Heidi Tessand er nominert til vervet som visepresident i Psykologforeningen og må svare på spørsmål om "de store tingene".I desember 2015 vedtok styret i Akershus lokallag av Norsk psykologforening å nominere henne til vervet som visepresident for fag- og profesjonspolitikk. Bare for å gi dere et realistisk portrett av Heidi: Når jeg går på do, og kommer tilbake, har hun i mellomtiden rukket å avtale tre møter, overbevist noen om noe, lest en prosjektrapport og skrevet et blogginnlegg om hvor viktig samfunnspsykologien er som paradigme og perspektiv.

Neida, så ille er det ikke. Vel, jo.

De store tingene

Uansett, det vi skal finne ut av i dag er hva Heidi mener om de store tingene. Om psykologi og profesjon og politikk. Aller først litt bakgrunn.

Joanna Rzadkowska: Heidi, du jobber for øyeblikket som psykologspesialist ved BUP Øvre Romerike, men jeg forstår det slik at du har vært gjennom flere ledd i næringskjeden?

Heidi Tessand: Jeg har jobbet i nesten hele tiltakskjeden for barn og unge, eksempelvis psykisk helsetjeneste for barn og unge i kommunen, PPT, i barneverntjenesten og BUP. Nå jobber jeg i et ambulant team, og som leder for et samarbeidsprosjekt mellom barneverntjenesten og BUP.

JR: Hva slags prosjekt?

HT: Målet er at ungdom som bor på fosterhjem eller institusjon skal få høyere livskvalitet. Vi skal også sørge for samtidighet i helse- og omsorgstjenester. Vi tar utgangspunkt i ungdommens eget utviklingsprosjekt, og vi måler om den hjelpen vi gir faktisk hjelper. Vi skal også bruke organisasjonsteori og måle om selve samarbeidsmodellen har effekt på hvordan ungdommen opplever hjelpen.  

JR: Vil ikke et eventuelt verv i Norsk psykologforening også ha en del å gjøre med organisasjonsteori?

HT: Jo, heldigvis har jeg erfaring fra organisasjon og ledelse. Jeg har hatt bijobber i næringslivet de siste 10 årene, og har blant annet jobbet med organisasjonsutvikling, konflikthåndtering og formidling. Jeg har lært mye gjennom disse jobbene som jeg håper foreninga kan dra nytte av.

"

Psykologi som fag er mer enn terapi.

"

JR: Jeg har lest at du er opptatt av psykologen som samfunnsaktør, hva mener du med det?

HT: Det er jo mange ting, men jeg registrerer at myndighetene ønsker at vi skal bidra bredt. Hvordan lage helsefremmende arenaer? Hvordan forebygge psykiske helseplager? Psykologer er terapeuter, men psykologi som fag er mer enn terapi. Som fagfolk er vi viktige kunnskapsleverandører til politikere, vi kan formidle forskning, slik at beslutninger blir tatt på grunnlag av kunnskap og ikke ideologi eller synsing.

TV-debatt med statsministeren

JR: Du er en synlig formidler. Aktiv på Twitter, du skriver blogginnlegg og debatterer i aviser og tidsskrift og prater på podcast for VGTV. Og du har debattert på NRK mot Erna Solberg!

HT: Ja, det var gøy! Jeg har jobbet mye med formidling, tidligere teatererfaring kommer godt med. Jeg er opptatt av å dele psykologien, ikke holde kortene til brystet. Vi bør for eksempel både formidle hva terapi er, men også hvordan samfunn og individ samvirker. For eksempel vet vi at jo flere negative opplevelser – jo større risiko for utvikling av uhelse. (se: ACE Study). Mobbing og skolefravær er viktige prediktorer for senere utenforskap. Det er også stor grad av sosial ulikhet i helse. Noen av oss må påta oss å formidle dette, det er en del av vårt samfunnsoppdrag. Jeg kan bistå her. Presidenten reiser mye, behovet for debattanter oppstår fort, og jeg kan avlaste han.

"

Det er også stor grad av sosial ulikhet i helse. Noen av oss må påta oss å formidle dette.

"

JR: Ja, her kommer vi over til hvordan du skal bruke alle disse talentene og all denne erfaringen. Hva med for eksempel spesialistutdanningene du muligens får ansvaret for?

Ideer om spesialistutdanningen

HT: For det første vil jeg si: Det er jo Landsmøtet som velger sine, så det blir spennende å se om de synes at jeg er en aktuell kandidat. Men jeg mener at en av Norsk psykologforenings største utfordringer når det gjelder spesialistutdanningene, er å håndtere det store spennet fra helt nyutdannede, ferske psykologer uten arbeidserfaring til psykologer med mye arbeidserfaring og flere videreutdanninger. Hvordan gjøre spesialistutdanningen relevant og hvordan skal vi treffe behovet i dette spennet? Vi må huske på at psykologer i spesialistutdanning ikke er studenter, men kolleger og sparringspartnere.

JR: Hvordan kan dette gjøres helt konkret?

HT: Vi kan for eksempel kartlegge kompetansen hos psykologer i spesialisering. En har doktorgrad, en er jurist, en har vært i Sierra Leone i 10 år. Kan vi utnytte denne kompetansen som en felles ressurs? Og så må jeg legge til at spesialistutvalgene har gjort en fantastisk innsats med de nye programmene, mange av dem jobber på frivillig basis på kveldstid. Det er bare å ta av seg hatten.

JR: Annet?

HT: Jeg er opptatt av å lage gode evalueringer og hvordan bruke dem i utviklingsarbeid. Jeg har jobbet en del med kvalitetssikring, og ønsker å bidra med den erfaringen som visepresident. Kanskje vi burde systematisk innhente informasjon fra deltakerne underveis i utdanningen, og knytte veiledning og kurs enda tettere sammen.

JR: Er det andre ting du synes er viktig hvis du blir visepresident?

Nyansert og tydelig

HT: Norsk psykologforening er både en fagforening, og en faglig forening. Jeg er veldig interessert i å være med på å videreutvikle det strategiske arbeidet. Og så må jeg tilbake til formidling: Psykologer er kjent for å være tåkefyrster, at de tar lite stilling, at de svarer «det kommer an på» på alt. Like typisk er diskusjoner om «for» eller «mot», og at vi havner i hver vår skyttergrav. Jeg mener at det ikke er noen motsetning mellom å være nyansert og samtidig tydelig på hva man mener. For eksempel vil jeg ikke være for eller mot pakkeforløp, men ser fordeler og ulemper med dette. Og så må du ta med at jeg hater stråmannsdebatter, det er det verste jeg vet!

"

Jeg er veldig interessert i å være med på å videreutvikle det strategiske arbeidet.

"

Dette utbruddet av engasjement får være siste ord for i kveld. Vi pakker sakene og beveger oss ut på den iskalde gaten. Natten senker seg og jeg skal hjem og sove. Men det skal ikke Heidi! Hun skal «skrive noe greier og forberede et foredrag til i morgen først».

Sagt om Heidi:

Fredrik Hansen, tidligere leder av Hordaland lokallag av Norsk psykologforening og medlem av spesialistutvalget for samfunn- og allmennpsykologi:

Heidi er en sterk kandidat for vervet som visepresident. Hun har praksiserfaring både fra kommune, spesialisthelsetjeneste og ulike organisasjoner. Hun er snart dobbeltspesialist, i samfunn og klinisk barn og unge. Hun har dermed et svært relevant utgangspunkt for dagens diskusjoner om tjenesteutvikling og samhandling. Hun har også vist over tid at hun er en svært god formidler, både skriftlig og muntlig. Dette er en viktig kvalitet for en fagforening som både skal møte behovene for dialog mellom medlemmer med ulike interesser og også påvirke politiske diskusjoner om psykologers arbeid i det norske samfunnet. Heidi har etter mitt syn evnen til å kunne adressere utfordrende tematikk på tvers av linjer og faglige ståsted på en måte som ivaretar alle parter i diskusjonen.