Rødvinsterapi

Mennesket og andre arter har nytt alkohol og andre rusmidler i tusenvis av år, noen ganger til det gode og noen ganger til det onde.  Men er det så stor forskjell mellom psykofarmaka som SSRI, benzodiazepiner og antipsykotika, og andre rusmidler?

Både forskning og klinisk erfaring har sett mye prøving (og feiling) av ulike rusmidler, både utenfor og sammen med terapi. Noen eksempler er bruk av LSD og psykedeliske sopper, for eksempel for depresjon, angst og tvangslidelser (OCD).   En Wikipedia-artikkel gjengir flere nyere studier hvor slike rusmidler er brukt, dels med god effekt

Hallusinogener i eller som terapi har vært brukt for å gi nye perspektiver og endre sinnsstemning eller personlighet, og blir av noen brukere beskrevet som svært meningsfulle opplevelser i seg selv. Er det en forskjell mellom psykofarmaka, hallusinogener og alkohol som terapeutisk virkemiddel?

Lykkepromillen

Kari Lossius bruker begrepet “lykkepromillen” om det ideelle punktet for alkoholinntak, der en opplever den gode rusen og avslappelsen, uten den store nedsløvingen. Lykkepromillen henger sammen med nivåene av dopamin og GABA, hvor dopamin flater ut ved en moderat promille på ca. 0,6, mens GABA-nivået fortsetter å stige. Dopamin gir da rusfølelsen, mens GABA fører til nedsløving.

Grafisk fremstilling.

Grafen er hentet fra Studentskipnaden i Bergens sib.no

"Alchohol aided therapy" passer kanskje best i et psykodynamisk rammeverk. Et passende inntak av alkohol reduserer våre mentale bremser, og kanskje også våre forsvars-
mekanismer.

Se for deg en ambisjonsrik klient, som lever et liv som farer avgårde i lynfart, kanskje aldeles for fort til at han/hun undrer seg over årsakene til sine handlinger. I terapi med en slik klient kan en passende mengde alkohol redusere forsvarsmekanismenes kraft og roe ned et høyt tempo, så lenge en klarer å unngå den sløvende effekten. En situasjonen mange har opplevd er kanskje hvordan en selv eller ens vennerønskerå snakke om følelser eller vanskelige situasjoner etter å ha drukket litt. Snakker vi da om alkoholindusert terapi? 

Hvorfor skal vi ikke bruke alkohol og rusmidler i terapi?

Det sterkeste argumentet mot rusmidler i terapi er at mange ikke klarer å stoppe ved lykkepromillen, men fortsetter til det er tomt, eller en renner over. Kan alkoholen bli en copingmekanisme for vanskelige følelser som kommer opp i terapi, og som kanskje er grunnen for terapien i utgangspunktet.  Skal både klient og terapeut drikke, eller kun klienten (eller kanskje bare terapeuten)?

Praktiske hensyn

Og så har en praktiske hensyn, som at refusjonsavtaler neppe dekker vin fra Burgund, øl fra Nøgne Ø eller sider fra Hardanger. Et annet argument mot å trekke frem rødvinsflasken i terapi er det samme som i dagliglivet: rusen gjør at en noen ganger røper for mye av seg, og etterpå tenker at noen ting kunne forblitt usagt. Men det er kanskje en følelse som både klienter og terapeuter ikke er helt ukjent med?

For å gjøre budskapet klart: Jeg tror ikke at enhver terapeut bør ha barskapet ved siden av Kleenex-pakken. Men jeg tror at både kreativ og kritisk tenkning rundt hva og hvorfor mennesker liker ruse seg er viktig, om det så er i form av fallskjermhopp, på baren, eller i terapirommet.

Kommentarer

Emneord: rus , terapi

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.