Både Åse Hoff og Turid Vaagen var medlemmer av Seniorkollegagruppa (nå kalt kollegastøttegruppen) da den ble etablert i 1993 og frem til 2006. Her deler de noen av sine erfaringer for å gi oss andre et lite innblikk i hva tilbudet om kollegastøtte er for noe.

1. Grovt sett - hvor mange saker har dere vært involvert i og hva slags saker har det dreid seg om?

Turid Vaagen forteller at hun har ført statistikk. Det har i alt vært 16 saker (og muligens et par til som Paul Brudal jobbet med). De to medlemmene har delt sakene mellom seg med henholdsvis 9 og 7.

Det er ikke lett å finne en fellesnevner for sakene, uttrykker Turid Vaagen, bortsett fra at det har dreiet seg om psykologer som har slitt med problemer som har vært knyttet til yrkesutøvelsen. Hun forteller: ”I to av sakene hadde psykologene fått sparken fra sin jobb p.g.a. brudd med fagetikk og lover. I to tilfeller ble psykologen plaget og truet av tidligere pasient/venn til pasient som var misfornøyd med behandlingstilbudet som hadde blitt gitt. I et par tilfeller dreiet det seg om psykologer i ”pionerjobber”, dvs. som første psykolog ved institusjon hvor det skulle introduseres psykologfaglig tenkning og psykologrollen ble møtt med mye motstand. I ett tilfelle dreiet det seg om en sak hvor tillitsapparatet ordinært burde kunne ha bistått, men hvor dette var inne i selve konflikten. I et par tilfeller var psykologen i komplisert livssituasjon, som i sin tur fikk innvirkning på yrkesutøvelsen. I 3 av sakene,…., dreiet det seg om betydelige samarbeidsproblemer på arbeidsplass. I alle tre sakene resulterte det i skifte av arbeidsplass, og støtten som ble gitt fra Seniorkollega-gruppen ble opplevd som viktig.”

2. Hva synes dere har vært det mest krevende og/eller belastende ved å ha et slikt verv?

Åse Hoff formidler at hun trodde det skulle bli belastende å være tilgjengelig for kolleger i tillegg til overbooket pasientpraksis, men i og med at det har vært så få henvendelser har jo denne bekymringen aldeles falt bort.

Turid Vaagen synes heller ikke det har vært for krevende og belastende. Hun utdyper: ”Utgangspunktet har vært at Seniorkollega-gruppen skulle gi en hjelp til kartlegging og avklaring av problematikk, inkludert støtte, og at vi så ved behov kunne trekke inn andre hjelpere, så som psykolog eller psykiater, advokat, tillitsvalgt, arbeidsgiver mv.”

Begge opplever at oppgavene ligner vanlig terapeutisk/veiledningsarbeid.

3. Hva har vært det mest givende med å ha en rolle som denne?

”Å være til nytte. Jeg har erfart at jeg har kunnet være til nytte ved det arbeidet jeg har utført”, svarer Turid Vaagen på dette spørsmålet. Åse Hoff utdyper videre: ”Rollen har gitt meg en meningsfull senioropplevelse, med det mener jeg at det kjennes riktig å være disponibel og gi videre av erfaring gjennom
 langt yrkesliv.”

4. Til å begynne med var dere jo 3, da Paul Brudal også var med i en periode. Hvordan har det vært å være bare to? Har det spilt noen rolle at dere er to kvinner? I hvor stor grad har dere begge vært involvert i samme sak eller delt dem mellom dere?

Antallet henvendelser synes å ha vært greit å håndtere for to personer, men begge uttrykker at det er en fordel å ha tilgang på mannlige kollegers perspektiv. Dette har Turid Vaagen fått gjennom et godt faglig miljø i sin daglige jobb. De to medlemmene har drøftet saker med hverandre, og bistått hverandre med å finne psykoterapeut til psykolog som har henvendt seg til dem. Ellers har de håndtert sakene hver for seg.

5. Dere er jo blitt kjent med kolleger på en annen måte enn ellers gjennom dette vervet. Hva er deres inntrykk av profesjonens medlemmer med hensyn til fagetisk standard, sårbarhet som arbeidstakere og konflikthåndtering slik dere har sett det gjennom vervet?

Åse Hoff svarer slik på dette spørsmålet: ”Om de jeg har hatt kontakt med må jo sies at deres fagetiske standard nettopp har uttrykt seg gjennom å søke råd; men det skal vel også sies at
 i et par tilfelle har kanskje nøden mer enn etisk bevissthet utløst rådsøkingen. At psykologer kan være utsatt og sårbare synes jeg at jeg har sett en del eksempler på gjennom mitt yrkesliv, men kan ikke si at det er spesielt erfaringer fra seniorkollegagruppen som gjør at jeg synes det. Konflikthåndteringsmot- og evne tror jeg rett og slett psykologer har mer

 av enn kanskje andre yrkesgrupper, vi er muligens mer innstilt på at konflikter er hverdagskost og at faget vårt gir innstilthet og verktøy for konfliktløsninger.” Turid Vaagen uttrykker seg slik om det samme tema: ”Jeg synes det er vanskelig å generalisere noe ut fra det selekterte utvalg vi har møtt av psykologer som har søkt bistand hos oss. Men man blir jo minnet om noe man vet; at selv om vi vet så mye om konflikthåndtering, stressmestring mv., så kan vi selv få problemer. Ofte er det jo slik at mange belastende faktorer spiller sammen og bidrar til problemutvikling. Et par av sakene har fått meg til å tenke over hvor sårbar man blir som hjelper/psykolog når den man har forsøkt å hjelpe, vender seg mot en – med trusler og advokater mv. Da er det vanskelig ikke å bli rammet følelsesmessig selv om man har det faglige på ”det tørre”.