Hvordan kan befolkningen få mest mulig helse igjen for pengene kommunen investerer i en kommunepsykolog? Neppe ved at psykologen utelukkende holder seg i terapirommet, mener Sønstebø. Derfor slår hun et slag for kommunepsykologen som folkehelsearbeider. 

– Hvis vi ikke forholder oss til hvilke sammenheng psykiske lidelser oppstår i, står i vi i fare for å individualisere samfunnsskapte problemer. Det er som hvis det ryker et vannrør i kjelleren: Det er bedre å tette røret enn å løpe ut og inn med vannbøtter, sier hun. 

Ofte trenger folk bare litt hjelp til å rydde opp i livet sitt:
– Hvor mange depresjoner har ikke gjeldsrådgiveren kurert, spør hun retorisk.

Samarbeid med media

Vi møter henne på en av de siste arbeidsdagene i Ringerike. Der har hun hatt sin daglige dont siden 2009, bare avbrutt av ett år som rådgiver i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. 

Ilddåpen fikk hun i kjølvannet av 22. juli-tragedien da hun var sentral i arbeidet med å organisere mangfoldet av lokale oppgaver. Ikke minst tiltak knyttet til oppfølging av ansatte som var slitne og muligens traumatisert etter hjelpearbeid. Det ble opprettet døgnåpen telefon og åpen helsestasjon for ungdom. Skolene og barnehagene fikk hjelp til å snakke med barna. Alle spilte på lag. Til og med pressen. Det ble inngått samarbeid med lokalavisen om å spre informasjon om normalreaksjoner etter kriser og hvor det var mulig å få hjelp. 

Hun mener det er viktig at psykologer ikke har berøringsangst i møte med media. Mediene kan ha en viktig rolle i folkehelsearbeidet, både som informasjonsspreder, debattarena og tabu-bryter.  

– For å optimalisere sin samfunnsmessige betydning, vil det ofte være nødvendig for kommunepsykologen å samarbeide med journalister. Jeg tror mange fagfeller har en uberettiget frykt for å ta ordet i det offentlige rom. Frykten for kollegers fordømmelse hvis man skulle trå feil, er sterkt overdrevet, sier hun. 

Gå til andre hedersgjester

Historiene gjentok seg

Under Psykologforeningens lederkonferanse sist høst oppsummerte hun sine erfaringer i kommunehelsetjenesten. Sønstebø fortalte blant annet om hvordan hun gjennom arbeidet med enkeltpersoner, kunne følge sporene tilbake til problemskapende faktorer i lokalmiljøet.

– Mange av dem som tok kontakt, slet med de samme tingene: De hadde vært utsatt for vold, overgrep og andre traumatiske opplevelser. Veldig mange som kom til behandling, hadde vært utsatt for mobbing. Jeg spurte meg selv hvordan jeg som fagperson kunne være med på å utvikle mobbefrie oppvekstmiljøer. Vi skal fortsatt hjelpe folk med å takle sine liv, men mobbingen tar jo ikke slutt selv om psykologen arrangerer en serie individuelle samtaler med mobbeofrene, sier hun. 

Folkehelsemelding

– Fortsetter vi å jobbe utelukkende individuelt når vi vet at skytset kan settes inn mye mer effektivt et annet sted, har vi et etisk problem. Dessuten må vi skape legitimitet for kommunepsykologrollen. Og den beste måten å gjøre det på er å sørge for at kommunene får mest mulig helse igjen for pengene de investerer i faggruppen, sier hun. 

Sammen med kommuneoverlegen og miljørettet helsevern gjennomførte hun et systemtilsyn med alle kommunens grunnskoler. Fokus for tilsynet var skolenes arbeid for skoleelevenes arbeidsmiljø. Brekkstangen var blant annet forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler, som i §12 pålegger skolen å «… fremme trivsel og gode psykososiale forhold». Det viktigste funnet var at skolenes rutiner for å avdekke mobbing var svært mangelfulle. Under tre prosent av tilfellene ble oppdaget av skolen alene. 90 prosent av dem som ble mobbet, fikk ingen hjelp. Skolene manglet systemer for kontroll, sikring og utvikling av elevenes psykososiale miljø. 

– Det var omfattende systemsvikt. Situasjonen var neppe enestående for Ringerike, men ikke mindre alvorlig av den grunn, mener hun.

Ble sure

Dermed startet arbeidet for å gi lærerne faglig påfyll, gjøre skolene i stand til å fange opp mobbesaker tidlig, se tegnene, oppdage den usynlige gutten. Sønstebø og kollegene skrev en egen folkehelsemelding med forpliktende måltall for reduksjon i antall mobbesaker.

– Alle skoler skal føre fravær, sier Sønstebø. 

Også i dette tilfellet brukte hun pressen. Etter å ha blitt intervjuet i et kritisk oppslag i TV2-nyhetene ble hun ikke akkurat høyt elsket av sin arbeidsgiver, Ringerike kommune.

– De er sjelden glad for at ansatte bidrar til å eksponere saker som gjør at de kommer i et uheldig lys. De ble sure ja, men det er en belastning det noen ganger kan være nødvendig å ta hvis man vil oppnå noe. Det å få utviklet gode oppvekstmiljøer for barna må være viktigere enn kommunens omdømme, sier hun. 

Hun er opptatt av å dele kunnskap. Hun har undervist ansatte på krisesenteret i kommunen i hvordan barn reagerer på traumer og hvordan de kan fange opp hvem som kan trenge hjelp. Hun har drevet mental styrketrening hos skoleelever og foreldreveiledningskurs.

– Jo tidligere vi kan komme inn, jo større sjanse har vi for å dempe trykket både på den enkelte og samfunnet

Barn av fengslede

Men ikke alt hun har tatt i er blitt til gull. Da hun ville drive foreldreopplæring av fedre innsatt i Ringerike fengsel, fikk hun seg en vekker.

– Tanken var å bidra til å gjøre det enklere for dem som satt inne, å være god pappa. Men jeg skjønte raskt at jeg hadde beveget meg i et etisk minefelt. Brorparten jeg møtte satt inne for alvorlige forhold knyttet til vold og rus. Risikerte jeg å høvle ned terskelen for at sårbare barn skulle eksponeres for slike høyrisikofaktorer? Ville jeg gjøre det lettere å gjenoppta samvær som barn egentlig burde skånes for? Prosjektet ble raskt avviklet. 

Nå har hun fått en rolle i Psykologforeningens arbeid med å utvikle kommunepsykologen som folkehelsearbeider. I januar arrangeres første møtet i en ressursgruppe nedsatt for formålet. Prosjektet gjennomføres med støtte fra Helsedirektoratet. 

Sønstebø råder kolleger i førstelinjen til å bli godt kjent i kommunen. Finne alliansepartnere. Våge å jobbe på alle nivåer.
– Det er like viktig å jobbe med rådmannen som assistenten i barnehagen. Det lyder som et paradoks, men jo mer tilgjengelig du er, jo enklere blir jobben din. Når folk vet at psykologen er lett tilgjengelig, virker det som de føler seg trygge på å se ting litt mer an før de tar kontakt, presiserer hun. 

– Ta tak i det du brenner for. Da kan du virkelig gjøre en forskjell.

Åtte raske