Gi meg en A!

Rød A. Foto: YAY Micro

4 desember 2006 tok jeg min første universitetseksamen, i psykologiens historie. Det skulle ta tre år før den første A-en kom, den eneste karakteren jeg ville ha. Jeg hadde nesten utelukkende fått B, med en, to eller tre feil for mye på 100 avkrysningsspørsmål.

Det var spørsmål om hvilken hjernestruktur som rammes av rabies-virus eller hvor mange prosent av befolkningen Abraham Maslow trodde arbeidet med selvrealisering. Finstemte formuleringer fra boken eller små variasjoner i prosenter måtte pugges og læres – det er nemlig vanskelig å formidle at man har forstått pensum når det eneste som kan skrives er små kryss. 

Stort nederlag

For eventuelt uinnvidde lesere: karakteren B når man forsøker å komme inn på profesjonsstudiet er et like stort nederlag som å stryke. Faktisk kan stryk være bedre da man unngår å sløse med sjansene. Denne absurde logikken førte til at jeg med vilje lot være å levere flere eksamener fordi jeg ikke trodde besvarelsen stod seg til en A! Nesten 1000 studenter gikk på årsstudiet ved NTNU, forelesningene gikk flere ganger i uka og det var ikke uvanlig å bli sittende ved siden av nye ansikter hver eneste uke.

Å bli med i kollokviegrupper innebar en seleksjonsprosess i seg selv, hvem ville vel jobbe med umotiverte studenter som ikke skulle inn på profesjon?

I stedet for medstudenter ble de konkurrenter. Desperasjonen etter å vinne en plass på studiet tok for enkelte så mye over at de villedet hverandre for å oppnå konkurransefortrinn. 

Det eneste jeg vil!

I semester etter semester vokste studielånet så vel som fortvilelsen. Jeg minnes alle de gangene jeg gikk inn på NTNU.no, “Samfunnsfag og psykologi”. Profesjonsstudium hadde en egen overskrift, ulikt bachelor- og masterfagene. Vil du bli psykolog spør de? Ja, det er få andre ting jeg heller vil, tenkte jeg. Ubehaget ved å møte venner og familie ble større. Jeg gikk jo fremdeles på årsstudiet, tok de samme fagene og leste det samme pensumet. Ingenting skjedde, og jeg var flau over å ikke kunne rapportere progresjon.

Det var på tide å gi opp, innse nederlaget, finne på noe annet. Hva med psykiatrisk sykepleier, var ikke det lettere, foreslo noen. Joda, men jeg ville ikke bli sykepleier, jeg ville bli psykolog! Backup-planen glimret med sitt fravær, selv om jeg søkte jus-studiet ved et par anledninger. Jeg var attpåtil student i sosialøkonomi, riktignok uten å avlegge en eneste eksamen. 

Det er begrenset hvor mange ganger du kan delta på ei fadderuke for det samme studieprogrammet. Når fadderne snart er ferdige med graden sin, er det pinlig å skulle bli kjent med Trondheim for tredje gang. Det er lettere å la være. Jeg meldte meg liksom ut av studiemiljøet, deltok på noen kollokvier her og der, men angsten for å fortelle hvor mange ganger jeg hadde tatt fagene tok overhånd. Det var lettere å lese hjemme.

Aldri fri

Når man er student, har man egentlig aldri fri. Jeg tok med meg frustrasjonen overalt, og kompenserte for usikkerheten ved å være arrogant og umedgjørlig. Ingen skulle kritisere meg og mitt, aller minst valg av yrke. Sommerferien ble tilbragt sammen med bøkene, juleferiene likeså. Verst gikk det nok utover min daværende samboer, som tross alt holdt ut med meg alle disse vanskelige årene. Jeg var nok ingen god venn, sønn eller kjæreste i denne tiden.

Etter fire år (!) på årsstudiet i psykologi skulle jeg forsøke å erstatte tre B´er med tre A´er. Biologisk psykologi var vårens siste eksamen og det faget jeg hadde strevd mest med. Jeg hadde lovet meg selv èn ting: å ikke sjekke en eneste fasit før hele eksamensperioden var over. Fristelsen ble imidlertid for stor og da fasiten kom nøyaktig en uke etter første eksamen måtte jeg sjekke likevel. Følelsen av å arbeide seg gjennom besvarelsen, spørsmål etter spørsmål, 5A…feil, 17D, også feil. Spenningen holdt som regel helt til de siste spørsmålene, den skjebnesvangre feilen som skilte eufori fra gråt og nok en gang knuste håpet om å bli psykolog, kom helt på tampen av eksamenssettet. Nok en B, nå var løpet kjørt for alvor.

Feil fasit

Jeg klarte ikke flere eksamener, flere gule svarark eller flere nederlag. Det var liten vits i å ta siste eksamen, men jeg dro likevel opp på Dragvoll for å rase gjennom spørsmålene, uten engang å bry meg om å dobbeltsjekke før innlevering. Luften var gått ut av ballongen  etter fire år med "nesten". Sensuren kom noen uker senere. Fasiten var feil, jeg hadde fått to solide A-er på de første eksamenene. Og B på den siste, på biologisk psykologi, som jeg hadde gitt opp før den ble utdelt. 

Jeg gav heldigvis ikke opp etter biologisk psykologi. I stedet dro jeg ned til Høgskolen i Lillehammer, hvor miljøet var lite og fåtallet av studentene satset på profesjonsstudiet. Stemningen var behagelig i OL-byen, jeg kunne bli med på fadderuka uten å være redd for å bli gjenkjent. Skriveeksamener var en fryd, selv om den første var 20 studiepoeng og like avgjørende som eksamenene alltid hadde vært. Jeg satt i månedsvis og løste eksamensoppgaver fra morgen til kveld – det ble en solid A. Anspentheten var nok med meg fremdeles, det fikk medstudentene mine erfare, men jeg følte en annen mestring enn tidligere. Jeg la NTNU bak meg og prøvde å glemme alt det som tilhørte fortiden. Til og med den trønderske dialekten var forandret, til en slags østlandsk sosiolekt.

Tilbake i Trondheim, etter mastergrad i årsstudiet, var det jeg som kunne ikle meg hettegenseren det stod “Profesjonsstudiet i psykologi” på, den jeg hadde sett lengselsfullt etter tidligere. Det var derimot ingen stor glede over å endelig ha nådd målet, jeg var nok mer lettet over å ha unngått nok et nederlag. Samtidig var jeg bekymret over å skulle være den dummeste og tregeste fyren i kullet mitt, ingen andre hadde jo brukt så lang tid.

Redd for å stryke

Mange på profesjonsstudiet er lynskarpe folk, og mange har brukt kun ett år på årsstudiet, slik man jo skal. Jeg var redd for å ikke få jobb, jeg var redd for å stryke på første eksamen, redd for å ikke passe inn. I dag vet jeg at dette gjaldt flere enn meg. 

I dag er jeg relativt aktiv i miljøet, og er ikke redd for å stikke meg ut. Jeg er innmari stolt av å være medlem av Norsk Psykologforening og av å være en vordende psykolog. Faget har alltid fascinert meg og det har sjeldent vært kjedelig å lese psykologi, selv ikke når jeg leste den samme boka for tredje gang. Når jeg er nedfor kan jeg tenke “jeg fikk det til!”, og tristheten letter noe. Tidligere var det omvendt.

Alle som ga opp

Jeg tenker ofte på alle de som ga opp. De som ikke ville ta opp eksamen enda en gang, fordi de havnet på feil side av den knallharde grensen som skiller A fra B, psykolog fra ikke-psykolog. Noen ganger går jeg inn på ntnu.no for å finne den for meg gjeveste siden av dem alle, den som spør om “Vil du bli psykolog?”. Det er en ganske tilfredsstillende opplevelse. Samtidig er jeg livredd for å hovere, for å være arrogant eller nedlatende. Derfor bruker jeg sjeldent profesjonsgenseren min, den ligger like fint i garderobeskapet og trengs egentlig ikke brukes. 

Det er mye debatt om opptaksordninger og hvordan vi kan sikre at samfunnet får de aller beste psykologene. Vi utdanner ikke debestepsykologene.Vi utdanner de som mer eller mindre tilfeldig karrer seg inn nåløyet som i dag heter “Profesjonsstudiet i psykologi”.

Kommentarer

Gi meg en A!

"Tilfeldig" er det kanskje ikke?
I Trondheim er det 6 multiple choice eksamener, hver med 80-120 spørsmål. Det er ca. 600 ulike multiple choice spørsmål. En svarer ikke riktig på minst 540 av disse ved en tilfeldighet.

Gi meg en A!

Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på debatten vi hadde i Bergen mens jeg var på studiet mht. opptak til profesjonsstudiet. Personlig var jeg sterkt imot opptak basert på VGS-karakterer, da jeg syntes dette ville presse karakterkjøret ned et hakk (det er jo tross alt bedre for en vordende psykolog å ta årsstudiet flere ganger enn å ta opp gym, syntes jeg). Det er jo også sånn at sosioøkonomisk status er en sterkere faktor i VGS-karakterer enn i universitetskarakterer, og hvem vil vel ha en psykologstand bestående utelukkende av den flinke middelklasse? Men du bringer på bane en aktuell problemstilling: Hvordan velger man de beste til et studium som det er så stor konkurranse om?

Det ideelle, syns jeg, ville være opptak basert på en kombinasjon intervju, essaysøknad, karakterer og referanser. På den måten får man gitt uttelling også for personlig egnethet og for livserfaring. For det er vel det som er alternativet til karakterjaget? Men dette er dyrt, og ingen vil/kan betale for det. På samme linje ligger gjeninføring av essay-eksamen -det er også kostbart.

Jeg føler med deg i karakterjaget -personlig ble jeg psykolog litt ved en tilfeldighet, men jeg vet at mange bukker under i prosessen. Om ikke som person, så som kandidat til studiet. Trøsten for meg er at man iallfall får spredd psykologisk kunnskap til den generelle befolkningen, noe jeg også synes er viktig. Kanskje går det noen advokater der ute med årsstudiet i psykologi som tenker litt annerledes, selv om de ikke ble psykolog til slutt. Så lenge det er færre plasser enn det er folk som vil inn på studiet, må det bli en flaskehals et sted. Å sitte bak den flaskehalsen i trengselen er svært ubehagelig, så takk for beskrivelsen av livet på lesesalen :) Blir spennende å se om innlegget ditt fostrer noen lure ideer om hvordan dette evt. kan løses bedre. Lykke til videre!

Mvh
Liss (tidligere "sint og opprørt student")

Gi meg en A!

Presisering: "Mer eller mindre tilfeldig" seleksjon fra et utvalg kompetente kandidater; altså de som har A og B. Nå er heldigvis MCQ-eksamener en saga blott i Trondheim, men om det var slik at 540 riktige svar var kriteriet (en plass må jo grensen gå, uansett hvor ubehagelig det er) - synes du ikke det er tilfeldig om man får 539 riktige svar eller 541?

Jeg mener ikke å underminere innsatsen til de som får tilstrekkelige riktige svar på normert tid, men i stedet skildre en personlig opplevelse av å kjempe for å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi. Om det kan stimulere til en debatt om opptaksordninger (som per i dag varierer stort fra studiested til studiested), er jo det fantastisk!

Gi meg en A!

Så lenge profesjonsstudiet er attraktivt og forholdet mellom antallet plasser og antallet søkere holder seg på dagens nivå, vil ikke endring i opptaksordningen påvirke om det er lett å komme inn, eller ikke. Konkurransen vil være den samme.

De stedene som fortsatt holder på en 1+5-modell, med årsttudiet som kvalifisernde enhet, gjør klokt i å holde på MCQ som eksamensform. MCQ er velegnet til å differensiere de meget gode fra de særdeles gode, og er en økonomisk eksamensform. Det er også en rettferdig eksamensform fordi lik prestasjon gir likt resultat. I tillegg er resultatene kvantitative, slik at man man kan være sikker på at hvis man ikke oppnår toppkarakter, er det fordi en man ikke var blandt de prosentene av studenter som leverte den sterkeste prestasjonen. Det vil alltid føles urettferdig å glippe A-karateren fordi man hadde en eneste feil for mye, men det vil etter min mening føles mer urettferdig å bli bortdømt av potensielt lunefull subjektiv sensur.

Gi meg en A!

Asbjørn:

Jeg opplever at du har en litt naiv tiltro til MCQ slik det skal fungere i teorien og lite praktisk erfaring med hvordan MCQ-eksamenen faktisk ser ut?

Psykologi er en probabilistisk vitenskap med få sannheter. Både som forskere og klinikere skal man håndtere tvetydighet, usikkerhet og nyanser. Jeg tror vi er tjent med psykologer som har høyt refleksjonsnivå og evner å håndtere denne usikkerheten i praksis. Jeg spekulerer i at MCQ hører mer hjemme i "hard science", enn på samfunnsvitenskapelige fakulteter. Mange evner å tilegne seg en stor mengde teoretisk kunnskap, men jeg tror ikke dette nødvendigvis er nøkkelegenskaper i terapirommet.

Men, som med så mye annet her i verden ,så tror jeg løsningen på opptaksordningene er en gylden middelvei uten 100 % avkrysning, eller 100 % essay. Tromsø har vel inntil videre en slik modell (?)


Gi meg en A!

Jørgen A. Flor har i dag et viktig innspill om profesjonsstudiet i psykologi.

Som studentpsykolog møtte jeg mange stressete og fortvilte studenter som deltok i rotteracet om A.
Utvalgskriteriene kommer naturlig nok fort i fokus, men kan fortrenge en annen viktig problemstilling:

Er det så sikkert at studenter med A blir bedre psykologer enn de som har B eller C?

Gi meg en A!

Leste med stor interesse innspillet fra Jørgen A. Flor.

Det er naturlig at fokus rettes mot opptakskriteriene til profesjonsstudiet tatt i betraktning den store konkurransen når det gjelder opptak.

Gjennom mange år som studentpsykolog har jeg møtt mange stressete og fortvilte studenter som har deltatt i rotteracet om karakteren A.

Det som lett kan bli oversett, er følgende spørsmål: Er det så sikkert at studenter som omsider oppnår karakteren A, vil bli bedre psykologer enn studenter med B eller C?

Gi meg en A!

Seleksjon er en vitenskap i seg selv, og den er faktisk forvaltet av psykologene. Denne vitenskapen har avfødt en teknologi som i hvert fall psykologene ville ha brukt. Fravær av bruk av denne teknologien tyder på at psykologene ikke tar sitt eget fag alvorlig.

Det er tvilsomt om essay, referanser, intervju eller karakterer er blant de best egnede verktøyene for å predikere egnethet som psykolog. Det er også - fascinerende nok - slik at de egenskapene som skal til for å lykkes på studiet ikke nødvendigvis er de samme som de egenskapene som skal til for å lykkes som psykolog.

Det som *burde* vært gjort hadde vært å rangere eksisterende psykologer etter egnethet, avdekke hvilke egensskaper de beste har som skiller dem fra resten, og utvikle et testbatteri som identifiserer disse egenskapene hos søkerne. Jeg kan alt nå si noe om hvilke egenskaper som bør identifiseres i en slik test.

Det er dessverre neppe politisk mulig å gjøre dette.

Gi meg en A!

"Er det så sikkert at studenter med A blir bedre psykologer enn de som har B eller C?"
Jeg noterer at mange stiller dette retoriske spørsmålet, og få kommer med forslag til et bedre system. Å gjøre inngangen til en profesjon til et nåløye oppleves beinhardt for enkelte, men fører også med seg mange fordeler. De beste og mest motiverte hodene blir rekruttert, og den generelle statusen til faget vil gå opp. Norge er tross alt i særklasse når det kommer til psykologers innflytelse.

En ren A-student vil selvsagt være bedre forberedt til mange års universitetsutdannelse enn en D-student. Utøvende IQ-tester på flytende intelligens predikerer tross alt akademisk prestasjon mer enn noe annet, og såvidt meg bekjent utelukker ikke dette mellommenneskelige egenskaper som er så ønsket hos en god psykolog. Inntil noen kommer med gode forslag for hvordan man skal operasjonalisere en perfekt psykolog og videre selektere for dette, uten at det blir stor kultur i å lære seg triksene de ser etter, så vil høyeste karakterer være det mest optimale.

"Jeg spekulerer i at MCQ hører mer hjemme i "hard science", enn på samfunnsvitenskapelige fakulteter."
Hva er ditt rasjonale for dette? Fordi vi blir utdannede tvilere? Jeg er helt enig med Asbjørn med at en subjektiv vurdering av ens arbeid ville vært en langt mer ubehagelig måte å avslutte de grusomme eksamensperiodene på. MCQ baseres på en beinhard og kvantitativ filosofi, enten er du under eller over streken. Men dette er da utelukkende en positiv ting, da beinhardt og riktig arbeid vil bli belønnet.

Gi meg en A!

"Jeg spekulerer i at MCQ hører mer hjemme i "hard science", enn på samfunnsvitenskapelige fakulteter."
"Hva er ditt rasjonale for dette? Fordi vi blir utdannede tvilere? "

Fordi psykologi som vitenskap er tvetydig vitenskap med betydelig rom for tolkninger og analyse, lik det eller ei. Når det å avgi svar på eksamen begrenser seg til å krysse av i en boks, samtidig som man sitter inne med betydelig faktabasert refleksjon, tror jeg det er begrensende.

Kompetanse er mer enn fakta - jeg har mer troen på at intelligente, hardt-arbeidende folk bør få muligheten til å bruke faktakunnskapen sin riktig i stedet for å konstatere at den finnes.

Selv erfarte jeg at jo mer jeg lærte, jo fler nyanser fikk jeg, og jo vanskeligere ble det å avgi kategoriske svar. Sånn sett tror jeg høyere kompetanse er lik mer nyanse, eller tvil om du vil

Gi meg en A!

"Når det å avgi svar på eksamen begrenser seg til å krysse av i en boks, samtidig som man sitter inne med betydelig faktabasert refleksjon, tror jeg det er begrensende."
Men det er jo dette som er fordelen med MCQ. Vi snakker vel fortsatt om årsstudium; altså en stor mengde elever som går førsteåret, der hoveddelen er storfornøyd med en C eller B. Der det systemet du vil ha ville ha krevd store antall sensorer og sensorkursing på hvordan man best mulig skal gi karakter på en 16 siders "refleksjon". Ressursbruk. Resultatet er en stor mengde søl av subjektivitet og antall klager etterpå. En data retter MCQ, så la oss se på en 101 analogi. Den multiple choice'n vi hadde på NTNU er som en tung vektstang i styrkerommet. Uansett hvordan innfallsvinkelen din er til å utføre arbeidet, er det kun hardt arbeid over lengre tid som vil greie å løfte den med perfekt teknikk. Langt nærmere et objektivt referansepunkt enn 40 forskjellige vektstenger av all verdens størrelser og farger, som du aldri får ordentlig øvd deg inn på.

"Kompetanse er mer enn fakta - jeg har mer troen på at intelligente, hardt-arbeidende folk bør få muligheten til å bruke faktakunnskapen sin riktig i stedet for å konstatere at den finnes."
De har da vitterlig fem lange år etter ettårsstudium til å gjøre nettopp dette:) Når du henter inn eksistens og "riktig kunnskap" tenker jeg mer i ontologiske og epistemologiske baner, kanskje litt for omfattende til å gå løs på her.

"Selv erfarte jeg at jo mer jeg lærte, jo fler nyanser fikk jeg, og jo vanskeligere ble det å avgi kategoriske svar. Sånn sett tror jeg høyere kompetanse er lik mer nyanse, eller tvil om du vil"
En ganske naturlig konsekvens av dypere innsikt innen kunnskap. Det var jo faktisk flere individer som leste _for mye_ til MCQ. Heldigvis hadde professorene relativt gode rutiner på Its-Learning til å ta imot god argumentering og kritikk av fasit og spørsmål. Godt sikkerhetsnett!

Gi meg en A!

Evnen til å pugge oppgave-disposisjoner, og obskure detaljer i sosialpsykologiske teorier korrelerer vel ikke nødvendigvis med egenskaper som empati, og evnen til å se og forstå mennesker og sette seg inn i deres livssituasjon (?) - egenskaper som er svært viktige for å være en god terapeut. Kanskje er det tvert imot. Klart er det viktig at psykologen har god kjennskap til psykologiske teorier, men det er ikke det eneste viktige.

Gi meg en A!

Jeg har selv tatt eksamen i Tromsø. Der er det eksamen både i MCQ og kortsvar. Da får de testet både detaljkunskap, og evnen til å reflektere og skrive. Jeg likte den ordningen veldig godt og synes det er mest rettferdig med begge deler. :-)

Gi meg en A!

Det som ikke gir mening er at det for de på Høyskolen i Lillehammer, så var det nå 15 som greide å få A, men hva gjør alle de andre som får B og C? jo de går 3 år også går de til utlandet og gjør ferdig graden sin der og kommer tilbake hit og blir psykologer, hva hjelper det oss? Hvorfor kan vi ikke gjøre som andre skoler i utlandet, å ha et intervju, et grundig intervju, eller en muntlig eksamen for den saks skyld. Uansett blir de som vil fra B og C karakterene psykologer omsider, de må bare følge et annet lands utdanningsystem i 3 år, skjønner ikke hva Norge taper på å gjøre Profesjon menneskelig mulig i Norge, vi trenger jo psykologer. Jeg har lest i 3 år, siste året leste jeg kun på dette pensumet, jeg pugget absolutt alt, oversatte alle bøkene og vel gjorde alt man kan gjøre, hadde huskeregler på alle 60 oppgavene jeg fortsatt kan utenatt og jeg har for første gang i livet mitt vært sikker på å få A, og jeg fikk B. jeg gleder meg til å høre begrunnelsen på at jeg fikk B på en oppgave jeg skrev som inneholdt noe å bryne seg på for leger, ettersom jeg kunne dette bedre enn alle legene og psykologene jeg diskuterte med før jeg gikk opp- og det var ikke mine ord. Latterlig! ja jeg har studert medisin, og ja jeg leser forskning og pugger fagbøker alle feriene istedenfor å jobbe eller ha ferie.
Man begynner å tenke, hvor mye mer enn pensum må man kunne for å greie det, jeg trodde det holdt for sykdomslære delen å ha pugget DSM4, DSM4TR, ICD10 og DSM5 på alle lidelsene, i tillegg til læreboken vi har, 2 andre lærebøker og HELE lærebok i psykiatri på 1000sider, i tillegg til de medisinske symptomer etiologi behandling osvosv men apparently ikke. Hva skal man si når man elsker faget, til nye som vil studere det? Når du snakker med psykologer idag har de utdanningen sin gjerne fra Sverige eller Danmark og kan ikke forstå at noen må ha 3 A'er for å greie det, og foreslår at man skal legge fra seg boka når man har lest "en stund", jeg leser fra 12-12 hver dag, i månedsvis, langt over det jeg trengte for å få A i medisin hvor jeg kun gjorde dette i en mnd og leste ikke noe før jeg startet. Trist. Lets attribute this internally shall we and learn what..

Emneord: utdanning

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.