Ytterligere jobber om lag 8 % psykologer i spesialisthelsetjeneste hos hovedsakelig ideelle aktører, 9 % jobber i kommuner utenfor Oslo og 8 % i staten. Psykologer hos ideelle aktører, psykologer i kommuner utenfor Oslo og i stat skal ha sine lokale lønnsforhandlinger utover høsten.

Om lag 70 % av våre yrkesaktive medlemmer har fullt ut lokale kollektive forhandlinger der det forhandles om prosentvis lønnsvekst av våre medlemmers egen lønn. Resultater for disse blir minst den samme prosent som offentlige oppgjør for øvrig eller høyere. I år er den offentlige rammen på 3,84 %.

Å ha lokale forhandlinger på vår egen lønn gjør at vi slipper å bli en del av fordelingen av penger mellom yrkesgrupper. I år har fordelingsprioriteringene blitt svært aktualisert hos de yrkesgrupper som har såkalte sentrale forhandlinger som skjer i Oslo, og som har ett gjeldende oppgjør for hele landet. I de sentrale forhandlinger for kommunene er det 41 fagforeninger som kjemper om fordeling av én felles pengepott. Fordelinger av lønnsvekst skapte i år store konflikter mellom fagforeninger i kommuner og i staten. Akademikergrupper som Lektorlaget, som fremdeles har sentrale forhandlinger i kommunesektoren, har systematisk over år tapt i fordelingskampen og er nå i streik. Psykologforeningen med sin lønnspolitikk om lokale forhandlinger unngår kampen om sentral fordeling av en pengepott. Vi har for over 20 år siden kjempet frem vårt system med lokale forhandlinger som gir oss egen rådighet over bruken av vår prosentvise lønnsvekst. Vi må fremover beskytte vårt lokale forhandlingssystem. Vi må ha grundig opplæring av lokale tillitsvalgte som gjør en stor forhandlingsjobb på vegne av fellesskapet.

Hvordan blir lønnsveksten fordelt og brukt lokalt?

Helseforetakene er den dominerende sektoren og setter i mange tilfeller lønnsstandard for øvrige sektorer. I flere år har Psykologforeningen og helseforetakene prioritert konkurransedyktig lønn for spesialister. Helseforetakene må ha spesialister og er avhengig av å lønne godt nok til å rekruttere og beholde. Siden iverksettelse av helseforetaksreformen i 2002, for 20 år siden, har spesialister hatt lønnsvekst betydelig høyere enn ikke-spesialister, og betydelig høyere enn gjennomsnitt i Norge. Spesialistene har fått mer av de fremforhandlete lønnsøkningene enn ikke-spesialister.

Det har ført til spørsmål fra ikke-spesialister i helseforetak om ikke de snart skal prioriteres. Mitt svar er at vi skal fortsette å bruke mest av lønnsvekstpengene på spesialistene. Spesialistlønn er fremdeles ikke god nok til å beholde spesialister i helseforetakene. Dessuten vil prioritering med mer penger til ikke-spesialister bety tilsvarende reduksjon av penger til spesialister, og tilsvarende lavere gevinst ved å bli spesialist. Dette er ugunstig for alle: Psykologer er ikke-spesialist i snitt i åtte år og rykker deretter automatisk opp til spesialistlønn. Psykologene er spesialister eller seniorspesialister resten av karrieren, kanskje opp mot førti år. I en «livsløpsvurdering» er det mest gunstig for psykologer at spesialistlønn er høy, og at denne prioriteres. Dette gjelder også for psykologers fremtidige pensjonsutbetalinger, ettersom høyere lønn tidlig i karrieren gir større innbetaling fra arbeidsgiver til psykologens pensjonsbeholdning.