Det pågår en intens debatt om tjenestene i kommunen, særlig helsetjenestene. De overordnede problemstillingene er alle enige om - kommunene mangler kompetanse, pasientrettigheter innfris ikke, det er uakseptabel variasjon kommuner imellom, og mange kommuner evner ikke å rekruttere og beholde personell. 

Samtidig er perspektivene og vektleggingen av problemstillingene ulike. Er dette et distriktsproblem, by mot land? Er det kommunene som prioriterer feil? Har staten lempet oppgaver på kommunen uten medfølgende ressurser? 

Det samme gjelder løsningsforslagene. Vi må redde fastlegeordningen først. Sykepleiermangelen er den største rekrutteringsutfordringen i kommunen. Vi må kutte i pasientrettighetene. Større kommuner er løsningen.  

Sånn er det når tjenestene er under press, alle ønsker å stå først i køen med sine gode løsninger. Da er det relevant å se hvilke løsninger som har blitt iverksatt hittil og hva de har medført. 

Kommunenes Sentralforbund har flere prosjekter som retter seg mot egne helsetjenester. «Tørn» og «Menn i helse» er to av disse. Begge er gode initiativer som skal gi bedre helsetjenester til befolkningen. Førstnevnte ser på oppgavedelingen mellom sykepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte. Sistnevnte har fått 800 menn ut med fagbrev som helsefagarbeider ved hjelp av samarbeid med NAV, rettede rekrutteringstiltak og gode mentorordninger. 

Disse ypperlige initiativene får velfortjent ros, og det går mot nasjonal implementering av «Tørn». 

Men det er langt mellom rekrutteringstiltakene for de med akademisk kompetanse. Dette til tross for at det er gruppene med høyest kompetanse som kommunene sliter mest med å rekruttere. Fastlegene har fått ALIS- kontorer for å rekruttere flere fastleger. Det er ingenting som skal hjelpe kommunene å rekruttere psykologer. Da er det mager trøst at vi deler felles skjebne med annen akademisk kompetanse som jurister og ingeniører.  

Vi må som faggruppe innse at psykologer fortsatt forbindes med spesialisthelsetjenesten og at kommunene i stor grad ser på sine tjenester som omsorgstjenester med eldreomsorg, bemannede boliger og barnehager. Dette til tross for lovkravet om psykologer i alle kommuner fra 2020, og et klart oppdrag om å tilby folk psykisk utredning og behandling også i kommunen.  

Psykologforeningen har god dialog med flere aktører og myndigheter som ønsker en bedre allmennhelsetjeneste. Befolkningen ønsker og forventer at både psykisk og somatisk helsehjelp er tilgjengelig og rettferdig, og faggruppene etterlyser og trives i tverrfaglige jobbfellesskap. Samtidig har vi et stort potensial i å nå ut med hvilken forskjell vår kompetanse kan utgjøre for folkehelsa i kommunen, i det psykiske helsetilbudet og på systemnivå. I en tverrfaglig allmennhelsetjeneste der vi sammen løfter pasienten.  

En av de viktigste oppgavene foreningen har foran seg i den pågående diskusjonen om fremtidens allmennhelsetjeneste, er å peke framover – for kommunene trenger hele det tverrfaglige laget rundt befolkningens helsebehov. 

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i  Tidsskrift for Norsk Psykologforening )