Oss og dem

Hender som forenes

I debatten om studier i utlandet er vi egentlig alle enige om hva som betyr mest – pasientsikkerhet og samfunnsansvar. Hvordan kommer vi oss dit?

Norske studenter i utlandet utgjør en betydelig del av studentmedlemsmassen til Norsk psykologforening. I likhet med psykologstudenter i Norge, er det snakk om ildsjeler som brenner for sitt fag og virke. Vi er heldige, Norge, som tiltrekker slikt engasjement. Samtidig ser vi plutselig en brå økning i antall studenter som flytter ut for å ta psykologstudier, med håp om å få studiet godkjent i etterkant av Divisjon kompetanse og personell i Helsedirektoratet (DKPH).

I et tidligere innlegg, skrev jeg om utfordringene knyttet til denne utviklingen , med fokus på ELTE-universitetet i Ungarn. Siden da, har reaksjonene mildt sagt ikke latt vente på seg.  Studenter fra det nevnte universitetet sendte meg raskt et svar . Dette tok meg nærmest på sengen med sin konstruktive og samarbeidsorienterte stil. Deretter dro representanter fra Norsk psykologforening til Ungarn for å holde seminar med studentene om «veien hjem» til Norge. SPU arbeidet samtidig for å få frem en offentlig holdning til denne utviklingen fra NPF. 

Hvem representerer meg?

Så langt så bra, samtidig som jeg vet at flere reagerte på mitt initielle innlegg med følgende: Hvem er egentlig deres representant, når et medlem av Studentpolitisk utvalg (SPU) retter et kritisk blikk mot de han helst skal representere? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger den siste tiden, men lite visste jeg at det kun var en skygge av hva som skulle komme.

I Dagens Næringsliv 28. februar intervjues forhandlingssjef i NPF Christian Zimmermann om psykologstudier i Norge versus utlandet . Artikkelen vekte sterke reaksjoner i sosiale medier. I intervjuet holdes den norske utdannelsen frem som klart overlegen utenlandsstudier når det gjelder psykologvirke i Norge.

I prinsippet er ikke dette usant, noe president Tor Levin Hofgaard nylig oppklarte . Men det man ikke kommer utenom, er at Psykologforeningen med dette har skapt en vegg mellom seg selv og en betydelig andel av deres medlemsmasse. Dette gjelder både de som studerer i utlandet, psykologer som har studert i utlandet, og de som holder med eller representerer utenlandsrepresentanter. I respons, har mange allerede meldt seg ut av foreningen. Også de lurer på “Hvem representerer meg?” - og hvem kan egentlig klandre dem?

Det vi ser nå, er ikke bærekraftig. Vi må tre bakover for å forstå hvordan vi kom i en posisjon der det plutselig ble oss versus dem.

 

"

Hvordan kom vi i en posisjon der det plutselig ble oss versus dem?

"

Hvordan styrke studier i utlandet?

Svaret tror jeg kommer fra innlegget fra ELTE-studentene. Dette er så langt kanskje det mest konstruktive bidraget i denne debatten. Vi i foreningen må lære av dem, og også være konstruktive. Vi må kunne arbeide med løsninger, istedenfor å grave oss ned i skyttergraver.

I prinsippet er vi alle enige om det samme: Norske psykologer må kunne utføre arbeid som sikrer god ivaretagelse av pasienter og som oppfyller samfunnets forventninger til ham eller henne. Hvordan kan vi sikre at de som studerer i utlandet (og i Norge!) kommer dit?

Dette spørsmålet har selvfølgelig alltid vært aktuelt. Men det er aktuelt som aldri før, med den økte interessen for utenlandsstudier både blant studenter og internasjonale universiteter. Dette er viktig for pasienter og samfunnet, men det er også viktig for de som studerer i utlandet. De skal ikke komme i en posisjon der de nedvurderes i jobbsammenheng grunnet sin utdanningsbakgrunn. De skal kunne vise frem denne, og stå inne for den foran arbeidsgivere. Og arbeidsgiverne skal vite at de har med kompetente psykologer å gjøre. Om Norsk psykologforening skal ha studentmedlemmer i utlandet, er det her fokuset bør ligge fremover.

Utfordringer

Et gjentagende spørsmål har vært hvorvidt vi i SPU og i NPF ikke stoler på myndighetene som vurderer hvorvidt studier i utlandet er jevngod det norske. Her vil jeg si, så ærlig som mulig, at jeg gjerne vil stole på dem, men ikke blindt. Jeg tror det vil gagne alle, også studenter som studerer utenlands, å bedre forstå hvordan disse vurderingene fattes.

Det er et utgangspunkt for å sikre seg at godkjennelsen i etterkant av studiet går så knirkefritt som mulig. Alt som foregår i det skjulte er gjenstand for mistanker og forestillinger.

"

Hva forventes, og hvorfor?

"

Et annet spørsmål, som SPU stilte seg internt forrige møte, er hvorvidt mye av debatten handler om lisensperioder. I likhet med vurderingen av selve studiet, er det ikke klart for oss hvordan lisensperioder vurderes eller gjennomføres.

Hva forventes, og hvorfor? Nå når vi får en massiv økning i psykologkandidater fra utlandet, er det viktig at lisensperiodene er så gode som mulig, med trykk på pasientsikkerhet og samfunnsansvar. Samtidig er det viktig at disse også er tallrike, slik at så mange som mulig kommer seg i gang så raskt som mulig. Vi må med andre ord arbeide for både kvalitet og kvantitet i lisensperioder.

Et siste tema som bør adresseres, er negative utfall av det å debattere dette i det hele tatt. Flere studenter har spurt hvorvidt det å være kritisk mot studier i utlandet i all offentlighet representerer en form for svartmaling.

De er bekymret for at dette vil prege dem negativt når de kommer ut i arbeidslivet. Det ønsker de ikke, og ikke vi i SPU heller. Samtidig tror vi dette er en debatt vi må ta. Derfor må vi spørre oss: Hvordan kan vi debattere dette uten å trekke utenlandsstudier gjennom en ufortjent søle?

Kanskje er dette å gå ned i spagaten og et mislykket forsøk på å gjøre alle til lags. Men jeg vil heller være litt for fleksibel enn litt for rigid. Vi er alle enige om det som betyr mest: Pasientsikkerhet og samfunnsansvar. Vi bør gjøre vårt beste slik at så mange som mulig kan bidra til dette. Det gjør vi best om vi står sammen, ikke i mot hverandre. 

Kommentarer

?

Du som skriver dette innlegget; jobber du som psykolog? Eller er du stundent ennå?! Bare lurer siden det var så veldig mye fokus om pasientsikkerhet og potensiell fare for å slippe ut utenlandsutdannede studenter i jobb. Jeg jobber nemlig som psykolog. Er utdannet fra ELTE og kan ikke si det har vært et problem å jobbe i Norge. På min arbeidsplass er det også flere med utdannelsen fra både ELTE og DK, flere er i spesialisering nå. Heller ikke for dem har det vært noe problem. For jeg syns det er rart at denne saken dukker opp fra intet når det tross alt - i praksis - har vist seg at studenter utdannet i utlandet fungerer bra.

Jeg er enig i at det skal være en kvalitetssikring av utdannelse. Og det har vi gjennom helsedirektoratet i Norge. Videre syns jeg ikke psykologer er i noen egen kategori når det kommer til godkjenning av utenlandske utdannelser. Her må både psykologistudenter og NPF regne med at det VIL komme noe konkurranse med årene. Slik det gjør i alle "bransjer"(leger, sykepleiere, økonomer..egentlig alle bransjer ). Det betyr ikke at alle med en psykologtittel fra et annet land skal få godkjenning og kunne jobbe i Norge. Dette har imidlertid ikke vært et stort problem i Norge akkurat. Vi har strenge krav generelt. Uansett om det endres til at det blir flere plasser i Norge, vil det alltid være de som foretrekker noen år i utlandet. Spesielt hvis det finnes gode universiteter der.

Videre syns jeg det er rart at det er utenlands-utdannede med allerede godkjenning som skal gås i sømmene på her. Flott at du/dere bryr dere om pasientsikkerhet , men skal det foretas en granskning og forbedring så er det vel så absolutt naturlig å ta tak i den norske utdannelsen også?! Eller mener dere at denne ikke har forbedringspotensiale? Eller kan det tenkes at i enhver utdannelse (til og med de med godkjenning) vil det være noe å peke på; men at det likevel kan være godt nok? Og at dette er vurdert og evaluert av sakkyndige som kan mene noe om det.

Utdannelsen til DK som tross alt har mye mindre teoretisk omfang og faktisk blir automatisk godkjent (uten evaluering ) nevnes det lite om. Kanskje en gjennomgang her også(?). Men de DK-utdannede jeg har sett klarer seg veldig bra i arbeidslivet bare så det er sagt;)

Det er bra å være engasjert som student, men når det kommer til saker som omhandler det virkelige arbeidsliv så er det nok klokt å lytte til dem som faktisk jobber som psykologer allerede;) Jeg tenker det er ønskelig at psykologistudenter fokuserer på pasienttilbud og det å bli god på det man skal drive med. Ikke fokuser så mye på konkurranse, trussel av prestisje - for da kan jeg si at man har valgt feil:) hverfall om man skal jobbe klinisk:)


? - Svar

Hei, Obie!

Jeg er ennå student, og sitter i Studentpolitisk utvalg her i Norsk psykologforening. Jeg forsøker å uttale meg i kraft av nettopp det å være student og studentrepresentant.

Innlegget var ikke ment som en advarsel om at utenlandsstudenter representerer en trussel for pasientsikkerhet. Jeg forsøkte å fremheve pasientsikkerhet som et mål vi alle kan være enige om er relevante i psykologvirke og at mye av debatten rundt utenlandsstudier har sirkulert rundt dette. At det er viktigere å sammen finne frem til hvordan vi kan være trygge på dette enn å gå i forsvarsposisjon mot hverandre.

Hvis dette innlegget skaper ideer om at utenlandsstudier - per definisjon - ikke ivaretar pasientsikkerhet, mens profesjonsstudiet i Norge gjør dette, har jeg ikke formulert meg tydelig nok. Det beklager jeg.

Samtidig vil jeg peke på det jeg faktisk skriver: "I prinsippet er vi alle enige om det samme: Norske psykologer må kunne utføre arbeid som sikrer god ivaretagelse av pasienter og som oppfyller samfunnets forventninger til ham eller henne. Hvordan kan vi sikre at de som studerer i utlandet (og i Norge!) kommer dit?".

Du skriver at jeg har et fokus på en "potensiell fare for å slippe ut utenlandsutdannede studenter i jobb". Dette føler jeg er å trekke mitt perspektiv inn i et overdrevet negativt lys. Jeg kjenner ikke dette igjen. Jeg føler heller ikke at jeg skriver så mye om konkurranse og trussel av prestisje her. Jeg har tidligere satt spørsmålstegn ved hvordan økt konkurranse kan prege psykologyrket og tjenestene psykologer tilbyr. Det føler jeg er legitime spørsmål, også uavhengig av utenlandsstudier. Men det er altså ikke fokus i dette innlegget.

Jeg setter pris på perspektivet ditt og skal lære av det. Men jeg håper ikke alle som leser dette innlegget, leser det slik.

Svar - Simen

Ja, det er viktig å være tydelig. Beklager hvis du føler jeg tar ting ut av sammenheng, men naturligvis er det viktig å få vite kjernen. Hvorfor hele debatten er i gang. Om ikke annet enn som et prinsipp når en hel gruppe psykologer utdannet i utlandet (med godkjenning!!) nesten per definisjon blir diskriminert og stigmatisert - av studenter!

Slik jeg har registrert startet det hele med et utsagn om B-psykologer - også fra en norsk student med et rørende engasjement om pasienters rett og sikkerhet. Et viktig spørsmål er hvilke opplysninger vedkommende bygget dette på?! Så dukker det opp i aviser og tidskrift samme problemstilling. Nå fremstiller du i dette innlegget det som at du ikke skjønner hvordan det kunne gå så galt at NPF ytrer dette. Altså.. La oss kalle en spade for en spade; det kunne vel ikke gått mer din vei? Vær nå i det minste ærlig om det.

Du ønsker en debatt som i grove trekk handler om å måle psykologer utdannet i utlandet og norske opp mot hverandre - der det eneste ønskelige utfallet er at det blir stukket kjepper i hjula på utlendingene som forhåpentligvis resulterer i mindre konkurranse her hjemme. Dette var i alle fall et argument fra forfatteren av "B-psykologer".

Så lenge det ikke er en REELL grunn til å bekymre seg for pasientsikkerhet - eksempelvis grunnet gjentatte klager & saker på psykologer utdannet ved det og det universitetet blir dette ren diskriminering. Og om det så var det , så tenker jeg ikke at en studentorganisasjon er rette organ til å ta hånd om det. Også tenker jeg det er rart å sette seg opp mot bestemmelser og vurderinger gjort av helsedirektoratet . Du nevner at du vil ha innsyn i prosesser rundt godkjenning , men hvordan i all verden skal du håndtere eventuell info?! Kan du uttale deg? Litt ydmykhet, takk;) det står heller ikke skrevet noe sted at psykologer i Norge må være utdannet her. Igjen - mange eksempler ellers i andre bransjer hvis det er vanskelig å ta inn over seg.

Er også forundret over mangel på reaksjon fra studerende i utlandet. Jeg personlig kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene. Stå på deres!! Hvis ikke kan faktisk realiteten på sikt bli at disse ytringene får slå rot og vokse - og til slutt få konsekvenser for autorisasjon.

Emneord: utdanning

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.