«Vår felles helsetjeneste er god. Det vet vi. Men det er en skanse som må forsvares hver eneste dag. Å beholde fagfolkene i sykehusene – og rekruttere nye fagfolk – er en viktig del av det. Jeg har sagt det mange ganger, og gjentar det gjerne: Fagfolkene er livsnerven i helsetjenesten.»

Dette er et utsagn fra helseministeren som man må være hjertens enig i. Fagfolkene er livsnerven i helsetjenesten. Nervesystemet er et intrikat nettverk hvor ulike deler spiller sammen til en fungerende enhet. De motoriske nervene fører impulser ut til nervesystemet, mens de sensoriske nervene sender impulser inn til sentralnervesystemet. Begge deler må fungere for at helheten skal bli god, at vi ikke skal snuble.

Signalene som kommer inn fra helsetjenesten, fra der ute helsehjelpen ytes, er bekymringsfulle. Tallene viser at mange slutter, og i en undersøkelse gjort i Helse Vest oppga 10 av 17 psykologspesialister at det var forhold ved jobben som gjorde at de sluttet. I yngre psykologers utvalg sin undersøkelse, oppga 22 prosent av de over 900 respondentene at de hadde vært sykmeldt, der forhold ved arbeidssituasjonen var medvirkende. Vi blir også flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Samtidig har noen av de private yterne av helsehjelp økt sin omsetning med både tre, seks og ti ganger bare de siste to årene. Så at det å rekruttere og beholde fagfolkene er viktig, er ubestridt. Men brukes det tilstrekkelige og riktige virkemidler?

Helsepersonell søker, som alle andre, mening, mestring og tilhørighet. I en underdimensjonert tjeneste med lange ventetider, er det vanskelig å oppnå en opplevelse av autonomi og at man får brukt kompetansen sin riktig. Det tærer på følelsen av tilhørighet når man kjenner at egne faglige verdier ikke finner tilstrekkelig plass i organisasjonen. Det gir moralsk slitasje å måtte skrive ut, når man egentlig ikke synes pasienten har fått nok helsehjelp, og man vet det blir en rehenvisning – hvis pasienten har beholdt håpet om at den kan hjelpes. Når vi må bruke tiden vår på oppgaver andre like gjerne kunne gjort, som koding, kan fortvilelsen blir stor over at vi ikke får brukt kompetansen vår til det vi gjerne vil bruke den til: yte helsehjelp og utvikle faget, støtte kollegaer og gi god veiledning til personell i utdanning. Regjeringen har bestilt en utredning fra de regionale helseforetakene for å få ned arbeidsmengden knyttet til rapportering for klinikere. Det kan bli bra og viktig, og det gir håp om at signalene når inn til sentralt hold. Men hva med resten? 

Hva er det som får oss til å søke oss til dette intrikate og viktige systemet – og til å bli der? Nerveceller er ulike og har ulik form, men de består av de samme grunnleggende komponentene. Det samme kan man si gjelder for helsepersonell. Det er stort og vanskelig, men likevel enkelt. Vi trenger tid, tillit og gode rammer for faglig fellesskap, utvikling og fagutøvelse. Vi trenger ledelse som har rammer til å lede høykompetent personell, ikke gjete. Vi trenger at det satses på helse i budsjettene. Vi trenger en finanseringsordning som ikke forfordeler psykisk helsevern, og vi trenger at de nye sykehusbyggene finansieres på en måte som ikke går ut over driften. Vi trenger at psykisk helsevern dimensjoneres etter behovet, noe som igjen betyr at vi trenger at den kommende opptrappingsplanen har reelt, styrkende innhold.

Skal man klare å rekruttere og beholde – også i distriktene – er det avgjørende at vi satser på helsetjenesten og tilbyr personellet gode betingelser – både lønnsmessige og arbeidsmessige. Dette er signaler Psykologforeningen sender, og vil fortsette å sende, for å bidra til å styrke helsetjenestens evne til å rekruttere og beholde psykologer. Gjennom å skape arbeidsplasser som er attraktive, som virker rekrutterende og stabiliserende på personellet, vil også helheten og tilbudet til pasientene styrkes.