Helsedirektoratet har fastslått at flere kommuner nedprioriterte psykisk helse og tjenester til barn og unge under pandemiens første fase. Samtidig ser vi nå en økning av henvisninger til psykisk helsevern, særlig for barn og unge. Et spørsmål er naturlig å stille i lys av dette funnet: Hvem har ansvaret for en kommunes tilbud innenfor psykisk helse?

Allerede tidlig i pandemien varslet våre medlemmer om at kommuner nedprioriterte tjenester innenfor psykisk helse. Denne informasjonen ble videreformidlet til myndighetene sammen med vår bekymring for negative konsekvenser av denne prioriteringen.

Det er i all hovedsak skuffende når offentlige rapporter bekrefter våre bekymringer. Det er en mager trøst å ha rett om negative utviklinger og økt menneskelig lidelse. Likevel gir det fornyet styrke til å stå for vårt budskap og peke på løsninger vi mener kan bøte på problemet.

Innenfor de kommunale helsetjenestene har kommuneoverlegen en særskilt rolle. I mange tilfeller er dette en fastlege som innehar vervet ved siden av sin praksis. I pandemien har disse legene fått enorme oppgaver med håndtering av smittevern og -oppfølging ved siden av sitt øvrige arbeid. De fortjener stor honnør for sitt arbeid under pandemien. Samtidig er det åpenbart at et særlig ansvar for smittevernet gjør det utfordrende å skulle vie oppmerksomhet til det psykiske helsetilbudet. Ville ikke en reell likestilling av psykisk og fysisk helse innebære at disse oppgavene i kommunen også ble særlig ivaretatt av en egen stilling med ansvar for folkehelse?

Uavhengig av denne typen formelle bestemmelser er det åpenbart at vi må ta lærdom av funnene fra pandemiens tidlige fase. Særlig når mye tyder på at smitteverntiltak kan bli en gjentagende nødvendighet. Hvis vi skal klare å ivareta de gruppene som lider mest under disse tiltakene, må det sørges for at tilbudene og kompetansen er tilgjengelig for befolkningen. Også når smittevernet krever sitt.

Her er det et stort problem at kommunene i liten grad har ansatt akademisk kompetanse. Dette gjelder flere yrkesgrupper, som ingeniører og jurister, men også psykologer. Den fremste utfordringen kommunene peker på når det kommer til rekruttering av kompetanse, er et presset budsjett. Vi kan også se at selv om vi nå feirer ettårsjubileum siden lovkravet om psykolog i kommunen ble innført, så har utviklingen i antall årsverk vært flat siden tilskuddsordningen falt bort fra samme dato.

Det fremstår derfor åpenbart at kommunene trenger hjelp med å kunne sørge for at befolkningen har tilgang til riktig tverrfaglig kompetanse. Samt at kommunene selv har tilgang til perspektiver som løfter betydningen av psykisk helse – midt i en pågående pandemi.

Behovet for en finansieringsordning som bistår kommunene, blir et av de fremste budskapene fra Psykologforeningen i denne stortingsperioden. Vi kan ikke la psykisk helse få fortsette å være en salderingspost på grunn av smittevernstiltak som skal gagne oss alle.