«Jeg har bare litt vondt i magen, jeg»

Jente med vondt i magen

Studentpolitisk utvalg gratulerer Helena Svedenborg (UiO), som vant Psykologforeningens andre skrivekonkurranse for psykologstudenter med innlegget «Jeg har bare litt vondt i magen, jeg»

Temaet for konkurransen var «Hva er din drøm som psykolog?». Svedenborg skildrer dilemmaet mellom å være en realist og å være en drømmer som psykolog. Forfatteren gjør dette på kreativt og personlig vis. Innlegget vekker en magefølelse også blant jurymedlemmene. Bloggansvarlig i SPU, Simen M. Ekelund, intervjuet vinneren:

– Jeg tror mange studenter kan kjenne seg igjen i dilemmaet mellom å være en drømmer og å være en realist. Hva tror du gjør dette til et spesielt dilemma for psykologstudenter?

– Kanskje fordi det er idealisten i oss, drømmeren, som fører oss inn på studiet? Som er roten til det ønsket vi har om å hjelpe andre mennesker?  Mens det er realisten i oss som våkner til live når vi innser at vi noen ganger kommer til kort? Når klienten vår ikke har hatt nytte av å gå i behandling? Kanskje blir det et særlig dilemma for psykolog-studenten fordi idealisme, og det å våge å drømme om noe bedre, ligger som et premiss for vårt valg av yrke?

 

Les vinnerinnlegget

 

Helena Svedenborg

Helena Svedenborg

– Som student selv, skal jeg være forsiktig med å komme med noen «løsningsforslag» på dette dilemmaet. Som dere ser, så har jeg flere spørsmål enn svar. Men jeg kan komme med en hypotese eller to. Kanskje må vi bli flinkere til å skape rom for både realisten og drømmeren i oss. Ikke tenke "enten- eller", men at de to utfyller hverandre. Der drømmeren gir oss drivkraft til å tenne håp og vilje til endring hos våre klienter, kan realisten få oss ned på jorda de gangene det butter mot- og bedring uteblir. Realisten kan da være en motvekt. En motvekt til den indre, kritiske stemmen som har en tendens til å dukke opp og felle dom over oss.

Den som gir grobunn til en følelse av utilstrekkelighet og til å ikke duge som terapeut. Realisten i oss kan da minne oss på statistikkens harde fakta: Noen klienter vil ikke respondere på terapi. Med dette i minnet, blir det kanskje lettere å fortsette å drømme? fortsette å tro på at vi kan skape endring? 

– Hva tenker du skal til for å bli kvitt den magefølelsen så mange går og bærer på, uten å fortelle om den?

– Først og fremst, handling! Det nytter ikke med velformulerte mål og intensjoner på papiret, hvis de ikke følges opp med noen aktive grep som kommer barn og unge til nytte allerede i dag. Vi kan ikke forvente at barn skal fortelle om mobbing, dersom vi har et system som verken har tid eller mulighet til å gjøre noe med det. Et system med voksne, være seg helsesøster, nabokjerringa, psykologen, rektor eller lærer, som lener seg mot hverandre med det resultat at ansvaret pulveriseres og barnet blir glemt. Da ender vi, bokstavelig talt, opp med et skoleeksempel på det vi i psykologien omtaler som «tilskuereffekten».

– Gjennom mitt engasjement i Barneombudet for to år siden, var en av oppgavene mine å svare på henvendelser fra barn. En av de erfaringene jeg høstet, handlet nettopp om mobbing. Det slo meg at mange av de barna som valgte å skrive til oss, hadde forsøkt å fortelle.

De hadde forsøkt å sette ord på blikkene som møtte dem hver eneste dag i skolegården, den kalde skulderen og bursdagsinvitasjonene som aldri falt i deres hylle. Og de hadde blitt møtt med omsorg, trøst og lovnader om endring. Men så hadde det blitt stille. En gutt på 13 år, skrev det så klart og tydelig «Jeg har sagt i fra. Og det kjentes godt der og da. Klumpen i magen ble litt mindre. Men så skjedde det ikke noe, og da mistet jeg håpet liksom. Voksne kan slutte i jobben sin. Men jeg kan jo ikke slutte på skolen. Hva bør jeg gjøre?»

–  Jeg slår et slag for lavterskel! For at skolepsykologer skal få sin renessanse. Kanskje er det idealisten i meg som snakker nå, men hva med en psykolog som utelukkende har ansvar for mobbing? Som kan være bindeleddet mellom barnet og systemet? Som kan gå direkte inn og ta grep?

 

Vinnerinnlegget:

«Jeg har bare litt vondt i magen, jeg»

Jeg får en vag fornemmelse av uro i magen. En uro som jeg ikke har ord på. Som jeg ikke vet hva er. Og som gjør at jeg legger det bort. Orker ikke å skrive. Venter til neste gang. Neste tema. Har jo heller ikke tid til dette. Finner på unnskyldninger og bortforklaringer.  Eller attribusjoner, som vi liker å kalle det innenfor psykologien. Noen bedre enn andre. Hovedoppgaven krever jo alt fokus fremover. Kan jo ikke la andre ting stjele tid og krefter. Jeg lar det ligge...

Fire dager senere...

Uroen i magen har lagt seg. Den har stilnet. Kanskje gått i dvale. Den er der fortsatt, men er ikke like plagsom. Kanskje er det fordi jeg har unnlatt å tenke på denne skrivekonkurransen. Ikke orket å tenke på min drøm som fremtidig psykolog. Funnet meg til rette med at ikke alle kan være brennende idealister, med skyhøye mål og drømmer. Noen realister må det da være i psykologbestanden også?

Jeg ønsker jo det beste for mine fremtidige klienter. Men en drøm? Nei. Det blir for flåsete. Det vekker for mange assosiasjoner til skjønnhetskonkurranser hvor de prater om krig, og fred, og sånt. Om visjoner om å redde en hel verden fra sult og elendighet. Innholdsløst preik. Og det orker jeg ikke.

Denne tanken blir hos meg helt til telefonen ringer. Det er tantebarnet mitt på ni år. Han er hjemme fra skolen fordi han er syk. Han forteller at han har fått brus, is og sett på barnetv. Han forteller om gårdagens Liverpool-kamp, og hvor glad han ble da de skåret mål. Jeg får ikke med meg navnet på laget de spilte mot. Men et eller annet med Madrid.

 

"

Hvor skulle mitt glødende engasjement stamme fra?

"

Jeg lytter og lytter. Lytter enda litt mer. På tampen av samtalen kommer jeg omsider til ordet, og får anledning til å spørre hvordan syk han er. «Jeg har bare litt vondt i magen, jeg». Og med det er det gjort! Jeg får også vondt i magen. Magvondt som gjør at jeg skimter konturene av et mål. Et mål med yrket jeg skal inn i. Et mål som psykolog. Ja, kanskje kan det til og med kalles en drøm?

Min drøm som psykolog?

«Jeg var nok mer idealist før. I en alder av 25 år stusset jeg plutselig over hvor jeg ville og hva jeg ville. Og ikke minst, hva som var realistisk. I møte med temaet «Din drøm som psykolog», ble jeg bokstavelig talt stum. Hva skulle det være? Det var så mange som mente så mye om mangt. Hva skulle være min fanesak? Hvor skulle mitt glødende engasjement stamme fra?

Og med det kom selvransakelsen og den indre kritikeren i meg frem. Jeg måtte da ha et ønske om å utrette noe. Gjøre en forskjell. Jeg står jo tross alt på trappen inn i et yrke hvor det å utrette noe er hele målet med hverdagen. Ja, hvor selve motivasjonen må være det å bidra. Hjelpe andre til få å det bedre med seg selv. Se lyset når det er som mørkest. Møte angsten og fortvilelsen. Bidra til mestring og livsglede.

Etter noen dager med dette liggende å gnage i bakhodet, og med fullt fokus på andre ting, ringer det omsider en bjelle. Eller, rettere sagt, tantebarnet mitt på 9 år ringer og vekker meg. Han vekker meg fra min egosentriske dvale, hvor jeg har søkt etter mål og mening.

Jeg vet jo hva jeg vil! Jeg vil ta rotta på den vonde magefølelsen! Den som sprer frykt og kvalme. Følelsen som noen velger å bære alene. Som noen forteller om til mamma eller pappa. Til legen. Til læreren. Som er der. Dag inn og dag ut.

"

Jeg vil ta rotta på den vonde magefølelsen!

"

 

Ikke en sånn følelse av ubehag som kan tilskrives et forbigående magevirus, som får hele familien til å henge over doskålen (som var tilfelle for tantebarnet mitt). Nei, ikke sånn! Men det ubehaget som stadig vender tilbake.

Vokser seg stadig sterkere og slår rot i magen. Det ubehaget som gjør at noen barn kvier seg til å gå på skolen, kvier seg til å parkere sykkelen, til å møte de tomme blikkene, til laguttakene i gymmen, til noen skal dele ut bursdagsinvitasjoner. Det som gjør at noen gråter alene under dyna. Ja, det ubehaget og den magefølelsen! Følelsen av å være usynlig, utenfor, tilstede, men allikevel glemt.

Følelsen som gjør at noen barn mister gløden i øynene, og bytter ut lek, latter og morro med grubling, engstelse og alvor. Følelsen av å ha noe vondt og skremmende i magen som ingen andre ser.

Det er den følelsen jeg vil til livs. Det er det jeg ønsker å gjøre noe med som psykolog. Og hvis det kan kalles en drøm. Så ja, da er det min drøm!»

Kommentarer

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.