkjennelig for mange nybakte psykologer. Krydre det med høyt lidelsestrykk hos pasientene; mye sterk og vond stimuli, så har du en skummel cocktail. 

Omsorgstretthet

Begrepet utbrenthet ble innført av den amerikanske psykologen Herbert Freudenberger på 1970-tallet. Han brukte det til å beskrive konsekvensene av alvorlig stress og høye idealer hos mennesker i hjelpeyrker. I dag snakker man om utbrenthet på alle arenaer, så jeg fortrekker ordet omsorgstretthet fordi det er nyttig å differensiere da man står i helt spesielle utfordringer som profesjonell hjelper. 

Omsorgstretthet er å bli utslitt og utladet av å være tett på og ivareta dem som har det vondt og ikke mestrer. Typiske plager er følelsesmessig utmattelse og distansering, redusert empati og medfølelse, redusert mestringsfølelse og yteevne, irritasjon og frustrasjon, ansvarsfraskrivelse, tvil og beslutningsvegring, hyperfølsomhet eller nummenhet, konsentrasjonsvansker, tap av energi og arbeidsglede, fysisk slitenhet og tretthet, hyppig sykdom og kroppslig ubehag, samt forandret søvn, appetitt og fordøyelse. Omsorgstretthet kan også innebære at man begynner å lide av de samme symptomene som klientene sine, og at man adopterer deres traumereaksjoner. 

"

Empatiske mennesker berøres

"

Det koster å bry seg

De sikkert hundre psykologene jeg etterhvert har snakka med på diverse møter og kurs, og de ulike omsorgsarbeiderne jeg har jobbet som veileder for, forteller ofte om denne typen utfordringer. Empatiske mennesker berøres. Det koster å bry seg. Og selv om man er proff på å ivareta andre, er man ikke automatisk proff på å ivareta seg selv. 

Jeg husker godt hvordan jeg i starten forsøkte å være bevisst utfordringene og passe på meg selv, men likevel forandret meg. Det skjedde gradvis, til jeg en dag kvapp til og oppdaget at livet mitt var ganske ugjenkjennelig. Alt som var meg, og som pleide å gi meg glede og energi, var satt til side. Jeg prioriterte å være alene, hvile, drikke rødvin, se bedriten reality og sove. Ofte i nevnte rekkefølge. 

Hva kan hjelpe?

Det å motvirke omsorgstretthet er i følge Per Isdal et tredelt ansvar. Det er leders ansvar fordi det handler om arbeidsmiljø, det er kollegers ansvar fordi vi må passe på hverandre i en så krevende jobb, og det er den enkeltes ansvar fordi vi må ta vare på oss selv. Han fremhever at «flink» er farlig, og at det er profesjonelt å reagere! Torkil Berge mener man bør sørge for at medarbeidere er innforstått med at alle har unike reaksjoner og at den enkelte må få rom til å finne sin måte å mestre på. Han påpeker at noe av det viktigste er å forholde seg aktivt til følelsene som fremkalles av det terapeutiske arbeidet, og snakke om det. 

Vi trenger steder å være svake sammen om vi skal klare å være sterke mesteparten av tiden; samlingssteder og stunder hvor vi kan åpne oss, fortelle, og vise følelser, og hvor vi blir lyttet til, forstått og støttet. Isdal kaller det for «leirbål». Vi trenger ledere som tilrettelegger for dette, for en balansert arbeidshverdag, og som sikrer undervisning og gruppeveiledning med fokus på kompetanseheving, fordi fag og teori er beskyttelse som bidrar til passelig distanse, og evne til å opprettholde arbeidsglede og empati over tid. Vi trenger raushet og kollegial veiledning for samregulering, støtte og felles refleksjon i en hektisk hverdag.

Les hedersgjestintervju med Pia:

Og vi trenger god evne til selvomsorg: til å kikke innover, legge merke til egne følelser og behov, ta hensyn til dem, kommunisere dem tydelig til andre, be om hjelp og støtte, ta valg i tråd med egne verdier, og sette grenser. Vi må sove nok, bevege oss, spise godt, og fortsette å gjøre det som gir oss påfyll på fritiden. Klarer vi ikke det må vi ta ansvar; vi må være endringsagenter i egne liv. 

Er du ny i arbeidslivet som psykolog, og merker at du begynner å endre deg, bør varsellampene blinke. Spør deg selv: hva vil jeg og hva trenger jeg? Hva er viktig for meg og hvordan kan jeg legge opp dagene mine så jeg får mer av det som betyr noe for meg? Kan jeg få det til her? Ved å snakke med leder og kolleger? Gjøre en målrettet innsats? Nei? Da skal jeg ikke bli her, men gjøre det jeg kan for å finne noe som passer meg bedre! Det handler ikke om at jeg ikke er sterk nok eller god nok, det handler om at jeg utviser selvomsorg og er en ansvarlig og dyktig psykolog. 

"

Egeninnsats og ansvarliggjøring av ledere er nødvendig, men jeg tror ikke problemet kan løses på individnivå

"

Systemisk forebygging

Egeninnsats og ansvarliggjøring av ledere er nødvendig, men jeg tror ikke problemet kan løses på individnivå. Systemet kan helt klart forbedres, så kanskje ansvaret egentlig bør være femdelt? Og plasseres høyere opp? Hos utdanningsinstitusjonen som skal forberede oss og psykologforeningen som skal passe på oss medlemmer? Kan vi kanskje motvirke omsorgstretthet om vi er enda flere som jobber aktivt sammen om det? 

Hva om man inkluderte «Omsorgstretthet og forebygging» som fag på studiet – så alle forstod at dette er svært normalt og at man ikke er en uegnet taper om det plutselig skulle gjelde en selv? Hva om psykologforeningen sikret alle nyutdannede obligatorisk workshop om «Selvomsorg i hjelperrollen» i løpet av det første året i arbeidslivet? Og hva om man der stimulerte til nettverksbygging og organiserte samarbeidsgrupper for gjensidig ivaretakelse igjennom et langt arbeidsliv?

Vi vet godt at åpenhet, aksept, normalisering, anerkjennelse, støtte, tilhørighet og samhold er helende. Jeg mener vi kunne gjort mer for å sikre våre nye fagfeller akkurat det!

Les mer

Artikler

Bøker

  • Per Isdal: Smittet av vold. 
  • Susanne Bang: Rørt, rammet og rystet.  
  • Charles Figley : Treating compassion fatigue 
  • Gry Bruland Vråle: Veiledning når det røyner på.

Kommentarer

Emneord: egenomsorg

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.