På årsmøtet i mars 2008 ble idèen om en tur til Murmansk for Finnmarksavdelingen sådd. Vi var tre spreke damer som utpekte oss selv til en Murmanskkomite og sto for alt arbeidet med å organisere turen. Påfølgende måneder ble jobbing med Finnmark Turbuss, Universitetet i Murmansk, hjelpeorganisasjoner i Murmansk, ildsjeler i Norge som har samarbeidet med mennesker i byer på Kolahalvøyen og Barentssekretariatet kontaktet. Responsen blant Finnmarksavdelingens medlemmer var stor og totalt ble 21 mennesker med på tur til Murmansk by som teller ca. 400 000 mennesker.

De ulike medlemmene kom fra Hammerfest, Alta, Lakselv, Karasjok og Tana. Finnmark turbuss stilte med bussjåfør som fungerte som guide både på tur og tilbaketur. Det trengtes siden det for noen ble reisetid fra 04.00 om morgenen til 20.00 om kvelden. Finnmark fylke er et enormt fylke i areal og psykologene i Helse-Finnmark, og i Finnmark som sådan jobber på relativt små enheter med store geografiske avstander i mellom hver enhet. Det betyr at det praktisk er svært vanskelig å få til felles møtepunkter, både faglig og ikke minst sosialt. De som er under spesialisering har veiledning, ofte eksternt, mens de som er spesialister ofte ikke jobber sammen andre spesialister. En felles tur over flere dager med både sosiale og faglige arrangement ga en kjærkommen mulighet til å bli bedre kjent både privat og i forhold til faglig ståsted og interesser. Det var inspirerende, og gjør det lettere å ta kontakt i ettertid, noe som både direkte og indirekte kommer arbeidsplassene våre til gode.

De fleste hadde aldri vært i Russland før og grensepasseringen etter Kirkenes skjerpet spenningen. Det var tre poster med vakter som sjekket pass samt gjennomsøking av buss og bagasje. Sent om kvelden ser vi lysene i byen, kjører over den nybygde broen over Kolafjorden og krysser hovedgata Lenin Prospekt. Hotellet Polarnye Zory er ok oppusset med bar, diskotek og restaurant. Det faglige programmet startet tidlig neste morgen med besøk på Redd Barna Norge sin Russlandsavdeling. En energisk leder med stab på 4 ledet oss igjennom presentasjoner og filmvisninger av deres arbeide. Prosjektene deres er knyttet til opplæring i barn og unges rettigheter, ungdomskriminalitet og sosiale tjenester. Redd Barna kontoret knyttet oss opp til to klinikker for barn og unge. Den ene var en klinikk for psykologisk, medisinsk og psykososial oppfølging. I denne klinikken lå kontorer knyttet til adopsjon og fosterhjemsbarn. Det ble også drevet kartlegging av samspill og psykonevrologisk behandling.

Den andre klinikken var rettet mer mot psykiatrisk og nevrologisk utredning og behandling. Tross for særdeles shabby og slitt bygg på utsiden var det en moderne og flott klinikk som møtte oss på innsiden. Her fortalte de om dårlige økonomiske rammer til å drive klinikken. Både i forhold til drift og i forhold til å nå alle barna som har behov for behandling. Etter det de fortalte fikk vi inntrykk av at det nærmest var tilfeldig hvilke barn som fikk komme til klinikken. Svært mange barn i Murmansk faller utenfor det russiske system tilsvarende vårt barnevern og sosialhjelp. Definisjonen her av gatebarn er ganske vid, man regner også de barna som har hjem som har hjem hvor bl.a rus og fattigdom gjør at foreldre ikke er i stand til å ta vare på barna. Tross vanskelige rammer for det kliniske arbeidet møtte vi en flott gjeng med klinikere som bl a hadde gått sammen i privat spleiselag for å kjøpe inn kosedyr og leker som de i tillegg til lekerom brukte til å pynte opp alle rom på klinikken.

Russland, og særlig Murmansk er naboland, og vi har etterhver en god del russere bosatt i Finnmark. De har både kommet som voksne, gjerne via familieforening (ekteskap) og som barn fra tidligere forhold til de (kvinnene) som gifter seg med nordmenn. Flere av disse ungene er henvist BUP, dels med "vanlige" vansker og dels med
vansker knyttet til skifte/seperasjon fra omsorgspersoner, og vansker knyttet til forhold de har levd under. Det er viktig å vite litt om forholdene de kommer fra, både kulturelt, materielt/økonomisk, men også hvilket psykisk helsetilbud de har, og ikke minst synet på psykologtjenester. Særlig i møte med foreldrene og evt. ungdommer blir det siste viktig. Det var særlig utbyttesrikt å få se og lære om hvordan den psykiske helsetjenesten var bygd opp, samt barnehjemmene, og mangel på fosterhjem framfor barnehjem. Det var også nyttig å se litt av de
materielle forholdene, selv om vi ikke fikk sett landsbygda eller småstedene, som etter sigende skal ha mye større grad av materiell nød og synlig fattigdom og rusmisbruk.

Neste dag besøkte vi Murmansk Pedagogiske Universitet. Både psykologisk og pedagogisk avdeling var representert med ledere og ansatte. De presenterte sin utdanning av psykologer og hvilke prosjekter de gjorde på Universitetet. De fikk svar på spørsmål om hvordan den psykiske helsehjelpen er i Norge og hvordan studiene er bygget opp.

Både Redd Barna og Universitetet har ytret ønske om å besøke Norge. Redd Barna har ønsket å se BUP, PUT (psykiatrisk ungdomsteam), familieavdelingen i Karasjok og habiliteringstjenesten. Mens Universitetet var særlig interessert i arbeid med autisme og barnehabilitering. De kunne også ønske seg at noen kom fra Norge og holdt foredrag om disse temaene. Sånn har turen ført til at bekjentskaper er inngått, kunnskap om psykologisk arbeide og utdannelse er utvekslet og at det er åpnet for et fremtidig samarbeide.

Om kvelden var det mulighet for sosialt samvær, shopping i en by med masse butikker og å spise middag sammen. Det er mange restauranter i byen. På en av kveldene var ikke valget av sted så heldig siden maten kom sent, var lite stekt og diskomusikken svært høy. Noe som krevde tålmodighet og handlekraft av turens deltakere. Det ble en annerledes middag hvor mange av oss var på dansegulvet i god discostil lenge før maten ble servert. For noen av deltakerene ble det hele veldig morsomt og et av turens høydepunkt. Sånn kan man risikere om en ikke snakker språket og er ukjent med gode steder å gå ut på. Hele søndag gikk med til å reise hjem og fordøye turen. Vi hadde fine stopp underveis. Blant annet i Lizta- dalen hvor det står ett monument over falne fra befrielsen av Kirkenes på slutten av 2. verdenskrig. På dette stedet tok vi ett gruppebilde av alle deltakerne (under). Siden turen var så vellykket har vi bestemt oss for å gjenta ekspedisjonen hvert andre år.