Å grine i klasserommet

jente som griner. Foto: YAY Micro

Alle profesjonsstudenter i trønderhovedstaden nikker fryktsomt gjenkjennende når “4041” blir samtaletema, emnet som kun benevnes ved fagkoden sin. Her skal de aller mest private historiene på bordet, og det i plenum. Hva er vitsen? spør studentblogger Jørgen Flor.

Det er få som bestrider viktigheten av allianse i terapirommet og forskere antyder at omlag 1/3 av endringer hos pasienten kan tilskrives nettopp terapeutisk relasjon. Verktøyet som brukes, foruten SCIDer, BDIer, GAFer, WAISer og WISCer - er først og fremst oss selv. Derfor bør vi som behandlere være harmoniske, riktig inntonet, fri for uløste konflikter, fulle av empati og godt kjent med våre innerste, mørke hemmeligheter. Eller?

Selvavsløringskonkurranse

Jeg fikk tidlig nyss om at vi skulle utlevere våre aller mest private historier til resten av kullet. Hele livshistorien skulle presenteres i plenum, og ryktene fortalte at noen helt sikkert kom til å gråte. Veilederene poengterte til det kjedsommelige at “jo mer man legger i dette, jo mer får man ut av det” og understreket at den vanligste angeren ved slutten av første avdeling var å ikke ha gått skikkelig i dybden på “livshistorie-semesteret”. Hvorfor blir man en bedre psykolog av å utlevere seg foran klassekameratene sine, lurte jeg på. Skepsisen ble til kritikk og etterhvert ganske uttalt motstand mot hele opplegget. Jeg fikk virkelig ikke konkrete svar på hvorfor dette var en god ide, alt var ullent, med anektodiske referanser og fritt for evidens. Som en slags oppvarming til denne kommende selvavsløringskonkurransen la vi frem genogram og slektstre, nå visste alle hva foreldrene mine het, og hvor besteforeldrene mine vokste opp.

I det livshistorien skulle presenteres var taklysene skrudd av til fordel for stemningssettende stearinlys. Det var kleint, ubehagelig og veldig forvirrende å sitte i et mørklagt undervisningsrom klokken 08:15 for å høre på kullingers oppveksthistorier. 4041 skiller seg markant fra PowerPoint-slides eller tykke pensumbøker. Vi forsøkte å gi støttende tilbakemeldinger til de som presenterte sine historier om mobbing, skilsmisser, engstelse og ulykkelig ungdomstid. Personlighetstestene vi gjennomgikk ved begynnelsen av studiet hadde avslørte oss som en angstpreget gjeng med mange bekymringer og følelser - nå satt vi gråtkvalt og virkelig kjente på denne sårbarheten. Jeg skal innrømme at det var fint å bygge samhørighet til kullingene, fint å se at “alle har noe” som er vanskelig. Jeg ble tryggere på de som hadde delt av sitt personlige narrativ, mer fortrolig med klassen - men tvilte fremdeles på om dette gjorde meg til en bedre psykolog.

Egenterapi er ikke terapi

Jeg har forstått det slik at egenterapi er egenutvikling, opplæring og veiledning, ikke for å hjelpe oss selv men for å hjelpe pasientene våre på best mulig måte. Det høres trygt ut å gå i terapi når man identifiserer seg bort fra patologien, vekk fra de sykes rekker. Snakkekuren er plutselig ingen kur, men et forsøk på å kvalitetssikre fremtidens terapeuter.

I studentpolitisk utvalg (SPU) gjorde vi en omfattende litteraturgjennomgang våren 2013. Vi forsøker hele tiden å plukke opp hva som rører seg i gangene på de respektive universitetene og det var tydelig at mange ropte høyt om noe de savnet på studiet, samtidig som de pekte mot Sverige hvor alt var så meget bedre. Debatter om egenterapi har vært gjennomført i Oslo og Trondheim, i tillegg til omfattende diskusjoner på internet. Konklusjonen av gjennomgangen var imidlertid nedslående: vi fant ikke god nok dokumentasjon til å skulle innlemme egenterapi i den norske psykologutdanningen. Å bruke kompetente veiledere til egenutvikling av studenter var plutselig blitt til ressurssløsing i et helse-Norge hvor ventelistene er lange og de sykeste så altfor syke.

Pasienten som terapeut, terapeuten som pasient

Verken NTNU eller andre universiteter tilbyr egenterapi til sine studenter. Og med egenterapi så mener vi altså profesjonell veiledning med hensikt om å utdanne bedre terapeuter. Samtidig tilbyr NTNU, som eneste norske universitet, et fag som minner mistenkelige mye om nettopp egenterapi; private utleveringer, personlig veiledning av psykolog og individuelle endringsprosjekter. Formålet er å “gi en innføring i krav til yrkesmessig og personlig utvikling som profesjonelt psykologarbeid”. 4041 er ikke terapi, slik egenterapi heller ikke er terapi. 

I litteraturen (Norcross, Rønnestad, Orlinsky m.fl.) poengteres det at mange velger psykologprofesjonen fordi de opplever nærhet til egne konflikter og et ønske om å løse disse i utdanningen og senere i yrkeslivet. På seg selv kjenner man kanskje andre. Dette behovet for selvhjelp balanseres heldigvis av et ønske om å hjelpe andre, den typiske politisk korrekte forklaringen psykologstudentene gir når de blir spurt om yrkesvalget sitt.

Det synes fåfengt å skulle skille disse motivene fra hverandre, i stedet tror jeg det er viktig å erkjenne at mennesker som trekkes mot psykisk lidelse neppe er gjennomsnittlige. “Folk flest” unngår sykdom, fysisk så vel som psykisk. Å stille spørsmål rundt egen motivasjon for yrkesvalg og stimulere til refleksjoner omkring rollen som behandler, ser jeg derfor som positivt - så lenge det ikke går på bekostning av basalfag, internklinikk eller videoveiledning.

Fallgruben er arroganse

Å skulle utlevere det aller innerste sårbare, i en sirkel hvor alle ser på, gir unge studenter erfaringer som nok ligner på det mange av det våre fremtidige pasienter opplever i terapirommet. Vi kjenner på relasjon, samspill og vi forsøker å regulere hverandres følelser. Det er imidlertid en fare for å tro at man opplever pasientrollen kun fordi man griner litt av en rørende historie sidemannen forteller.

Det føles jo så intenst der man sitter! Jeg er redd det kan oppstå en farlig arroganse når man har “vært i pasientstolen”, en arroganse som i verste fall gjør at vi underminerer den situasjonen våre pasienter lever i. Vi må være ydmyke og bevisste på forskjellen mellom slike “kontrollerte” utleveringer i undervisningsøyemed og det som faktisk er terapi.

Glem egenterapi

4041 ligner nok egenterapi mer enn det ligner sykdomsbehandling. Sistnevnte er noe ressursterke psykologstudenter i utgangspunkt ikke har behov for. Toppkarakterer i universitetsemner avslører en GAF-skåre ganske fjernt fra de fleste pasienter. Dét er viktig å huske.

All den tid 4041 fremmer ydmykhet og refleksjon rundt egen overvinnelighet, er det et nødvendig fag. Hvis det gir veilederne et reellt grunnlag for preklinisk skikkhetsvurdering, kan det være berettighet som emne over fem semester. Om studentene sitter igjen med et tryggere etisk fundament og derfor er bedre forberedt til å ta tøffe beslutninger i moralske gråsoner - ja, så bør 4041 implementeres i Bergen, Tromsø og Oslo.

Om derimot psykologstudenten har behov for å gå i terapi, så tror jeg det er lurt at vedkommende faktisk går i terapi. Forhåpentligvis er veiledningsfag som 4041 tilstrekkelig for å stille stagge selvhjelpstrangen hos de fleste normalfungerende studentene. Dersom det ikke holder, foreslår jeg at de venter med ytterligere sjelelige dypdykk til en eventuell psykodynamisk videreutdanning, for øvrig godt finansiert av offentlige tilskuddsordninger.

Inntil videre skal jeg slutte å bruke begrepet “egenterapi”, og heller konsentrere meg om å ha klienten og pasienten i fokus, fremfor terapeuten. Klientens egne bidrag ser jo ut til å være den prosentvis viktigste endringsfaktor i terapien. 

Kommentarer

Å grine i klasserommet

Det finnes også studenter som smiler når "4041" blir et samtaletema

Som medstudent som også har hatt faget nå fra begynnelse til slutt så vil jeg gjerne kommentere hva jeg har forstått at 4041 faget går ut på. Jeg mener Jørgen tar opp viktige poeng med om egenterapi bør være en del av studiet eller ikke. Men jeg synes det er problematisk å klassifisere faget 4041 som egenterapi (jeg vet ikke om dette er hensikten, men jeg tror det lett kan tolkes slik) av grunnene:

Livshistorie prosjektet som blir beskrevet som egenterapi er etter mine beregninger halvparten av ett semester. Ett semester består av 3 studiepoeng, hvorav livshistorie prosjektet arbeides med ca halvparten av semesteret. 4041 går over 5 semester. Prosjektet er altså 1,5 av totale 15 studiepoeng i 4041.

Livshistorie prosjektet er ikke ment til å være egenterapi. Det er ment å være en refleksjon over egen historie og utvikling, fremme kommunikasjonsferdigheter, og skape bevissthet rundt klient- og terapeutrollen (les emnebeskrivelsen).

I tillegg til grunnene i emnebeskrivelsen, så vil jeg trekke frem at livshistorieprosjektet gir en god trening og bevissthet rundt en narrativ tilnærming, selv om dette ikke ble nevnt av våre veiledere.

Videre vil jeg gjerne fremheve det kan være problematisk hvis dette blir til en "selvavsløringskonkuranse". Jeg tror at det lett kan bli til dette når andre personer i klassen utleverer veldig personlige ting om seg selv. Jeg følte også på et slags press for å levere et skjelett fra skapet, noe som var etter min mening mer et resultat av gruppedynamikken enn at veilederen oppfordret til det. Jeg opplevde våre veiledere som profesjonelle i å ikke oppfordre til å enten levere for mye eller for lite (og stearinlys var helt fraværende), men at dette var opp til den enkelte student å finne ut av.

4041 faget er noe annet enn egenterapi og livshistorieprosjekt. Det er diskusjoner rundt psykologrollen, lære om relevante lover som vi psykologer får bruk for i arbeider. Læring om strukturen i helsevesenet. Personlige prosjekter for å lære at endring kan være vanskelig. Litteratur og foredrag om forskjellige psykologiske retninger m.m.

Det er absolutt en verdifull debatt om livshistorieprosjektet i 4041 faget har en god funksjon i utdanningen eller ikke, noe som bloggen din tar opp på en fin måte Jørgen. Jeg ser derimot behovet for å avgrense livshistorieprosjektet fra det totale faget og å diskutere hensikten med det utover egenterapi. Det bør kanskje diskuteres om prosjektet fungerer i sin helhet hvis det er så stor forskjell på utbytte og rettningslinjer fra veiledere som jeg opplever at det er etter å sammenlignet det.

http://www.ntnu.no/studier/emner/PSYPRO4041/2012#tab=omEmnet

Å grine i klasserommet

Gode innspill Martin. La dette for all del ikke bli en debatt om mine veiledere (som jeg er storfornøyd med) - poenget er å belyse hva som skjer i klasserommet.

Dernest er poenget å stille spørsmål om hvorfor et slikt fag er en del av undervisningen ved NTNU, og hvorfor det ikke er det ved de andre universitetene. Min personlige mening om verdien av 4041 tror jeg kan leses mellom linjene...

"All den tid 4041 fremmer ydmykhet og refleksjon rundt egen overvinnelighet, er det et nødvendig fag. Hvis det gir veilederne et reellt grunnlag for preklinisk skikkhetsvurdering, kan det være berettighet som emne over fem semester. Om studentene sitter igjen med et tryggere etisk fundament og derfor er bedre forberedt til å ta tøffe beslutninger i moralske gråsoner - ja, så bør 4041 implementeres i Bergen, Tromsø og Oslo."

Hva er 4041? Hva er egenterapi? Bør dette være en del av utdanningen vår?
Hvorfor skiller ett universitet seg så markant fra de andre?

Vi har en generalistutdannelse hvor det ikke bør være avgjørende forskjeller på terapeutene som kommer fra Bergen, Tromsø, Trondheim eller Oslo.

Å grine i klasserommet

Selv om det høres veldig spennende ut, tror jeg det vil bli vanskelig å operasjonalisere den effekten 4041 har på hvorvidt vi blir bedre psykologer. I tilleg vil det være vanskelig, om ikke umulig, å ta høyde for alle eventuelle konfunderende variabler som kunne påvirket resultatet. Jeg ser ikke problemet med å si at noe er bra på bakgrunn av personlig erfaring. Selvfølgelig skal man være forsiktig med å si at vi med 4041 blir bedre psykologer enn de i f. eks Oslo.

Likevel må det være rom for å verdsette sin opplevelse av 4041 (livshistorie, personlig utlevering, utvikling, og alt jeg føler jeg har fått ut av det). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde følt meg klar for klinikk uten semestrene med Kirsebom & Fallet, ei heller klar for rollen som psykolog. Men har ikke noe empirisk bevis på disse påstandene.

For å sette det litt på spissen: Man har heller ikke empirisk bevis på at framføring i ekstern samfunnspsykologisk praksis vil gjøre oss til bedre psykologer, eller alle foredragene om evolusjon, eller artikkelen i kognitiv-semesteret om Core concepts in computational neuroscience. Selv om jeg synes disse aspektene ved studiet er interessante.

Å grine i klasserommet

Et problem med selvavsløring i grupper er at selvutleveringen kan bli feil brukt i ettertid enten på grunn av uforstand eller ubetenksomhet.

Å grine i klasserommet

Å diskutere dette faget og måten det gjennomføres på er jeg enig i er bra. Jeg stiller spørsmålstegn ved å gjøre dette i en stor gruppe, man kan få inntrykk av en mindre ressurskrevende (les lettvindt og billig) variant av psykoterapien ved svenske og danske psykologistudier.

Men jeg tror man har tippet litt over til en side når man tror at all lære om mennesker kan puttes inn i stramma vitenskapelige rammer. I samspill mellom mennesker, som jo psykologifaget i bunn og grunn handler om, er det så mange nyanser at vi ikke kan forvente at hvert punkt skal kunne henges på empiriske knagger. Å arbeide med mennesker handler mye om samspillet mellom akkurat den ene klienten og den ene terapauten. Det indre "landskapet" hos klienten er i utgangspunktet ukjent for terapauten. Og hvis ikke terapauten er noenlunde kjent med sitt eget indre landskap vil han/hun ikke klare å kjenne på skillet mellom klientens "landskap" og følelser og terapautens egne følelser. Dette skillet er uhyre viktig å være bevvisst på i terapirommet. Hvis man ikke klarer dette med tiden, klarer man ikke tolke den andre hensiktsmessig og faren for å legge for mye eller for lite egne følelser i terapisituasjonen er stor.

Man kan lese så mange bøker man vil om temaet, men her er trening og erfaring helt avgjørende. Det kan sikkert for mange studenter være ubehagelig å sitte foran en eller flere og brette ut sitt innerste, men å arbeide som psykolog handler mye om å være ganske uredd for mellommenneskelige "ubehageligheter". Man må tørre litt og tåle litt. Jeg vet mange som kommer i klinisk praksis blir litt følelsesmessig lamslåtte av det som fåregår i terapirommet - mellom seg og klienten. Jeg tror, og jeg tør faktisk å tro uten å ha lest om det i mange vitenskapelige artikler, at vi herdes til dette når vi blir tvunget til å sette ord på våre egne private opplevelser. Og en psykolog som skal ut å praktisere alt han har lært i teorien, vil oppdage at han stort sett må tørre å stole på seg selv som menneske. Han må ta raske avgjørelser der og da uten å slå opp i ei bok, og DA er denne praktiske treningen i kommunikasjon og egengransking så viktig. For når man gransker seg selv sammen med andre lærer man ikke bare om seg selv, men hele settingen, kommunikasjonen, dialogen, språket og samreaksjonene.

At psykologistudenter er engasjert i hvordan studiet er lagt opp, er selvfølgelig bra og viktig. Men jeg ville vel være litt forsiktig med å kritisere studiet for mye før jeg faktisk er i stand til å se hva psykologyrket egentlig handler om. Det er et forholdsvis langt steg fra å være psykologistudent og å praktisere som psykolog. Og det kan ta mange år før man skjønner hvorfor man var igjennom det man var igjennom som student. Dette gjelder forsåvidt alle typer utdannelser. Så ha litt tro på at universitetene vet litt om hva de driver med.

Å grine i klasserommet

Kjersti, du skriver at det er fint at vi diskuterer fag og innhold i psykologutdannelsen. Formålet er jo nettopp dette - å stille kritiske spørsmål til etablert praksis. Det nærmeste jeg kommer en konklusjon om 4041 er for øvrig at vi bør se på implementering av faget ved alle studiesteder (altså støtter jeg langt på vei 4041 på tross av at det ikke finnes studier på at faget "virker")

Derfor stusser jeg litt på noen av dine formuleringer:

"Men jeg tror man har tippet litt over til en side når man tror at all lære om mennesker kan puttes inn i stramma vitenskapelige rammer"

Målet bør vel være å plassere all kunnskap i vitenskapelige rammer? Jeg tror at det fint går an å beholde fag som 4041 uten at man har klare effektfunn, men det blir feil for meg om vi skal unngå å forske på det. Som andre påpeker her i kommentarfeltet er det utfordrende forskning, men det betyr ikke at vi skal unngå å prøve. Slik veiledning koster mye ressurser og vi kan ikke slå oss til ro med at det funker fordi det føles godt eller fordi man 20 år senere minnes 4041 som "noe som betydde mye for meg som menneske"

Videre skriver Kjersti:
"Men jeg ville vel være litt forsiktig med å kritisere studiet for mye før jeg faktisk er i stand til å se hva psykologyrket egentlig handler om. Det er et forholdsvis langt steg fra å være psykologistudent og å praktisere som psykolog"

Dette forstår jeg ikke helt. Er det feil å stille kritiske spørsmål til noe man erfarer i studieløpet fordi man ikke har praktisert som psykolog i x antall år? En slik påstand opplever jeg diskvalifiserer meg fra å mene noe som helst om utdanningen min.
Er det kun psykologer som har kjent på kroppen hva terapi er, (hvorfor kan ikke studenter også ha erfaringer fra terapirommet?) som kan uttale seg kritisk til veiledning i studiet?

På samme vis har jeg mange oppfatninger om hva jeg tror/føler/tenker/erfarer i utdannelsen som gjør meg til en god psykolog. Kanskje forandrer disse oppfatningene seg etter klinisk praksis, etter 10 års erfaring eller kanskje forandrer de seg aldri.


Donnay skriver også et par ting jeg stusser over:
" I tilleg vil det være vanskelig, om ikke umulig, å ta høyde for alle eventuelle konfunderende variabler som kunne påvirket resultatet."

Jeg vil bare bemerke at konfunderende variabler impliserer at man skal drive kvantitativ forskning. Mesteparten av litteraturen jeg har lest omkring egenterapi m.m. er imidlertid av kvalitativ art. Det er mulig å forske på egenterapi, terapi og andre ikke-eksperimentelle prosesser - da tror jeg det er fint mulig å forske på 4041 også. Om forskning = RCT er det klart 4041 er vanskelig å finne ut av, heldigvis er det ikke slik.

"Man har heller ikke empirisk bevis på at framføring i ekstern samfunnspsykologisk praksis vil gjøre oss til bedre psykologer, eller alle foredragene om evolusjon, eller artikkelen i kognitiv-semesteret om Core concepts in computational neuroscience. Selv om jeg synes disse aspektene ved studiet er interessante."

Her er det noe forvirring rundt hva som er teoretiske basalfag og hva som er kliniske fag. Førstnevnte har ikke til formål å utdanne oss til klinikere, liksom sistenevnte ikke skal gi oss teoretisk fundament i normalfungering. Her kommer vi også til kjerneproblematikken, nemlig at det er vanskeligere å ha empirisk dekning for alt man gjør av personlig veiledning i klinikk.
Det betyr derimot ikke at vi skal unnlate å undersøke om det er dekning for å bruke 5 semester på et fag som 4041.

Å grine i klasserommet

Her er det fjernet et par innlegg etter forfatterens eget ønske. Mvh Per Halvorsen, nettredaktør

Å grine i klasserommet

Svar til Jørgen Flor:

Jeg forstår at hovedbudskapet ditt er at det mangler forskning på om 4041 "virker"; at fagansvarlig der du studerer ikke har gitt noe klart svar på dette; og at du har vært med på en litteraturgjennomgang og ikke funnet belegg for at faget kan forsvares ifht. tidsbruk og ressurser (uklart om dette var ren synsing eller en godt fundert påstand).

Så hvis det er som du skriver, bred enighet om at allianse mellom klient og psykolog er viktig, hva tenker du at denne alliansen handler om? For her virker det som det er litt forvirring ute og går. Jeg vet ikke hvor du du har hentet beskrivelsen: "harmoniske, riktig inntonet, fri for uløste konflikter, fulle av empati og godt kjent med våre innerste, mørke hemmeligheter" fra, men hvis det er universitetet som har proklamert at dette er målet, kan man jo le litt av det, så det håper jeg ikke. At studentene ikke får konkrete svar å hvorfor dette faget er en god idé, er absolutt et problem. Men dette problemet må kanskje stå for seg selv og ikke blandes sammen med spørsmål om 4041 er viktig eller ikke.

Videre skriver du om ‘pasienten som terapaut og terapauten som pasient’ (en setning jeg ikke skjønner forøvrig, siden en pasient aldri skal inn i rollen som terapaut), at: "Formålet er å “gi en innføring i krav til yrkesmessig og personlig utvikling som profesjonelt psykologarbeid”. 4041 er ikke terapi, slik egenterapi heller ikke er terapi." Tenker du her at personlig utvikling og terapi er det samme? Jeg går utfra at du skjønner forskjellen, så du må gjerne forklare dette nærmere.

Og når du skriver at: målet vel bør være å plassere all kunnskap i vitenskapelige rammer? Jeg vet ikke, må det det? Er ikke vitenskapen i kontinuerig utvikling? Ting psykiatere var helt sikre på for bare 50 år siden vet vi nå er helt feil. Vitenskapen gir oss et rikt kunskapsgrunnlag, verktøy og mange holdepunkter, men ikke sunn fornuft, selvinnsikt og empati. Jeg synes diskusjonen om hva som gjør en psykolog til en god terapaut er veldig interessant og viktig. En nå ferdigutdannet og praktiserende lege sa til meg da jeg skulle begynne på psykologistudiet og var egentlig skrekkslagen over alt pensumet jeg skulle igjennom, at: kom deg bare igjennom studiet, for når du er ferdig og skal ut i praksis vil du oppdage at virkeligheten er helt annerledes. Han snakket jo utfra medisinstudiet, men etter å ha snakket med praktiserende psykologer, er det dessverre noe sannhet i dette. Det oppleves et stort sprik her. Så hvis fag som 4041 kan gjøre litt med dette spriket er i hvertfall jeg takknemlig, og så får dokumentasjonen på om faget virker, komme når den evt. kommer. Jeg mener ikke at man ikke skal fortsette å forske på dette, men jeg sliter med å skjønne hvordan jeg skal få bedre selvinnsikt og kommunikasjonstrening av å sitte å vente på nye forskningsresultater (litt satt på spissen).

Du skriver at: «Det er imidlertid en fare for å tro at man opplever pasientrollen kun fordi man griner litt av en rørende historie sidemannen forteller.» Jeg vet ikke om du kjenner til faget kommunikologi? Jeg kan litt og har tenkt til å lære mer. Noen grunnprinsipper er bevisstgjøring og avgrensing av roller: dvs. hva i situasjonen handler om deg selv og hva handler om den andre personen. For når dette skillet ikke er helt klart, kan det du beskriver skje, man tror man selv opplever hvordan pasienten har det. Du skriver: "Er det kun psykologer som har kjent på kroppen hva terapi er, (hvorfor kan ikke studenter også ha erfaringer fra terapirommet?) som kan uttale seg kritisk til veiledning i studiet?". Jeg ser dette annerledes, det handler ikke så mye om å kjenne på kroppen hva terapi er, men å trene opp en bevissthet på seg selv og sine følelser og reaksjoner slik at vi kan skille dem fra pasientens følelser og reaksjoner.

Til slutt skal vi kanskje ha i bakhodet at det vi definerer som godt fundert vitenskap er kulturbetinget - jeg kjenner ikke til om det er noe som sier at god psykisk helse og vestlig forankret vitenskap korrelerer. Hvis noen vet noe om dette, er jeg interessert i å høre om det.

Vet ikke om dette var noe oppklarende svar, men jeg har i allefall forsøkt :-)

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.