Jeg vil ikke bare koke kaffe!

Kaffe. Foto: YAY Micro

Når mine kullinger og jeg om et par år skal inn i arbeidslivet for alvor, tror jeg ikke  heltidsstudentene  blant oss  er de som er best forberedt til å yte psykisk helsehjelp.

I stedet tror jeg praktisk, variert deltidsarbeid i helsesektoren gir perspektiver på den virkelige verden man ikke kan lære seg på universitetets lesesaler. Dette har de fleste psykologstudenter heldigvis skjønt. 

I årets valgkamp har psykisk helse vært blant de heteste temaene , i følge president Hofgaard. Psykologer har blitt poteten som kan tilby helsetjenester i kommunen, behandle rusavhengige, øke kompetansen i barnevernet og i spesialisthelsetjenesten. Samtidig, hvor mange av timene på døgnpost er pasienten faktisk i kontakt med psykologen? Hvor mange dager i løpet av en måned er klienten innom poliklinikken eller brukeren på besøk hos kommunepsykologen?

Marginalisert og undervurdert

Realiteten er at pasientkontakten i stor grad ivaretas av andre enn leger, psykiatere og psykologer. Miljøterapeuten blir omtalt som  den glemte terapeut    når psykolog Jonas Vaag etterlyser mer samhandling og helhetlig behandling på tvers av profesjoner..

Ironisk nok er det nettopp her, i krysningspunktet mellom behandler og pleier, psykologstudenten aktualiseres. Mange av oss sitter i denne marginaliserte og undervurderte posisjonen hvor størsteparten av tiden på jobb er med pasientene - ikke med journalskriving eller i møter. Min påstand er derfor at psykologstudentenes betraktninger om sitt deltidsarbeid i psykisk helsevern er særlig interessante, og derfor bør vekke politikere, avdelingsledere, pasienter og sykehusadministrasjonens interesse!

Pleieassistenten

For pasienten er premissene som ligger til grunn for miljøterapeutens virke, trolig like viktige som premissene psykologen jobber under. Vi kjenner etterhvert godt til at sykepleierne betaler kaffen selv men vet mindre om de andre helsearbeiderne. De ufaglærte skjuler seg ofte i kategorien “pleieassistenter”, herunder også psykologstudentene.

Som pleieassistent kan jeg tillegges spesifikke arbeidsområder delegert fra avdelingssykepleier og få ansvar for arbeidsoppgaver relatert til postkjøkken ved fravær av fast kjøkkenpersonale. Lønna mi på 270 000 i året og stillingsbeskrivelsen hensetter meg i praksis til å koke kaffe og sitte på fellesstua. Heldigvis rommer arbeidshverdagen mer enn dette, som å identifisere behov hos pasienter og iverksette tiltak i tråd med pasientens behandling. Ikke minst dokumenterer jeg “miljøterapien” i journalsystemet. Jeg har innrapportert nestenuhell og vold fra pasienter i avvikssystemet. Med unntak av matbestillingssystemet Nutshell er mine faktiske arbeidsoppgaver identiske med miljøterapeutens. 

Med tre års høyskoleutdannelse og “kjennskap til sentrale dataverktøy” kan man bli miljøterapeut ved St. Olavs hospital. Jeg har tre år ved profesjonsstudiet i psykologi og defineres i sykehus-Norge som ufaglært. Terapeut i tittelen krever at man holder seg faglig á jour, bruker kompetansen sin til veiledning av andre og dessuten forsker på master- og doktorgradsnivå. Ikke ulikt min studenthverdag.

Kroner og øre

Den siste tiden har jeg vært og mer på vaktrommet, foran PCen, med kaffekoppen ved siden av meg og døren så vidt åpen. Jeg begynte å forvente at de første par timene søndags morgen var rolige og kjente irritasjonen vokse ettersom pasientene stod opp for å spørre spørsmål. Nysgjerrighet, empati og faglig iver var på et par år blitt begrenset av de rammene sykehuset kaller “pleieassistent”. Når jeg fant meg selv i å prioritere kveldsvakter fordi de var bedre betalt, sluttet jeg i min faste stilling. 

Miljøpersonalet kunne vært terapeutens forlengede arm, men er i stedet produksjonsmedarbeidere i sykehusfabrikken, slik både brukere og psykologpresident har påpekt. Drømmesituasjonen som behandler må være å kunne se det terapeutiske arbeidet fortsette etter terapisamtalen, ut i dagligstuen, ved frokostbordet og på spasertur med personalet. I stedet blir samtaletemaene tilfeldige og måten vi svarer pasientene på styres av hva den enkelte mener er lurt. En felles faglig plattform glimrer med sitt fravær. 

Min påstand er: hvis faglighet hadde vært styrende, ville det vært en tydelig forståelse blant pasienter og ansatte om hvem som skal gjøre hva. Profesjonsbarrierene hadde forsvunnet til fordel for samarbeid om den enkelte pasient. Behandlere hadde lest miljøterapijournalen fordi miljøterapi også er behandling, på samme måte som miljøterapeuten hadde forstått hvor psykologen er på vei med sin terapi. Hvis faglighet hadde vært styrende, ville ingen ufaglærte hatt jobb i psykisk helsevern - slik de heller ikke har jobb på kirurgisk avdeling i somatikken.

Før vår nye helseminister starter opprydningsarbeidet i psykisk helsevern må man imidlertid ta stilling til hva som faktisk er ufaglært personal. Slik det er nå risikerer vi at psykologstudentene kastes ut med badevannet. 

Kommentarer

Jeg vil ikke bare koke kaffe!

Det fins ingen fagfolk innen psykisk helse, det fins kun ufaglærte. Ingen av de såkalte fagene psykisk helsevern, psykologi, psykisk helsearbeid eller andre former for psykiatri har forstått noe mer om det psykiske enn folk flest. De såkalte fagfolkene omgir seg med raffinerte ord og elegante formuleringer omkring det psykiske, og blinder både seg selv og verden til å tro at de har forstått noe mer enn folk flest. En vakker dag vil denne verden gjennomskue de såkalte fagfolkenes luftslott.

Emneord: student

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.