Ja takk til eldrepraksis

Som eneste profesjonsutdanning i Norge tilbyr Institutt for psykologi i Tromsø praksis i både barnehage og sykehjem for sine studenter. Dette fokuset på eldres psykiske helse er et nødvendig tilskudd til utdanningen, og forbereder studentene på de eldres hverdag, og det framtidige behovet for rekruttering til eldresektoren.

Å være i praksis har vært en lenge etterlengtet utfordring, og min hospitering på Laureng bo- og servicesenter bød kun på positive opplevelser. Praksisen bød på møtet med pasienter og (i mitt tilfelle, brukere), men også opplevelsen av å selv være sitt viktigste instrument i jungelen av  MMS-EGDS  og  audiometre . Min hverdag i praksis var svært selvstendig, og vi fikk muligheten til å bevege oss fritt, uavhengig av de ansattes rutiner i vår testutførelse. Undervisningen før praksisperioden gjorde oss rustet til å utføre testene ikke bare instrumentelt, men også med forståelse for rasjonalet bak de.

Gjest

Mens jeg gikk fra bruker til bruker, alltid med papirer og stoppeklokke, ble jeg mer og mer bevisst på relasjonene som raskt dannet seg mellom meg og menneskene jeg pratet med, og viktigheten av at jeg  var deres gjest samtidig som jeg utførte testene ble klar for meg.

Eldre er på mange måter en utsatt gruppe, men også for de fleste, slik det burde være, en ressurs. Nettopp disse menneskene har et behov for å møte respekt i møtet med den yngre garde. Yngre generasjoner høster av deres arbeid og strev, i form av blant annet utdanning, studielån og velferdsordninger. I nettopp dette ligger det ikke et urimelig krav om en god alderdom møtt med forståelse fra omgivelsene. Eldre trenger imidlertid i større grad forståelsen av egne kapasiteter og historien som har brakt dem dit hvor de er, for å kunne få lov til å virke som ressurspersoner for oss andre. Eldre er en utsatt gruppe, ekstra sårbare for nettopp fraværet av denne tilretteleggelsen.

Ikke monopol på kunnskap

Som student i praksis ble jeg møtt med anerkjennelse fra fagpersonale, og tok meg tid til å reflektere over behovet for psykologers unike kompetanse – også i eldreomsorgen. Særlig en refleksjon rundt egen utøvelse manifesterte seg stadig tydeligere i løpet av uka: Følelsen av å være løsningen på noe, heller enn svaret på alt.

Psykologer som yrkesgruppe har ingen form for monopol på psykologisk vitenskap. Likevel sitter vi på kunnskap om både abormal- og ikke minst normalpsykologi som ingen andre yrkesgrupper gjør.

Nettopp denne forståelsen burde føre til en erkjennelse av at psykologer har mye å bidra med i eldreomsorgen. Ikke kun gjennom behandling og utredning, men også en økt anerkjennelse av eldres evner og ivaretakelse av selvstendighet så langt som mulig. Heller ikke kun gjennom å ivareta andre yrkesgruppers arbeide – men gjennom et nytt og unikt bidrag, nettopp i et livsløpsperspektiv.

Innlegget har tidligere vært på trykk i Potensial – Tidsskrift for psykologi, UiT-NAU.

Kommentarer

Emneord: eldre

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.