Selvmordsforskningen har i flere tiår vært tungt dominert av kvantitativ risikofaktorforskning. En metaanalyse av 50 års risikofaktorforskning konkluderte nylig med at ingen risikofaktorer har klinisk nytteverdi. Dette gjelder også psykiske lidelser, inklusive depresjon, som i mainstream selvmordsforskning og -forebygging ofte løftes frem som ikke bare den viktigste risikofaktoren, men også selve «hovedårsaken» til selvmord. Risikofaktorforskningen har dermed ikke bare bidratt med lite nyttig kunnskap, men har også bidratt til å styre selvmordsforebyggingen i en uheldig retning, med et hovedfokus på diagnostisering og behandling av psykiske lidelser i selvmordsforebyggende øyemed. Suicidalitet oppfattes dermed som noe individuelt og patologisk.

Kvalitativ selvmordsforskning har ikke bare utfordret den etablerte «sannheten» om at de aller fleste som tar sitt liv har en psykisk lidelse, men har også bidratt med kunnskap om ulike kontekstuelle forståelser av selvmord. Da fremstår suicidalitet i mange sammenhenger mer som et eksistensielt fremfor psykiatrisk fenomen. Kontekst kan imidlertid være så mangt. Jeg vil presentere en rekke eksempler på ulike kontekstuelle forståelser av suicidalitet, og argumentere for at kunnskap om slike, og fokus på suicidalitetens subjektive meninger, er mye mer relevant for klinisk arbeid enn kunnskap om risikofaktorer.

Heidi Hjelmeland er professor ved Institutt for psykisk helse, NTNU. Hun har forsket på mange ulike aspekter ved suicidalitet siden 1992. Som leder for Regionalt ressurssenter for selvmordsforskning og –forebygging Midt-Norge i perioden 1997-2003, var hun ansvarlig for implementeringen av den aller første norske Handlingsplan mot selvmord i regionen. Hun har vært visepresident i International Association for Suicide Prevention i to perioder.