Oss og dem er jeg og meg

To hender som holder i hverandre i empati

Studentpolitisk utvalg har gleden av å gratulere Natasha Irene Sandal (UiO) som vinner av Psykologforeningens tredje skrivekonkurranse for psykologstudenter. Les intervju med Natasha og vinnerinnlegget hennes.

Studentpolitisk utvalg (SPU) i Norsk psykologforening har siden høsten 2015 holdt en skrivekonkurranse for psykologstudenter. Konkurransen har vært delt inn i tre perioder, med tre ulike temaer og tre ulike vinnere. Nå er den tredje og siste perioden konkludert, og vinneren er Oslo-studenten Natasha Irene Sandal.

Temaet for perioden var «Oss og dem – psykolog og pasient». Intensjonen med dette var å invitere psykologstudenter til å reflektere over forholdet mellom psykolog og pasient. Hva skiller dem, hva forener dem? Hvor nyttige eller kunstige er skillene? I møte med denne oppgaven, inviterer Sandal leseren til et perspektiv som er både sterkt og sårbart på samme tid. Det beveger seg gjennom intense følelser, og fanget juryen både i stil og innhold.

SPU: Du går på første semester i profesjonsstudiet! Så dette er kanskje fortsatt tydelig for deg: Hva gjorde at du valgte psykologstudiet? Hva motiverer deg?

 

Les vinnerinnlegget

 

Natasha Irene Sandal

Natasha Irene Sandal

Natasha: Det har vært en flott utvikling i Norge hvor det har blitt mindre skremmende og mer normalt enn før å søke hjelp for psykiske lidelser, og jeg ønsker å arbeide innenfor en dynamisk sektor hvor vi kontinuerlig evaluerer oss selv og hvordan vi best kan utføre arbeidet vårt. Jeg har tidligere arbeidet med foto, design og markedsføring og har også vært intern ved en ambassade, så jeg har alltid hatt et ønske om å gjøre ting til “det beste de kan være”.

Men ting er annerledes enn mennesker - Jeg er fascinert over hvor komplekse folk er, og hva som både er likt og forskjellig mellom oss. Spesielt er jeg interessert i hvor stor spennvidde det det kan være, både mellom folk, men også inni hvert enkelt menneske. Noen ganger kan selv små endringer føre til store positive utslag. Det å få lov til å være med på å skaffe noen rett type hjelp og støtte virker givende for meg.

SPU: Du skriver at du er takknemlig for erfaringen du har med deg. Hvordan kan den hjelpe deg som fremtidig psykolog?

Natasha: Om man har vært rundt andre folk som har slitt på ulike måter, eller man har slitt selv tror jeg man kan bli flinkere til å sette sunne grenser mellom seg selv og andre, uten å bli kald eller avvisende. Jeg tror at egne erfaringer hjelper godt på når det for eksempel kommer til å bygge empati. Jeg tror at mennesker ofte kan merke om man er “ekte” i et møte med dem eller ikke. Jeg har et mål om å klare å ta folk på alvor, der de er, og hjelpe innenfor rammene som de selv er med på å sette.

Vinnerinnlegget: Oss og dem er jeg og meg

Lyset legger seg pent utover gulv og vegger i sykehuskorridoren. Solstrålene gjør at man kan se støvpartiklene som flyter i luften. Jeg sitter i den slitte sofaen utenfor kontoret til psykologen og venter på å komme inn til timen. To sykepleiere går forbi i rolig tempo. De har en ung, tynn jente på slep. Hun skal bli veiet i det lille rommet i enden av gangen som ikke er stort større enn et bøttekott. Jeg hater det rommet. 

Døren åpner seg. Jeg ser et kaldt, men vennlig smil. Det er knapt fire år mellom psykologen og meg. Jeg er 23, lagt inn på døgnpost for å gå opp i vekt, singel og sykemeldt. Hun er 27, forlovet med en b-­kjendis og planlegger bryllup og barn. Jeg går inn i rommet, setter meg i stolen. Ingen av oss sier noe. Psykologen måler hvor lang tid det tar før jeg selv tar initiativet til en samtale. Til slutt spør hun “Hvordan går det her på avdelingen denne uken?”. Jeg vinner, for hun måtte starte samtalen. Jeg svarer at det går som forventet. Jeg hater denne psykologen.

“Du har kun lagt på deg 900 gram denne uken, så vi er nødt til å legge til noe på kostplanen din. Det står i reglene at du må gå opp et kilo i uken.” sier hun. “Nei.” sier jeg. “Nei? Du er nødt til å gå opp ett kilo i uken for å følge programmet.” gjentar hun. “Jeg forstår at du er redd for å gå opp i vekt, men regler er regler.” Jeg ser først ned i gulvet. Jeg orker ikke ta kampen, men jeg vil ikke gi opp heller. Jeg setter blikket i henne og gjentar “Nei.” “Jeg legger til ett ekstra eple og et glass med melk, da.” svarer hun. Jeg hater at jeg ikke har autonomi.

 

"

Jeg får meg ikke til å gråte over et eple og et glass melk

"

Sesjonen virket langdryg i øyeblikket, men plutselig er 45 minutter gått. Jeg står igjen i sykehuskorridoren, alene. Det er en uke til neste psykologtime. Psykologen min får gå hjem og surfe på internett etter perfekte ferskenfargede borddekorasjoner til det perfekte bryllupet sitt, jeg får henge i en sliten sacco­sekk i totalt fire timer per dag og stirre i taket, én time etter hvert hovedmåltid. Jeg får meg ikke til å gråte over et eple og et glass melk, men jeg kjenner et veldig sinne bygge seg opp i meg. Jeg hater at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke forstår meg.

Om psykologen hadde spurt meg om hvorfor jeg sa nei, kunne jeg forklart at jeg faktisk ikke var “så redd for å gå opp i vekt”, at jeg faktisk forstod nødvendigheten av det, men at det er klin kokos umulig å holde nede mer enn 3500 kalorier per dag av den slappe sykehusmaten med lavt næringsinnhold og stort volum. Jeg var aldri bulimiker før jeg ble lagt inn, men selv en normal kropp med et normalt inntak på 2000 kalorier ville kjent seg kvalm og dårlig av en daglig diett som holdt på å overstige nesten det dobbelte. Jeg hater disse rigide reglene.

Jeg lener hodet mot vinduet og ser ut i den tomme, solfylte luftegården. Solen trenger gjennom glasset og treffer meg i ansiktet, den føles varm og trygg. Solen ser meg og er der med meg. Jeg vet at uansett hvor elendig, sint, trist eller redd jeg føler meg her og nå, kommer solen til å stå opp i morgen tidlig også. Sinnet slipper taket. Jeg sverger at om jeg kommer meg ut fra dette stedet skal jeg gjøre noe for sånne som oss. Sånne som faller litt utenfor normalen, som kanskje blir innlagt, redusert til kun en pasient, fratatt autonomi og selvråderett. Jeg liker tanken på å komme meg ut fra dette stedet og aldri returnere som "kun en pasient".

 

Hva er spiseforstyrrelser?

 

"

Jeg hater at jeg ikke forstår hvorfor hun ikke forstår meg

"

Jeg var en av dem som ble helt frisk. Nå sitter jeg på Blindern gomlende på kalde pastarester fra Frederikke­kaféen om ettermiddagene, og forsøker å sluke unna et pensum som til tider virker altfor stort. Jeg tenker sjelden på tiden da jeg var kun en pasient. Det er mange år siden, og føles egentlig ikke som en del av mitt liv. Likevel snubler jeg over steder i pensum en sjelden gang, med velmenende forslag til hvordan man forholder seg til pasienter. Da hender det at jeg ser meg tilbake. Jeg takknemlig for den erfaringen jeg har i bagasjen. Om jeg står utdanningsløpet ut, elsker jeg tanken på å få mulighet til å virkelig se​ et annet menneske.

 

Bloggtekster av psykologstudenter

Kommentarer

Emneord: terapi

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.