En klem innenfra

Psykologstudiet er tunge saker. Om ikke et pensum fylt til randen av sammensatt teori og empiri gjør deg sliten, kan sikkert kasushistorier om komplekse traumer og dype psykoser hjelpe deg på vei.

 Alt dette skal du selvfølgelig ha eksamen i, før det anvendes i praksis. Og før du vet ordet av det, sitter du med en halv-lest pensumbok i den ene hånda og uferdige journalnotater i den andre. Et eller annet sted tenker du helt sikkert at du skal få plass til et sosialt liv - kanskje til og med det sagnomsuste privatlivet. 

Dette tatt i betraktning skulle man tro at psykologstudenters integritet og velvære var et sentralt hensyn på universitetet. Tross alt skal vi jo behandle andre mennesker en dag. Slik er det derimot ikke. Egenterapi er ikke lenger et tilbud ved norske universitet, og kollegastøtte finnes kun for ferdigutdannede psykologer. Selvivaretagelse blir med andre ord essensielt på studiet vårt. 

Erfarne psykologer

Dette er selvfølgelig problematisk. Mitt kull var derimot så heldige å få anledning til å intervjue erfarne psykologer om hvordan de ivaretar seg selv, og presentere dette for hverandre. Resultatet var en lang dag fylt med mange spennende presentasjoner. Jeg ønsker å dele utdrag av hva kullet mitt fant, og knytte det opp til psykologstudenters selvivaretagelse.

Personlig erfaring tilsier at psykologstudenter er en travel gjeng som jobber hardt for faget sitt. Samtidig var psykologene vi pratet med nærmest enstemmige om hvor viktig det er å sette av tid til noe helt annet enn psykologi. Nøyaktig hva du bruker den tiden på er selvfølgelig helt individuelt. En fjelltopp, gamle venner, god skjønnlitteratur, you name it. Et råd er å skrive ned hvilke ting som gir deg energi, og hvilke ting som tapper deg for energi. Gjør rom i hverdagen, eller sett av en hel dag, til de tingene som gjør deg glad, stolt, og levende.

Selvivaretagelse

Et annet gjennomgående tema var betydningen av det sosiale miljøet rundt deg. Et godt miljø er essensielt for å ha det bra, og studieplassen bør følgelig være et så godt sted som mulig å befinne seg. Dette sier noe om at vi som psykologstudenter må kunne ta vare på hverandre. Det burde derimot ikke bare gjelde studenter; gode veiledere og forelesere er også essensielt for studenters egen selvivaretagelse.

Sist men ikke minst, psykologen og psykologstudenten vil uten tvil kjenne seg sliten og utbrent til tider. Det er ikke alltid like lett å skille studielivet og privatlivet. Du blir irritabel og lei, søvnen uteblir, og du ønsker deg vekk. Aksept og selvmedlidenhetkan være nøkkelord i slike tunge situasjoner. Å kunne tenke at «Her er jeg nå, og det er kjipt,» men samtidig, «Dette går over».  Smerte er litt som eksamen (ingen stor overraskelse der), den kommer og går. Men begge to er legitimt vanskelig å forholde seg til. Kunsten er å kunne vise den medlidenheten man føler ovenfor sine venner når de har det vanskelig til seg selv.

Kakao

Selvivaretagelse er ofte vrient. Min mening er at universitetetene har et ansvar i å gjøre det lettere for oss. Dette er ikke bare viktig for oss som nåværende studenter, men også for fremtidens psykologer.

Heldigvis er selvivaretagelse derimot noen ganger enklere enn vi tror. I en pause mellom alle presentasjonene, går jeg og en venninne ned trappene i retning av kantinen. «Ja, Simen», sier hun, «Hvordan skal man ivareta seg selv i lange forelesninger om selvivaretagelse?» Jeg trekker på skuldrene, og spør hva hun tenker selv. «Akkurat nå har jeg tenkt til å kjøpe en kopp kakao. Det er litt som en klem innenfra.»

Del gjerne dine tanker om studenters selvivaretagelse og hvordan du føler studiet møter dette behovet i kommentarfeltet under!

Kommentarer

Emneord: student

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.