Spørsmål:

Vi vurderer å lage et fast opplegg for å kvalifisere våre psykologer til spesialistgodkjenning så raskt som mulig. Hva vil dere anbefale oss å gjøre? Vi arrangerer skrivekurs/oppgaveveiledning og dekker selvfølgelig de nødvendige spesialiseringskursene og veiledning. Utover det må psykologen ordne alt selv i forhold til veiledning og praksis, for eksempel ved at man må søke ny jobb innenfor samme klinikk for å få nødvendig praksis. Unødvendig tungvint for psykologen, og heller ikke i sykehusets interesse da sykehuset har mangel på spesialister.

Svar:

Det er store variasjoner i hvordan de ulike arbeidsplassene organiserer spesialiseringen. Tradisjonelt har den enkelte psykolog ordnet det meste, og arbeidsgivers rolle har i stor grad vært å dekke kostnadene. Ifølge statistikken har det fungert forbausende godt, særlig de senere årene. Veiledning blir selvfølgelig sørget for, det er jo helseforetaket pliktig til, og jeg har ikke inntrykk av at dette er noe uoverkommelig problem selv om det jevnlig må kjøpes ekstern veiledning. Jeg går ut ifra at ditt sykehus også har dette ”på stell”. Veiledning er jo ikke bare en del av en kvalifisering, men også en nødvendig kvalitetssikring av spesialisthelsetjenesten. Oppgaveveiledning/skrivekurs gjennomføres i varierende grad. Noen helseforetak gjennomfører slike opplegg jevnlig. Oppgaveskriving er som regel det som ”henger lengst etter” i kvalifiseringen. Plan for praksis/utdanningsforløp. Jeg vet ikke hvor hyppig formelle planer for praksis/utdanningsforløp forekommer, men de kullene som har blitt uteksaminert siden år 2000 har blitt spesialister langt raskere enn tidligere årskull. 50% av psykologene er spesialister allerede 7 år etter eksamen. Dette innebærer at de fleste psykologer er svært målrettet når det gjelder nødvendig praksis, siden det tar minst 5 år å bli spesialist. Det vil vel være naturlig at en individuell tentativ plan for spesialistkvalifisering er en del av den årlige medarbeidersamtalen som jeg går ut ifra at alle arbeidsgivere har med den enkelte ansatte. Noen helseforetak har mer eller mindre formelle ordninger for å sikre at psykologer raskt får med seg nødvendig praksis. Slike rotasjonsordninger kan imidlertid enkelte steder innebære uforholdsmessig store administrative kostnader (personell for administrering). Vær derfor oppmerksom på å lage ordninger som ikke krever for stort administrativt apparat, og ikke overadministrer det som uansett ordner seg selv. Dersom det er flaskehalser i praksiskravene, så kan det enkelte steder kreve en innsats for å få praksis på sengeavdelinger for de som skal ta voksenfordypning. Rotasjonsordninger kan lett avstedkomme tautrekkinger i form av diskusjoner mellom avdelinger om intern-faktureringer.

Mitt beste råd må i kortversjon være:

• Fortsett med umiddelbart å få nyutdannede inn i veiledningsforhold. Dette gjelder også de som er i vikariater. Erfaringsmessig blir vikarer uansett værende ett eller annet sted ved sykehuset i lang tid fremover, selv om vikariatene hver for seg er av begrenset varighet. J.fr. også spesialisthelsetjenestens behov for å kvalitetssikre behandlingen.
• Få de nyutdannede umiddelbart inn i fellesprogrammene (begynnelsen på kurskravene), også for de som har vikariater.
• Sørg for at psykologen kommer i gang med oppgaven i tide (oppgaven kan godt gjøres ferdig lenge før praksiskravet er oppfylt). Oppgaveskrivingskurs (ofte dagskurs) og oppgaveveiledning kan være stikkord.
• Sjekk hva ved praksiskravene som er et problem + evt. andre forsinkende ledd. Og se hva dere enkelt kan gjøre for å løse det.
• Innarbeid ajourføring av personlig plan for spesialistkvalifisering i de årlige medarbeidersamtalene. Det er utrolig hva psykologen og den nærmeste leder kan løse når de bare får tenkt seg om. Det enkleste er ofte det beste.
• Gi en psykolog ansvar for årlig å samle inn og sjekke at alle psykologer ved foretaket har en god nok spesialiseringsplan.