Tor Levin Hofgaard

Hver sommer skjer det samme. Mediene går i sommermodus, og vi kan ligge å høre humlene summe og måkene skrike, mens vi halvveis bryr oss om en eller annen lite viktig agurknyhet fra radioen eller mobilen. I 2016 ble det ikke sånn. Det hele startet med terrorangrepet i Orlando, så kom britenes overraskende Brexit i juni, og så terrorangrep, og så også kupp i Tyrkia.

Det har i tillegg vært terrorskyting i München og på et tog i Tyskland, og i Frankrike brakte terror død over strandpromenaden i Nice og til en kirke der en prest ble drept mens det ble holdt gisler. Samtidig har vi kunnet følge en presidentvalgkamp i USA som gir selv de mest sindige observatører hakeslepp.

Det er ikke så underlig når den ene kandidaten faktisk har gått så langt som å gi et vennlig blunk til dem som ville finne på å ta livet av den andre kandidaten. Nå han har undret seg over hvorfor ikke USA bruker atomvåpnene sine, og skapt usikkerhet om NATO-forpliktelsene til USA. Så dette har på ingen måte vært en vanlig sommer. 

I sommer var jeg i Japan, på den internasjonale kongressen i psykologi. Der holdt presidenten i den internasjonale unionen for psykologisk vitenskap, Saths Cooper, et innlegg der han etterspurte psykologers stemme i samfunnsdebatten. Han snakket ikke da bare om å ta ordet for å informere om konsekvenser av traumer, hvordan man kan takle terror eller ta tilbake livet etterpå.

"

Har vi sunket så dypt ned i vårt daglige arbeid, vår klinikk og vår forskning, at vi ikke er gode samfunnsaktører? 

"

Og han snakket ikke bare om å stå opp for bedre psykiske helsetjenester. Han snakket om akademikere som samfunnsaktører. Som noen som står opp mot urett, som advarer mot utviklingstrekk i samfunnet som er destruktive. Og han lot spørsmålet henge i luften, om vi faktisk var i ferd med å bli for passive som profesjon. At vi hadde blitt så spesialiserte og så nedsunket i vårt daglige arbeid, vår klinikk og vår forskning, at vi ikke ble gode samfunnsaktører. 

Dette er et spørsmål det er verdt å tenke over. Selv har jeg i sommer skrevet om Orlando , jeg har skrevet om Brexit , om kuppet i Tyrkia , med de konsekvenser det ser ut til å få, samt om menneskerettigheters plass i psykologien. Og hver gang jeg gjør dette tenker jeg at jeg går litt utenfor boksen jeg egentlig hører hjemme i. Som psykolog tenker jeg at alt jeg har en mening om skal kunne refereres tilbake til faget. Jeg skal ikke ha generelle politiske eller verdibaserte meninger. Jeg skal bare mene ting som psykolog som jeg kan begrunne i faget.

"

Han avkrevde at vi som fagpersoner, som profesjon og som akademikere inntar verdistandpunkt

"

Jeg mener Saths Cooper i sitt innlegg i Japan i sommer utfordret denne holdningen. Han avkrevde at vi som fagpersoner, som profesjon og som akademikere inntar verdistandpunkt. At vi bruker den posisjonen vi har, den rollen vi har og den makten vi har, til å ta ordet ut over det rent faglige. Og dermed at vi går inn i en politisk rolle. 

Dette vet jeg er utfordrende å gjøre. For vi er som fagpersoner opplært til at vi skal fremholde faglige begrunnelser for alt. Og så får det være opp til politikerne og folk flest å velge om de vil lytte til vårt fag ut fra deres verdiståsted. Å trå over denne grensen er en utfordring, fordi vi ikke lenger kan skjule oss bak faget. Og ikke minst risikerer vi å bli tatt for å være partipolitiske. 

Jeg mener vi må slutte å være så redde for det. Dersom vi skal stå på rett side i kampen for et bedre samfunn må vi som akademikere delta i samfunnsdebatten. Hendelsene denne sommeren, og de vi har i vente ut over resten av året bør vekke oss til å ta ordet ikke bare ut fra fagets premisser, men også ut fra et etisk og verdimessige ståsted. For ingen av oss bør ville leve i en fremtid der vi må svarer våre barnebarn at vi ville holde oss nøytrale og på avstand når samfunnet utviklet seg på en måte som ødela deres fremtid.

Hilsen Tor