Reisebrev fra en europeisk studentkongress

I slutten av april 2015, i en bortgjemt dal i Tsjekkia, bodde 250 europeiske psykologistudenter på samme hotell, deltok på foredrag, seminarer, workshops, sightseeing, yoga, svømte, diskuterte, spiste, drakk, sov lite og opplevde mye tsjekkisk kultur sammen. De hadde en ganske annerledes uke enn Europas øvrige psykologistudenter, så nært opp til eksamen.

Trodde du at du hadde opplevd alt som var av frivillige studentorganisasjoner? Tro om igjen. Snart kan du, som psykologistudent, bli med i Norges bidrag i EFPSA, The European Federation of Psychology Students’ Associations. Kongressen er EFPSAs største årlige event og er kort fortalt en stor gruppe mennesker som er interessert i, ja nettopp mennesker. Hva er det egentlig som skjer når 250 slike bor så tett på hverandre i en uke? 

Organisasjonen omtales ofte av tidligere deltakere som noe som ikke helt kan forklares, det må oppleves, men jeg skal likevel prøve å forklare det i dette blogginnlegget. En EFPSA-kongress kan, som en av årets norske deltagere utbrøt, også forveksles med en festival for psykologistudenter. Der konsertene er seminarer og workshops, alle rundt årets tema ”sexuality and psychology”. En festival der noen kommer fordi de er interessert i temaet eller speakers, noen kommer for å vinne festen, noen kommer tilbake år etter år fordi de ikke får nok av den særegne stemningen kalt EFPSA spirit, og andre kommer for å jobbe frivillig med kongressen eller andre deler av organisasjonen. 

EFPSA passer for de som liker å reise og er nysgjerrig på en annen virkelighet enn den norske. Kongressen er hektisk, man skjønner etterhvert at det gjelder å hive seg med på de opplevelsene som byr seg. Det er ikke lett å sove middagslur når skal man rekke å bli kjent med hele Europa på åtte døgn. Det kan virke slitsomt med en ukes hypersosialisering, uten tid for seg selv. Og ofte må jeg jobbe meg gjennom språkproblemer og kulturforskjeller, men av en eller annen grunn fyller EFPSA også et behov jeg ikke visste jeg hadde. Man blir på en måte glad av å hele tiden ikke få være i fred. Og dette selskapsbehovet blir en vane bare døgn ut i kongressuken. For eksempel når jeg bare skal en snartur inn på rommet og bytte til t-sjorte, så fort jeg hører en gjeng efpsa-folk le ute i korridoren, føler jeg at jeg går glipp av noe, og får et merkelig behov for å skynde meg ut av ensomheten igjen. Dette behovet for sosial omgang merkes særlig når du kommer hjem og skal tilbringe tid alene på lesesalen igjen, og opplever det organisasjonen har døpt «Post EFPSA Depression» (PED).

Min slovenske medrepresentant utbrøt over frokosten en morgen etter å ha sovet alt for lite: ”Det er så rart, her på kongressen føler jeg meg aldri trist, det dårligste jeg har følt meg gjennom hele uka er medium. Det er sykt bra til meg å være!”. 

Hvorfor ikke dra på sommerleir, eller engasjere seg i en hvilken som helst annen studentorganisasjon enn EFPSA? Jeg vet ikke om det er effekten av å bo tett. Det dannes vennskap fort på en studentkongress, kanskje er det en slags sosialpsykologisk «mere exposure effect» man får, på lik linje med folkehøgskole, og sommerleirer. Men EFPSA tilbyr også noe mer. Faglig påfyll av psykologi, men også mye kulturelt. For eksempel overrasker det meg alltid hvordan så mange andre kulturer slapper mye mer av sosialt enn det vi gjør i Norge. Et mer spontant ikke-holde-tilbake gemytt, som takk og pris smitter over på en småsjenert nordmann. Man lar rett og slett følelsene slippe mer ut. 

Kultursjokket møter deg når du kommer hjem igjen fra EFPSA, slik det ofte gjør når du har vært på en annerledes reise. Våren 2014 sto jeg utmattet og fornøyd på flyplassen i Trondheim etter min første efpsakongress i Romania. Jeg synes først de norske omgivelsene var fremmed og uvante, men skulle snart få erfare at ting var akkurat slik jeg forlot det. En gjeng eldre charterturister fra et annet fly står og venter på bagasjen sammen med meg. Jeg vet ikke hvem denne gruppen er, men kan kanskje merke at det har et behov for å ta «alle var enige om at de hadde en fin tur» -praten. I grell kontrast til hvordan EFPSA overøser hverandre med klemmer og kjærlighetserklæringer. Det er nemlig ikke lett for nordmenn å ta en så følelsesladet prat, og tydelig mene det attpå til. Det kan bli litt for mye kjærlighet, vi skal da ikke gifte oss med hverandre alle sammen. 

Chartergjengen som står foran meg nå er alle nordmenn og derfor bundet av disse normene.

Den eldre herren lengst borte ved bagasjebåndet, ser på sine turkamerater, nøler litt.. Før han får frem setningen: Det har vært en fin tur da... Ja, svarer damen ved siden av kjapt, smiler og nikker beskjedent fire ganger. Det blir stille i tur-gjengen igjen. De to kikker ned på det sorte gummibagasjebeltet som brått ble veldig interessant, på tross av at det ikke finnes noe bagasje der ennå. 

EFPSA er alt for lite kjent i Norge, sjekk ut alt de har å tilby på efpsa.org og like vår facebookpage EFPSA Norge. Og sleng deg på en av våre events, og for å få en ny opplevelse!

Akkurat nå er for eksempel  årets konferanse åpen for påmelding . Den har temaet ”the Human Nature – Two Sides of One Mind", og avholdes i Slovakia. 

Kommentarer

Emneord: EFPSA

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.