Tor Levin Hofgaard
22. november 2017 (endret 24. november 2017)
Når vi nå har fått servert ferske data som viser at det fins steder i landet der 60 prosent av barna vokser opp i fattigdom, har vi åpenbart en jobb å gjøre
Arbeidsforskningsinstituttets rapport om omfanget av barn som vokser opp i fattige familier i bydel Gamle Oslo, kom tidligere i høst, samme uka som høringsfristen gikk ut for NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene . Grunnholdningen til utvalget bak NOU´en er like tydelig som den er ukontroversiell: Gode oppvekstsvilkår for barn og unge må sikres uavhengig av foreldrenes økonomi og status på arbeidsmarkedet.
I dag har vi gode kunnskaper om risikoen for psykisk uhelse og utenforskap for barn som vokser opp i fattige familier. Spørsmålet er om vi er villige til å omsette det vi vet, i virkemidler som monner. Tre tiltak har forskningen på sin side.
Gode barnehager er bra for alle barn. Aller best er effekten for dem som kommer fra vanskelige kår. Gode barnehager virker sosialt utjevnende fordi de
Det kanskje aller viktigste for barns psykiske utvikling i barnehagen er voksen-barn-relasjonen. En god relasjon er forbundet med mindre atferdsvansker hos barna. Den sterkeste sammenhengen finner vi mellom voksen-barn-relasjonen og skolemodenhet. Den er med på å forklare hele 41 prosent av variasjonen i barnas evne til tilpasning. Med gratis barnehager bidra vi til at de barna og familiene som trenger det mest, får størst nytte av tilbudet.
Å satse på barn gjennom økonomiske overføringer til barnefamiliene virker sosialt utjevnende og bidrar til at ulikhet i mindre grad går i arv. Tidlig innsats har størst effekt. Derfor foreslår vi å øke barnetrygden til de yngste barna. Det er ikke naturgitt at en slik økning må gå på bekostning av nivået på barnetrygd for eldre barn. Det er i så fall et politisk valg. Å la begge foreldrene automatisk få tilgang til barnetrygden vil være et viktig signal fra myndighetene om at mødre og fedre har like stor betydning i foreldreskapet. Barnetrygden bør ikke behovsprøves, men videreføres som universell ordning. Det vil være ikke-stigmatiserende og vi unngår ekstra forvaltningsressurser.
Dårlig råd svekker kognitiv fungering og for eksempel evnen til å sette seg inn i stønadsordninger, overskudd til å søke på dem osv. Dermed kan det oppstå en vond ressursknapphets-sirkel der dårlig råd gjør det vanskeligere å orientere seg i stønadssystemet. Man går glipp av overføringer, og forutsetningene for å orientere seg blir ytterligere svekket. Ressursknapphet knyttet til økonomi og stønadsordninger får ofte indirekte betydning for relasjon og samspill i dagliglivssituasjoner mellom foreldre og barn. En forenkling av stønadsordninger vil bidra til ikke å legge sten til byrden for disse familiene.
Sosial ulikhet har en kostnadsside. Tiltakene vi foreslår, vil måtte føre til nye prioriteringer i statsbudsjettene. Gratis barnehager og økte stønader må ses som investeringer. Resultatene vil vi se igjen i et bredt spekter av sektorer (og budsjettposter) i fremtiden; helse, sosial, arbeid, skole, utdanning, justis og familie. Det er på tide å ta disse grepene nå. Vi har egentlig ikke råd til å vente.
Tor
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.