Spørsmål:
Jeg er snart ferdig med profesjonsstudiet i psykologi. Hvor mye kan jeg engasjere meg i en psykologisk utredning i min egen familie? Min lillesøster utredes hos BUP. Jeg har informasjon om min familie som er relevant for BUP-psykologens utredning. De sikter seg inn på en diagnose for min lillesøster. Jeg er uenig i den diagnosen min søster får. Konsekvensen er at hun fremdeles ikke får den hjelpen jeg tror hun trenger. Jeg ønsker ikke å blande meg inn i psykologens diagnosesetting eller avgjørelser, men jeg ønsker å gi ham den informasjonen jeg sitter på. Vår mor ønsker ikke at jeg skal koples inn i saken, men min søster (15 år) ønsker at jeg skal snakke med psykologen. Jeg veldig usikker på min rett til å involvere meg. Jeg har sagt til min søster at hun må be psykologen om å ringe meg, fordi jeg ikke kan ta kontakt selv. Alt jeg vet om min søster er som familiemedlem, og er til dels intime og personlige ting om min familie. Hva har jeg lov til, hva har jeg rett til og hva er riktig fremgangsmåte?

Svar:

Du er her kun bror av en pasient. Du skal ikke diagnostisere din søster. Dersom du blir kontaktet av psykologen for å gi informasjon, så kan du gi informasjon, som bror. Men merk at du ikker er, eller skal utgi deg for å være, psykolog eller i noe profesjonelt forhold til din søster. Du skal derfor ikke diagnostisere din søster, men kun gi den informasjon du mener er relevant. Du er ikke pliktig til å gi informasjon. Du må selv vurdere om det er hensiktsmessig - av hensyn til deg selv eller din søster å gi informasjon. Den informasjon du gir vil bli ført inn i din søsters journal - og er gjenstand for innsynsrett. Siden du her ikke har rollen som profesjonell, så er det fullt mulig for deg aktivt selv å oppsøke behandleren med informasjon. Men en slik egeninitiert handling vil ofte avstedkomme reaksjoner fra enten pasienten eller andre pårørende. Dette kan være reaksjoner som kan gjøre totalsituasjonen vanskeligere får deg eller pasienten (din søster). Tenk derfor nøye gjennom dette før du eventuelt går til et slikt skritt. Din situasjon er et eksempel på de vanskelige avveiningene familie og pårørende er i. En ønsker å hjelpe, men det er ofte begrenset hva en ut fra en totalsituasjon kan gjøre.