Når vi snakker om forebygging i psykisk helse, tenker de fleste av oss på tilbud for barn og unge, eller på tilbud for voksne med milde til moderate problemer. Dette er åpenbart svært viktige. Å gi barn tidlig hjelp, før problemene blir for store, sparer både barnet, familien og samfunnet for belastninger senere. Det samme gjelder for voksne. Å gi lavterskel psykisk helsehjelp som forebygger fravær fra arbeid, og i verste fall uførhet, er viktig for den enkelte, for familien, og for samfunnet. Effektene av forebygging er ofte vanskelige å måle, men vi vet likevel at dette har stor betydning.

Dette gjelder også for eldre, en gruppe vi langt sjeldnere snakker om når vi snakker om lavterskeltilbud og forebygging. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er viktig med forebygging også for denne gruppen.

Ensomhet og depresjon er vanlig hos eldre, særlig eldre som er enslige, enten de har vært alene over tid, eller har mistet sin partner. Mange opplever en spiral av selvforsterkende plager, med ensomhet, depresjon, tiltaksløshet, sosial tilbaketrekning, manglende matlyst, svekket ernæringsstatus og svekket fysisk, psykososial og kognitiv fungering. Ofte blir plagene vurdert som en naturlig følge av alder – det er vanlig at eldre blir svekket fysisk eller har problemer med hukommelse og konsentrasjon.

Selv om dette kan stemme, i alle fall for noen eldre, kan disse symptomene selvsagt også være konsekvenser av depresjon. Og hvis depresjonen får utvikle seg, slik at personen blir mer passiv, unngår sosial kontakt, og også spiser dårligere, kan det etter en stund være vanskelig å avgjøre hva som er naturlige følger av alderdom, og hva som faktisk skyldes depresjon, i kombinasjon med uhensiktsmessige livsbetingelser som isolasjon og dårlig ernæringsstatus.

Hvert år er det omtrent 75–100 personer over 65 år som tar livet av seg, flere menn enn kvinner. Det er sannsynligvis mørketall her, fordi man av hensyn til pårørende kan være tilbøyelige til å vurdere at overdoser av medikamenter skyldes uhell, at personen har glemt hvor mye medisin han allerede hadde tatt, eller lignende.

Selv om et selvmord hos en eldre person gir færre tapte leveår enn selvmord hos unge, er det likevel trist at mennesker er i så vanskelige situasjoner at de ikke ser andre løsninger enn å ta sitt eget liv. Mange av de som dør, er også personer som med riktig hjelp og støtte kunne hatt flere gode leveår igjen. Selvmord er selvsagt også en stor belastning for familien, og kan ofte medføre mye skyldfølelse hos de som blir igjen.

Vi vet at det i årene fremover vil bli flere eldre, samtidig som det vil bli færre helsepersonell tilgjengelig. Det blir derfor viktig at så mange som mulig klarer seg selv i størst mulig grad, og holder seg så friske som mulig, også i livets siste fase. For å oppnå dette er det ikke nok med forebygging av fysisk sykdom, det er også nødvendig med tilrettelegging for psykisk helse. Det betyr selvsagt ikke at alle skal ha individuelle samtaler. For noen vil dette være nødvendig, for andre vil det være mer hensiktsmessig med forebygging av ensomhet, tilrettelegging for sosialt fellesskap, og hjelpere som kjenner tegnene på depresjon og tidlig kan sette inn aktuelle tiltak.

Her har psykologer mye å tilby. Omtrent 1 % av våre medlemmer oppgav i kommuneundersøkelsen 2020 at de arbeidet med eldre. Det er et lavt tall. Det trengs flere stillinger rettet spesielt mot eldre, både hjemmeboende og på sykehjem og i omsorgsboliger. Til det skjer, er det mye å hente på samarbeid med andre kommunale tjenester, veiledning og generelt folkehelsearbeid rettet også mot denne aldersgruppen. Fordi forebygging, også for eldre, er viktig både av hensyn til den enkelte, familier og samfunnet som helhet.

Til slutt, siden vi nå er i desember, vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke for alt godt arbeid som er gjort dette året, og å ønske alle medlemmer en riktig god jul! Jeg gleder meg til videre samarbeid i det nye året!