Religion i terapirommet

Hva er det med religion som berører eller opprører oss? Hvorfor er det så vanskelig å ta opp i terapi og i forelesningssalen?

I 2009 rapporterte Silje Endresen Reme og kolleger i Tidsskrift for Norsk Psykologforening  at psykologstudenter opplever at religion blir lite dekket i studiet. 73% syntes dekningen av religion var nøytral eller respektfull, mens 27% mente at dekningen var stereotyp eller lite respektfull. Videre rapporterte mange positive holdninger til religion i psykologien. Debatten om hvordan eller hvorvidt religion blir dekket både på terapirommet og i forelesningssalen, har gått igjen i debatter i Tidsskriftet.

Jeg er en av dem som finner religion, og dens forbud og påbud, interessant. Både fra et menneskelig og vitenskapelig perspektiv. Derfor prøvde jeg å få mer tak i hvordan noen av mine kristne medstudenter opplever disse temaene i psykologien. Men i diskusjonen om hvordan religion blir dekket, og hvordan den kunne bli dekket, oppstod det fort konflikter.

Sterke opplevelser

På en side stod slike som meg, som kanskje har en tendens til å prøve å klassifisere og trekke paralleller til andre tema. På en annen side står religiøse medstudenter som opplever at mine paralleller ikke er treffende, og som forstår og opplever sin egen religiøsitet på en annen måte, og med en annen følelsesmessig intensitet. Etter hvert som diskusjonen gikk, kom heldigvis en litt klokere studiekamerat med en skarp observasjon: Begge sider i diskusjonen føler seg lite forstått og representert, følelsene stiger på begge sider, og en havner fort i steile fronter og går over til relaterte konfliktfylte moralske temaer.

Anders Lillevik Thorsen

Anders Lillevik Thorsen

Jeg tror at slike diskusjoner mellom ulike livssyn illustrerer vanskeligheten ved å starte med blanke ark, nettopp fordi mange har sterke opplevelser med møtet med religion eller religiøse mennesker, av både positiv og negativ art.

Utforskning

Både terapeuten og klientens religiøse holdninger kan også påvirke terapien, og utforskingen av religiøst betonede problemer, kan ha forskjellige innfallsvinkler.

En konflikt jeg opplever er at ved å følge klienten i hans/hennes egen utforsking av problemet, er jeg redd for, uten overlegg, å lede pasienten ut på religiøst dypt vann. For i utforskingen av eksempelvis religiøse forbud eller påbud, er teologi sentralt, i alle fall hvis klienten ønsker å holde seg innenfor en «rettroende fold». Jeg mener at klienten bør finne ut hvilke religiøse prinsipper som passer best til egne meninger, og holde muligheten til å bytte menighet åpen. Men i slike spørsmål er grensen til teologiske spørsmål veldig nærme, og enden av min kompetanse like nær.

Er det så farlig?

Men er det egentlig så farlig? Hvis poenget med terapi er at klienten skal føle seg bedre, oppleve mestring og kanskje til og med få innsikt, da er kanskje en periode på det åpne religiøse hav ikke så problematisk?

Kanskje kan en i en slik indre, åndelig søken samtidig eller etterpå, veiledes av en prest/imam/rabbi/andre?  I Norge er Modum Bad de beste på krysspunktet mellom (kristen) psykoterapi, sjelesorg og teologi. Kanskje bør mer av deres kunnskap deles til både vordende og «ferdige» psykologer? Det synes i alle fall jeg er en god idé, all den tid vi som profesjon ønsker å kunne hjelpe flest mulig best mulig. For ved å unngå religion i psykologi vinner vi lite, men har muligheten til å tape mye.

For dem som er interessert så anbefaler jeg å se APAs terapivideoer av Richards Scott eller Edward Shafranske , der de illustrerer hvordan en kan møte religiøse problemer i terapi.

Kommentarer

Religion i terapirommet

Du skriver: "Men i slike spørsmål er grensen til teologiske spørsmål veldig nærme, og enden av min kompetanse like nær".

Jeg synes psykologer godt kunne lese en bok eller to i teologi (som systematisk teologi og om Bibelens historiske/kulturelle bakgrunn/tilblivelse), blant annet for å kunne få oversikt over noen få, men viktige fenomener som en del klienter sliter med (f.eks. redsel for helvete og følelsen av å være et dårlig menneske), både for å få et begrepsapparat og språk om religiøse tema, og å få kunnskap om bredde og variasjon (dvs. trosvalg) som fins i kristendommen. Norge har en pietistisk historie, og enkelte trenger å avlære at kristendom er lik pietisme.

Oppvokst med store traumer påført i Guds navn, har jeg selv opplevd det som frustrerende å aldri møte en psykolog som var normalt opplyst også om denne delen av kulturen vår. Jeg kan ikke skjønne at det rent prinsipielt er så mye annerledes å snakke om Gud i terapirommet enn å samtale om en (annen) litterær karakter.

Selv om de er forskjellig, tror jeg fagene psykologi og teologi har flere berøringspunkter. Begge er opptatt av menneskers samliv med andre.

Religion i terapirommet

Tømmerås: "Jeg kan ikke skjønne at det rent prinsipielt er så mye annerledes å snakke om Gud i terapirommet enn å samtale om en (annen) litterær karakter."

… eller hvorfor en kan utforske tilknytning og relasjoner til personer, eller mer generelt, men ikke tilknytningsforholdet til en Gud.

Religion i terapirommet

Jeg tror absolutt at det er mulig å jobbe med relasjonen til Gud, foreldre, og sammenhengen mellom disse. Vita-avdelingen på Modum Bad har en slik metode, se gjerne http://www.modum-bad.no/vita_avdelingen. Samtidig tenker jeg at det er klokt å styrke og følge klienten i utforskning av sin egen relgiøsitet, men ikke lede for mye. Jeg føler iallefall at det er fort gjort å la sine egne meninger og holdninger til religion påvirke terapien dersom en selv, som terapeut, skal lede for mye.

Jeg likte spesielt godt din siste setning Tømmerås: "Begge er opptatt av menneskers samliv med andre.". Det tenker jeg er et fint motto å ha i møte med trosspørsmål, og i samarbeid mellom klient, terapeut og prest.

Religion i terapirommet

Anders Lillevik Thorsen: Jeg er 100 prosent enig i at terapeuten skal følge klienten i utforskning av dennes religiøsitet, og ikke lede for mye. Dette er grunnen til at jeg mener akademisk kunnskap om klientens egen religion (teologi) er viktig, for at terapeuten IKKE skal bli en autoritet på hva som er "riktig" tro for klienten.

La meg ta ett eksempel: I NRKs Ekko 24. januar, der blant andre Anders Skuterud i Psykologforeningen deltok, var det snakk om at troen på helvete kan påføre klienter problemer. I slike tilfeller tenker jeg det kan være viktig at terapeuten har innabords kunnskap om at det fins alternativ i den kristne tradisjon til "de to utganger". Jeg mener det ikke er å lede om terapeuten formidler teologfaglig kunnskap til klienten om at det er fagpersoner innen klientens egen religion som tror at alle mennesker kan bli frelst, og at teologiens fagterm for dette er apokatastasis? Det er jo når klienten får vite at det fins flere muligheter/måter å være kristen på, at han eller hun kan foreta et reelt trosvalg.

Da jeg gikk i terapi hos en psykologspesialist, trodde denne terapeuten at kristne MÅTTE tro på helvete. I et kristent land som Norge har jo de aller fleste innbyggere forestillinger om hva Gud og kristendom er, men det spørs om deres private synsing holder i en profesjonell sammenheng som terapi er.

Da jeg i en helt annen sammenheng fikk lære at det i kristen teologi fins ulike syn på et liv etter dette, på hva synd er, m.m., var det en enorm lettelse. Dette førte til at redselen for Guds dom, som hadde fulgt meg fra barneårene, sluttet å forfølge meg. Jeg sier ikke at jeg har noen oppskrift for alle klienter, men jeg tror at det som hjalp meg, også kan hjelpe noen andre.

Religion i terapirommet

Det har gått over to år siden dette innlegget ble skrevet, men jeg velger likevel å skrive en ny kommentar. Grunnen er at jeg for noen dager siden leste et blogginnlegg av en fagperson om noe jeg berørte i kommentarfeltet tidligere, men som jeg ikke evnet å formulere klart. Det handler om helvetesangst, som religiøst troende eller tidligere troende klienter kan slite med.

Den (aner)kjente, amerikanske bibelforskeren Bart Ehrman, som selv ikke er troende, men likevel har stått på pensumlista til mange norske teologistudenter, har på sin blogg svart på et leserspørsmål om helvetesangst: http://ehrmanblog.org/the-fear-of...he-name-of-god-mailbag-april-22-2016

Jeg mener hans tankerekke kan følges og brukes også av terapeuter, uavhengig av deres egen personlige (ikke-)tro, da religionsvitenskap og teologi jo også er akademiske fag man kan vise til uten at man selv må være troende. Da jeg postet lenken til Ehrman på Twitter, svarte en psykologspesialist (som selv er ateist) meg: "Dette er jo kognitiv terapi! Få frem antakelsen og test dem."

Ja, nettopp!

Emneord: terapi , utdanning

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.