Målbeskrivelse for familiepsykologi

1. Innledning

Målbeskrivelsen for familiepsykologi skal tydeliggjøre målet med videreutdanningsprogrammet og hvilke utdanningsaktiviteter som skal bidra til at psykologene utvikler forventet kompetanse.

Dokumentet skal beskrive:

Samfunnsoppdraget til spesialister i familiepsykologi, arbeidsoppgaver, roller, funksjon og virkeområde
Kompetansene til psykologspesialister i familiepsykologi
De ulike læringsaktivitetene som skal bidra til utvikling av kompetansene
Grunnlaget for vurdering av egen utvikling og egne prestasjoner
Grunnlaget for veiledernes tilbakemeldinger på psykologenes utvikling underveis i utdanningen og bedømming av faktisk læringsutbytte til slutt

Spesialistutdanningen skal bidra til at spesialister i familiepsykologi utøver sitt yrke i overenstemmelse med de fagetiske og samfunnsmessige krav.

Gjennom praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid er målet å gi psykologene en særskilt metodekompetanse, profesjonskompetanse og samarbeidskompetanse i sitt arbeide til det beste for brukerne. Norsk psykologforening har vedtatt Prinsipperklæring om evidensbasert praksis. Det vil si prinsippet om at all psykologvirksomhet skal baseres på en integrering av den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål.

2. Beskrivelse av spesialiteten i familiepsykologi

2.1 Definisjon

Familiepsykologi er et komplekst felt. Det omhandler et systemperspektiv på relasjoner og utvikling, og tar for seg hvordan relasjoner dannes og opprettholdes over tid. Videre integreres kulturelle perspektiver, hvordan samfunn og tradisjoner påvirker relasjoner - og ikke minst skjæringspunktet mellom individuelle forskjeller og sosiale relasjoner.

Spesialister i familiepsykologi har kunnskap om relasjoners betydning for menneskers fysiske og psykiske helse og sosiale fungering. Fagområdet hviler på praktiske psykologiske behandlingstradisjoner, familiepsykologisk forskning og vitenskapsteori.

Spesialister i familiepsykologi har kunnskap og ferdigheter som muliggjør arbeid med individ, familie, nettverk og systemet rundt, med særlig vekt på familiens særegne trekk og plass i samfunnet. Her inngår også en forståelse av familien i et livsløpsperspektiv og de mest alminnelige små og store kriser som kan ramme familien.

2.2 Funksjon- og virkeområde

Spesialister i familiepsykologi har oppgaver på forskjellige tjenestenivåer. De arbeider med barn, ungdom, voksne, eldre, par og familier i kommunale tjenester, spesialisthelsetjenesten, barnevern, familievern og i somatiske helsetjenester. Spesialister i familiepsykologi tilbyr helhetlige og systemiske behandlingsløp som inkluderer familien. Psykologspesialisten kan inneha lederfunksjoner innenfor de nevnte tjenesteområdene.

2.3 Rolle og oppgaver

Psykologspesialisten har ansvar for kvalitetssikring av psykologers og andre profesjonsutøveres faglige arbeid. Spesialistene har ansvar for veiledning av andre fagpersoner og gir konsultasjon til andre faggrupper. Spesialistene samhandler med andre tjenesteytere på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten for øvrig. Psykologspesialistens ansvar er å sørge for at psykologfaglige perspektiver tas med ved utvikling av tjenestene. Psykologspesialistene har også etisk ansvar, juridisk ansvar og kan ha administrativt ansvar.

Spesialister i familiepsykologi vurderer familiens situasjon og problemer, planlegger tiltak og evaluerer tjenestene basert på klienten(e)s ønsker og vurdering av kontekst. De iverksatte tiltakene, av kortere og lengre varighet, innebærer ulike former for psykoterapi, psykoedukasjon, familiearbeid, nettverksarbeid, rehabilitering og systemarbeid. Psykologspesialister forventes å kunne anvende forskjellige former for psykoterapi og sørger for at pasienten har innflytelse når det gjelder behandlingsvalg.

3. Kompetanse

I denne delen av målbeskrivelsen vil de forventede kompetansene beskrives. Kompetansene danner grunnlaget for tilbakemeldinger fra veileder underveis og vurdering av faktisk læringsutbytte til slutt. Kompetansene utvikles gjennom ulike utdanningsaktiviteter som beskrives i neste kapittel.

Utøvelse av yrket som spesialist i familiepsykologi krever både generell og spesifikk kompetanse, herunder relevant kunnskap og kliniske ferdigheter. Gjennom praksis, kurs, veiledning og skriftlig arbeid forventes det at psykologene utvikler dette. Psykologspesialistenes kunnskap kommer til syne gjennom å utvise forståelse av fakta, teorier, begreper og prinsipper. Forståelsen gir forutsetning for å se sammenhenger og trekke egne slutninger.

Ferdighetene er de forutsetningene psykologen har til å anvende kunnskapen som grunnlag for å løse problemer og oppgaver.

3.1 Målgruppe for spesialistutdanningen

Målgruppen for dette obligatoriske programmet er psykologer som har gjennomført fellesprogrammet og som har behov for kompetanse på endringsarbeid i møte med klienten(e) og systemet rundt.

Programmet er særlig relevant for tjenester der psykologen aktivt forholder seg til at brukerne er en del av et større system, for eksempel familie, hjelpesystem og nettverk.

3.2 Generell kompetanse

«Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdannings- og yrkessammenheng, gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning» (Nasjonalt klassifikasjonsrammeverk for livslang læring)

Den generelle kompetansen som psykologspesialist innebærer å kunne:

Løse komplekse faglige problemstillinger og utfordre etablert kunnskap og praksis på fagområdet
Anvende fagetiske prinsipper i tråd med Etiske prinsipper for nordiske psykologer i komplekse problemstillinger og dilemmaer
Sørge for brukermedvirkning på ulike nivåer (individ-, tjeneste- og systemnivå)
Lede strategisk tjenesteutvikling
Reflektere over potensielle konsekvenser som sosial og kulturell bakgrunn, samt personlige erfaringer kan ha på egen profesjonalitet, og opptre respektfullt i møte med individer og grupper
Kritisk analysere og formidle egne faglige erfaringer og kompetanse
Ivareta digital sikkerhet og bistå i faglig kvalitetssikring i utviklingen av teknologiske løsninger, både på individ- og systemnivå
Anvende kunnskap om andre faggrupper for å kunne samhandle tverrfaglig og på tvers av virksomheter og nivåer

3.3 Spesifikk kompetanse

Kompetansen i spesialiteten hviler på et systemisk og familiepsykologisk kunnskapsgrunnlag med tilhørende intervensjoner.

I familiepsykologien skilles det mellom å samarbeide med systemene rundt klienten, for eksempel foreldre, skole, og andre instanser (BUP/DPS/barnevern etc.) og det å jobbe systemisk. Å jobbe systemisk vil si å jobbe her og nå med et relasjonelt perspektiv, for eksempel mellom familiemedlemmer eller andre personer/systemer ut fra et familiepsykologisk kunnskapsgrunnlag.

3.3.1 Kunnskaper

Det er et mål at spesialister i familiepsykologi bygger sin praksis på oppdatert forskning på hva som er virksom og effektiv psykologisk praksis for par, familier og større systemer.

Læringsaktivitetene skal bidra til at psykologen får økt innsikt i arbeid med kompleksitet gjennom forståelse av problemers årsaker og de sammenhenger de inngår i. Spesialister i familiepsykologi skal ha kunnskap om:

Familiens plass og betydning i vårt samfunn, strukturelle endringer som har funnet sted og hvilken innvirkning det har på livsformer og verdier
Systemenes/kontekstens betydning for menneskers levekår og psykiske helse
Individuelle, kontekstuelle og kulturelle forskjellers betydning for relasjonsarbeid, problemforståelse og behandling
Hvordan familiens livsløp og spesielle kriser i livsløpet griper inn i menneskers liv og påvirker samspillet med andre
Endringsarbeid med familier og par
Ulike familieterapeutiske tilnærminger og intervensjoner
Måter å skape terapeutisk relasjon i møter med individer, par, familier og større systemer
Å ivareta barneperspektivet både når barna er med i samtalen og når de ikke er med i samtalen
Utredning, vurdering og diagnostikk av familiens situasjon, problemer, psykisk helsetilstand og alvorlighetsgrad
Forståelse av diagnoser i et individuelt og systemisk perspektiv
Evidensbaserte familieterapeutiske modeller ved spesifikke lidelser
Makt/asymmetri i familiesystemer, samt bevissthet om egen maktposisjon
Når familieterapi ikke er en relevant behandlingsform eller bør brukes i kombinasjon med andre behandlingsformer

3.3.2 Ferdigheter

Gjennom det obligatoriske programmet skal psykologene videreutvikle ferdigheter i:

Terapeutisk samtale med flere i rommet samtidig
Å kunne håndtere ulike dilemmaer i møte med barn og unge, foreldre og omsorgspersoner, som for eksempel:

-Tilpasse familiesamtalen til barnets utviklingsnivå

-Håndtere ulike bestillinger i tilknytning til problem- og løsningsforståelse

-Når barnet ikke vil snakke i terapirommet

-Når barnet snakkes om på en ufordelaktig måte/blir omtalt som problemet

-Når det oppstår hemmeligheter i rommet

-Barn og ungdom som ikke ønsker å involvere foreldre

-Utagering, både rettet mot barn/ungdom, mellom foreldre og deg som terapeut

Spesifikke familieterapeutiske intervensjoner, som for eksempel reflekterende team, iscenesettelse, genogram, eksternalisering, triangulerte samtaler, sirkulære spørsmål og så videre
Å bidra til å løse opp i fastlåste samspillsmønstre
Å hjelpe familier og systemer i krise og/eller konflikt og kunne avdekke vold
Å fremme verdighet og mestring hos alle i terapirommet
Å håndtere og anvende forskjeller mellom klienter som en terapeutisk ressurs
Å velge relevant intervensjon i samarbeid med klienten
Selvrefleksivitet i møte med flere i rommet
Å samarbeide med andre systemer og bidra til samhandling mellom tjenestenivåer

4. Utdanningsaktivitetene

Det obligatoriske programmet består av praksis, kurs, veiledning og skriftlig arbeid. Det stilles særskilte krav til erfaring med spesifikke arbeidsoppgaver og omfang. Der det er nødvendig stilles det også tjenestespesifikke krav. Fagutvalget i familiepsykologi bestemmer hvilke valgfrie programmer som kan godkjennes til spesialiteten.

Gjennom et utdanningsløp på minimum 5 år videreutvikles grunnkompetansen til psykologer. Den kliniske ekspertisen utvikles gjennom klinisk og vitenskapelig opplæring, teoretisk forståelse, erfaring, egenrefleksjon og kunnskap om ny forskning. Kunnskapstilegnelse skjer primært gjennom deltakelse på kurs og litteratur. Utvikling av ferdigheter skjer primært i praksis, men praksis, kurs og veiledning er arenaer for integrasjon av kunnskap og ferdigheter. Variert praksis er en forutsetning for å utvikle spesialistkompetanse.

Det skriftlige arbeidet skal gi forutsetning for å systematisere egne erfaringer og kunnskap, og dokumentere integrasjon av forskning og anvendt psykologi. Det skriftlige arbeidet reguleres av utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid. Det forutsettes at det brukes familiepsykologisk litteratur (se anbefalt litteraturliste til kurs på obligatorisk program). Ved drøfting av klinisk arbeid forutsettes det en kritisk vurdering av valgte intervensjoner, metode- og teorigrunnlag

Det skal være en sammenheng mellom kurssekvensene og det legges stor vekt på egenaktivitet og erfaringsbasert læring.

4.1 Kurs

Målet med kurssekvensen på minimum 96 timer over 1,5 år er å øke deltakernes forutsetninger for å kombinere forskningsbasert kunnskap, klinisk ekspertise, pasientens og foresattes ønskemål (jfr. prinsipperklæringen om evidensbasert praksis). Kursene skal også gi psykologene forutsetning for å samarbeide tverrfaglig og tverretatlig.

På kursene presenteres teori og metoder. Undervisningen skal gjennomgående belyses med kliniske eksempler. Dette kan foregå via videoklipp, gjennom rollespill, eller demonstrasjoner. Det bør settes av tilstrekkelig tid til ferdighetstrening på hvert kurs. Dette kan være rollespill, gruppearbeid eller andre egenaktiviteter.

For at ferdighetstrening ikke skal gå på bekostning av annet innhold forventes det at kursdeltakeren forbereder seg ved å lese en artikkel, se en video, etc. som legges ut i forkant av ansvarlig kursarrangør.

Det er utarbeidet en anbefalt litteraturliste for dette obligatoriske programmet.

Undervisningen skal ta hensyn til interseksjonalitet, slik at kjønn, kjønnsidentitet, kultur, etnisitet, rase, alder, familiekontekst, religion og seksuell orientering tas med i vurdering av hvilke faktorer som påvirker personlighet, verdier, verdenssyn, relasjoner, psykopatologi og holdninger til behandling. Psykologen vil få øvelse i hvordan sørge for likeverdige tjenester og brukermedvirkning; individuelt og på tjenestenivå.

Kurs 1. Grunnleggende forståelse av familiepsykologisk behandling (2 dager)

Det første kurset inneholder følgende temaer:

Hva er familiepsykologi?
Familieterapiens historie, kort oppsummert
Hvordan familiepsykologer jobber i dagens Norge
Familieterapi som foretrukken metode og når familieterapi ikke er indikert
Et kritisk blikk på egen praksis
Terapeutisk holdning og selvrefleksivitet
Makt og asymmetri
Brukermedvirkning, diagnostisering/kartlegging

Forventet læringsutbytte:

Å kunne plassere familiepsykologi i en større faglig kontekst
Økt forståelse av relasjonelle prosesser, problemer i familien og av at problemer oppstår i en sammenheng
Økt kunnskap om forskjellene mellom det å jobbe individuelt og systemisk
Økt bevissthet om terapeutens påvirkning på familiesystemet

Kurs 2. Familieterapi med barn (2 dager)

Følgende temaer er inkludert på kurs 2:

Utviklingspsykologi (eksempelvis tilknytningspsykologi, barnets temperament og emosjonell og kognitiv utvikling)
Foreldreveiledning (COS, TIK, PMTO, EFST, ICDP, DUÅ, osv.).
Familieterapimetoder der barn er tilstede i terapirommet (for eksempel strukturell, narrativ, kognitiv og barneorientert familieterapi)

Forventet læringsutbytte:

Kunne integrere utviklingspsykologisk kunnskap i familieterapeutisk praksis
Forstå når familieterapeutiske metoder bør/ikke bør anvendes, og kunne tilpasse metode til aktuell familie
Kunne inkludere barn i samtalen
Kunne avdekke risikotemaer i familien, for eksempel sinne og vold

Kurs 3. Familieterapi med ungdom (2 dager)

Følgende temaer blir gjennomgått på kurs 3:

Strukturerte familieterapimetoder (MST, FFT, FBT, TBFT)
Når strukturert familieterapi ikke passer til familien
Familieterapi som foretrukket metode ved ulike tilstander (eksempelvis spiseforstyrrelser, atferdsvansker, depresjon, skolevegring)

Forventet læringsutbytte:

Kunnskap om utvalgte familieterapeutiske metoder
Forstå når familieterapeutiske metoder bør/ikke bør anvendes, og kunne tilpasse metode til aktuell familie
Forståelse for ulike dilemmaer i møte med ungdom og mulige måter å møte disse dilemmaene på
Hvordan kombinere familieterapi med ungdom med individualsamtaler og foreldresamtaler

Kurs 4. Parterapi (2 dager)

Følgende temaer er aktuelle for kurs 4:

Parterapimetoder, for eksempel EFT-C, Gottman
Risikotemaer: Vold og overgrep, konflikt, asymmetriske forhold, rus og avhengighet, personlighetsproblematikk

Forventet læringsutbytte:

Kjennskap til mangfoldet i parterapimetoder
Kunnskap om en utvalgt parterapimetode
Kunne avdekke risikotemaer i parterapi

Kurs 5. Familien i samfunn. Familien i kriser (2 dager)

Følgende temaer gjennomgås på kurs 5:

Systemenes/kontekstens betydning for menneskers levekår og psykiske helse
Hvordan familiens livsløp og spesielle kriser i livsløpet griper inn i menneskers liv og påvirker samspillet
Individuelle, kontekstuelle og kulturelle forskjellers betydning for problemforståelse og behandling
Familieterapi med minoriteter og flyktninger

Forventet læringsutbytte:

Bred kunnskap om hvordan relasjoner påvirkes av livsløp, kriser og konflikter
Kunnskap om arbeidslivets betydning for familiens helse og velferd
Kunne kartlegge hvordan kriser skaper, opprettholder og kommer til uttrykk i familiesystemet
Kunnskap om familieterapi med minoriteter og flyktninger
Økt mangfoldskompetanse

Kurs 6. Familiepsykologen som yrkesutøver (2 dager)

Det siste kurset har følgende tematiske fordeling:

Konfliktforståelse og konflikthåndtering (en dag)
Meg som familiepsykolog. Tverrfaglig samarbeid (en dag)

Forventet læringsutbytte:

Kunne håndtere konflikteskalering i terapirommet
Økt kunnskap om seg selv som familiepsykolog og rollen som yrkesutøver
Kunne jobbe i, og samarbeide med, folk/systemer som bruker et annet «faglig språk»
Kunne integrere individual diagnostikk med systemisk tenkning

4.2 Praksis

Av det totale praksiskravet på 5 årsverk er det knyttet 3 årsverk praksis til det obligatoriske programmet i familiepsykologi. I løpet av de 5 årsverkene skal psykologen arbeide innenfor minst 2 tjenester.

Av den totale praksistiden på fem årsverk skal minst ett årsverk være i den tjenesten psykologen har minst av.

Praksis i familievern og barnevern sidestilles med praksis i øvrige kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Praksis kan søkes godkjent på forhånd.

4.2.1 Familiepsykologisk praksis

I løpet av de tre årene praksis med familiepsykologi skal psykologen ha:

Omfattende erfaring med (tilsvarende 1 gang hver uke):

Å utvikle behandlingsopplegg med utgangspunkt i familiens/individers preferanser og mål
Familiearbeid med flere familiemedlemmer og større system tilstede.
Å arbeide med familier i krise og/eller konflikt

Hyppig erfaring med (tilsvarende en gang hver måned):

Tverrfaglig samarbeid i og mellom systemer og med flere ulike tjenesteytere
Barn/ungdom i familieterapi
Relevante kartleggings og samtaleverktøy
Utredning av terapeutiske behov og diagnostiske vurderinger
Reguleringsorienterte og stabiliserende terapeutiske prosesser
Familieterapi med minoriteter
Parterapi
Å formidle kunnskap som gir familien/brukerne grunnlag for å gjøre egne valg
Å yte tilgjengelig tjenester ved å tilpasse møtepunkt og behandlingens varighet til den enkeltes behov der det er mest hensiktsmessig (kontor, skole, hjemme, andre kommunale tjenester, arbeidsplassen etc.)

Noe erfaring med (i løpet av praksisperioden):

Å arbeide i et generasjons- og slektsperspektiv
Å arbeide i familier med minoritetsbakgrunn
Co-terapier og reflekterende prosesser
Å vurdere, avdekke og arbeide med faktorer som påvirker psykisk helse vold, traumer, rus og psykososiale belastninger

4.3 Veiledning

Minst 120 timer av veiledningen skal være veiledning i familiepsykologi i tilknytning til praksis i det obligatoriske programmet. Veileder skal være spesialist i familiepsykologi. Etter særskilt vurdering av fagutvalget for spesialiteten i familiepsykologi kan annen type psykologspesialist godkjennes som veileder hvis denne har tilsvarende kompetanse. I spesielle tilfeller, og etter individuell søknad, kan psykologen få forhåndsgodkjent veiledning i inntil 40 timer av erfaren psykolog som ikke er spesialist.

Veiledning på praksis og skriftlig arbeid skal bidra til utvikling av spesialistkompetanse.

Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning. Veiledningen skal ta utgangspunkt i den kunnskap, verdier og erfaringer som utgjør grunnlaget for arbeid som psykologspesialist. Veiledningen skal gi en erfaren kollegas perspektiv på psykologens arbeid og skal bestå av faglig tilførsel, korrigeringer og råd, samt gi psykologen mulighet for kontinuerlig selvrefleksjon.

Det inngås en gjensidig standardkontrakt for veiledning før veiledningen starter og gjøres løpende i veiledningstimene og gjennom veiledningsattest etter endt veiledning.

Det er et mål at veiledningen skal bidra til å øke psykologens kompetanse (kunnskaper, ferdigheter og holdninger) gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Veiledningen skal også fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene. Det er et mål at veiledningen skal føre til økt bevissthet om egne holdninger og eventuelt til holdningsendringer.

Veileder vurderer psykologens faglige progresjon samt læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for utdanningen. Veileder skal se til at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer.

Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanser. Den formative vurderingen har til formål å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Utviklingsmålene gjennomgås og det reflekteres over hva som er hensiktsmessige læringsaktiviteter og fremtidige mål. Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte etter endt veiledning.

Formativ vurdering skal gjøres så ofte som det er formålstjenlig med utgangspunkt i innlevert materiale/dokumentasjon/demonstrasjon av kompetansene og de kriteriene som er fastsatt av spesialistutvalg i målbeskrivelse. Veileder har ansvar for å vurdere psykologens kompetanser både underveis i veiledningsprosessen og ved avslutning. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen.

Summativ vurdering av det faktiske læringsutbyttet skal gjøres ved avslutning av veiledningsforholdet og dokumenteres i attest. Veileder skal utstede veiledningsattest ved avsluttet veiledningsforhold etter Norsk psykologforening mal for veiledningsattest innen 4 uker etter at veiledningen er avsluttet.