Stifteren av Alternativ til vold (ATV) var i ferd med å bli utbrent av et terapeutliv som innebar daglig samvær med voldsutøvere. 10. februar trollbandt han 250 psykologer med foredraget ”Smittet av vold” på Litteraturhuset.

Isdal, som mer enn noen annen, har gitt behandlingen av voldsutøvere et ansikt - både i Norge og Europa - brukte seg selv som eksempel på hva psykologjobben, med alle dens sterke inntrykk, kan gjøre med deg:

- Jeg ble syk av jobben; av alt det fæle jeg hadde hørt. Jeg fikk problemer med fordøyelsen og mistet håpet. Jeg fikk lyst til å ta livet av klientene. Jeg så voldtektsmenn der de ikke var, ville at ungene mine skulle tilbringe mest mulig tid hjemme med venner for at de ikke skulle risikere å møte overgripere som jeg fantaserte om. Jeg kranglet med kolleger. Jeg ble forandret som menneske, lød noen av vitnesbyrdene han ga i 90 følelsesladete minutter.

”Farlig å være flink”

Isdal mener det finnes et flinkhetsideal blant psykologer.
- Psykologer skal ikke ha følelser for sin egen smerte, bare andres. Vi skal tåle alt, men det går jo ikke i lengden uten at vi risikerer å bli preget, og i ytterste forstand syke, av jobbene våre, sa han.

Han mener tematikken er underkommunisert på psykologskolen.
- Jeg har ikke lært noe om dette. De som underviser, vet ikke hva vi står oppi; hva et langt liv med daglige terapitimer og samtaler med andre om deres elendighet faktisk gjør med en. Vi får vite at vi ikke skal ta med jobben hjem, men jeg har ennå ikke funnet av- og på-knappen, sa han.

Skånsk køntri

Selv var han til tider oppe i 25 klientsamtaler i uka. I tillegg hadde han bijobb som terapeut for voldtektsmenn og menn som misbruker barn. Behandlingen av overgripere sluttet han med etter at han selv fikk barn.

Et utslag av overbelastningen var forandringene i kulturell smak. Romantiske komedier og ”drittprogrammer” som Paradise Hotel flyttet inn i TV-stua, sofistikert fransk filmkunst ble sendt på dør.

- Også begynte jeg å like køntri. Jeg skammet meg. Jeg ville jo ikke være en som likte køntri og søppel-TV, innrømmet Isdal til takten av trekkspillakkorder fra det skånske køntridansebandet Lasse Stefanz.

Det vanlige livet var blitt uinteressant. Ble han invitert i selskap en fredagskveld, ville han helst slippe å dra. Han så sin egne utvikling som et utslag av psykologisk ensomhet, et vanlig problem blant terapeuter, og en generell motstand mot kompliserte stimuli.
- Jeg hadde brukt for mye energi på å være empatisk. Kroppen ba om det enkle, sa han.

Kollegastøtte

Han understreket at trykket man blir utsatt for som terapeut, vil variere med hvor ofte man har terapi, hvor alvorlig problemer man blir eksponert for og hvor støttende arbeidsmiljø man er en del av. Han advarte mot å undervurdere betydningen av kollegastøtte, og mener psykologer som jobber alene, vil være ekstra utsatt.

- Også er det viktig å tenke over at det ikke er lurt bare å ha tunge klienter hele tiden, sa han.

Per Isdal sto frem som et levende eksempel på fenomenet ´compassion fatigue´, også kjent som ´secondary traumatic stress disorder´ som gjerne rammer yrkesgrupper som avkreves stor evne til å vise innlevelse og omsorg over tid.

Kontrollert empati

- Innlevelse og empati er en forutsetning for gode terapeutiske prosesser, men det må forvaltes, sa Isdal og siterte den California-baserte psykoterapeuten Babette Rothschild som hevder at 100 prosent empati kan være farlig.

Rothschild mener terapeuter kan dra fordel av teknikker som reduserer det emosjonelle trykket i terapirommet. Hun anbefaler blant annet å unngå å sitte helt rolig gjennom hele terapitimen og speile pasientens ansiktsuttrykk og fakter. Å sørge for fysisk bevegelse og unngå små terapirom, er noen av hennes tips for å gjøre det enklere å skape mental avstand og kontrollere empatien.

Isdal tok til orde for at yrkesrisikoen ved å være for empatisk, må få plass både i psykologutdanningen og når psykologer er under veiledning. Han advarte mot å gå alene med belastningskadene som følge av at man har forstrukket seg av empati.

- Alt for mange psykologer går alene med plagene sine, men det er farlig å være flink hele tiden.

- Skal du være sterk, må du også ha et sted å være svak, sa Isdal til tilhørerne som måtte fordele seg på to møtesaler på grunn av den store interessen.

Vinneren av Den store psykologprisen for 2011 var attraksjon på et felles medlemsmøte i regi av Psykologforeningens lokallag i Oslo og Akershus.