Vetlesen snakket blant annet om umyndiggjørelse av fagpersoner og om endringer i organisering og struktur. I følge ham kan det virke som endringer er betydningsfulle i seg selv uten hensyn til konsekvenser eller verdien av psykologens og andre profesjonelles erfaring. Erfaring ser ut til ”å ha gått ut på dato” under innføringen av New Public Management ideologien ( se Oslo avdelingens kronikk om dette ) innen offentlig forvaltning. Det er blitt en målsetning å bli kvantitativt bedre og ”produsere” mer innenfor trangere rammer. Dette er noe som ofte går på tvers av psykologens egne faglige vurderinger og profesjonsutøvelse. Samtidig er denne uheldige utviklingen blitt kamuflert ved bruk av positive begrep som pasientflyt, kapasitetsutnyttelse, evidensbasert behandling og viktigheten å nå flere pasienter.

Utfordringene ved å argumentere mot at metoder og tenkning fra privat sektor innføres ukritisk i helsevesenet ble også understreket. Motforestillinger blir ofte individualisert i stedet for å sees på som strukturelle problemer og dermed blir den enkelte behandler møtt med argumenter som ”ønsker du ikke at flere skal få hjelp?”. I tillegg blir det, i følge Vetlesen, ofte opp til det økonomiadministrative sjiktet å evaluere psykologens arbeid snarere enn den som jobber med og kjenner til faget.

For å bremse opp og etter hvert snu denne trenden, understreket Vetlesen viktigheten av at motkreftene mobiliseres. Med motkrefter mener Vetlesen særlig de "standards of excellence" som psykologiprofesjonen, tross ulike retninger, har opparbeidet gjennom fagets historie, og som utgjør en felles referanseramme - autoritet - som angir de faglige kvalitetskrav man som psykolog ikke kan gå på akkord med uten å undergrave både sin profesjonelle og personlige integritet.

Insistering på faglighet i denne forstand er psykologenes beste, og fremfor alt felles, kort på hånden i møtet med reformer, initiert fra administrativt-politisk nivå, som ofte er blinde for den berørte profesjonens egenart. Samtidig mente han at motgiften, mot resignasjon og avmakt, individuell som kollektiv, er stolthet og stahet på vegne av egen profesjon og dens interne kvalitetskrav. Dersom ikke psykologene, enkeltvis og samlet, står opp for dette, vil ingen andre gjøre det. I tråd med denne argumentasjonen var det en undring blant de oppmøtte over at psykologforeningen sentralt var så å si usynlig i denne debatten. Et av medlemmene hadde et konkret forslag om at NPF setter av prosjektmidler og tid til å lage kvalitetsindikatorer som er forankret i psykologens faglige viten og virke. Dette er noe som Oslo lokalavdeling vil følge opp over for NPF sentralt. Medlemmer