Å bidra med innhold til Regjeringens «behandlingspakker» til mennesker med psykiske lidelser er noe av det viktigste Psykologforeningen jobber med akkurat. Vi ønsker oss alle mer effektive, forutsigbare og forpliktende behandlingsforløp i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Utfordringen er å forene disse målene med behovet for å ivareta individuell variasjon og behandlingskvalitet.

I et notat til helsemyndighetene gjør Psykologforeningen og Legeforeningen i fellesskap rede for hvilke føringer som må være til stede når Regjeringen nå har bedt Helsedirektoratet utvikle såkalte «pakkeforløp» i psykisk helsevern:

• Pakkene bør ikke rigges slik at kun én metode kan velges til én diagnose.
• På grunn av komorbiditet må ikke pakkene dimensjoneres etter én tilstand.
• Fordi pasienter forandrer seg med ulik hastighet, er det grenser for hvor mye vi kan standardisere antall timer vi bruker på hver pasient.

Danske erfaringer

Tor Levin Hofgaard

Regjeringen har henvist til danske erfaringer med pakkeforløp for psykiske lidelser. Disse er mildt sagt blandede hvis vi skal tro dem vi selv nylig møtte i Danmark for å høste av deres erfaringer. Blant annet viser det seg at «danskepakkene» ikke har løst en av utfordringene som regjeringen selv sier er en av hovedmotivasjonene for å lage pakker i Norge: Uønsket variasjon i behandling av psykiske lidelser. Våre naboer i sør har heller ikke oppnådd fleksibiliteten som må kunne forventes innenfor rammene av «pasientens helsetjeneste».

I sykehusplanen gjør Regjeringen pasienten til «det nye medisinske gjennombruddet». Tydeligere kan det knapt sies at pasientstemmen skal få avgjørende innflytelse i helsevesenet. Da er «samvalg» et helt sentralt begrep. «Samvalg» innebærer at behandler og pasient skal bli enige om hva som er best behandling.  

Samvalg

«Samvalg» handler altså om at pasienten får en solid hånd på rattet når det tas behandlingsbeslutninger. I psykisk helsefeltet er dette særlig viktig fordi psykiske diagnoser sjelden sier noe om det totale hjelpebehovet til enkeltmennesket. Mangfoldet av bakgrunnsfaktorer gjør at diagnosen i seg selv ikke fullt ut gjør oss i stand til å forstå hvilken behandling pasienten trenger, eller hvor mange timer og ressurser som må til for å gi effektiv hjelp. Derfor blir det like viktig å vite hva som kjennetegner personen med diagnosen, som å vite hva slags diagnose den har. Dette er hensyn pakkeforløpene er nødt til å ta høyde for.

Vår anbefaling er tydelig: Forløpsgarantier må i første omgang utvikles som prosessbeskrivelser med naturlige start- og stoppunkt underveis for kvalitetssikring. Skal «samvalg» bli mer enn et tomt skall, kan ikke behandlingsforløpene pakkes inn én gang for alle. Vi må åpne dem underveis for å sjekke om de inneholder det som gir pasienten best behandlingsresultatet. 

Tor