Ok, vi gjør et unntak: Psykologforeningens spalte Hedersgjest er forbeholdt psykologer som har markert seg med stort og smått. Denne måneden slipper vi likevel inn norsklektoren som for et par tiår siden konverterte til journalistikken.

Journalistsleipt

Vi møter henne noen fattige døgn før hun går over i en ny livsfase som pensjonist. Hun har vært høyt, lavt og til dels dypt med en stil som vi i tittelen på dette intervjuet har oppsummert som «Ninas metode». Den innebærer noe så grunnleggende som å bygge tillit, skape trygghet, for å gjøre det lettere for kilden å åpne seg. Det kan høres litt journalistsleipt ut, og Nina er seg ikke bevisst at hun har en metode. Men hun avviser ikke analysen.

– Du kan ikke forvente at folk vil snakke med deg om vanskelige ting, hvis de ikke har tillit til at du forvalter det de har på hjertet, på en skikkelig måte. Det blir litt som i terapirommet, selv om formålet er et annet, sier hun.

Talløse e-postutvekslinger

Med denne holdningen fikk hun i 2018 innpass  i en familie der fire av fem medlemmer var rammet av Myalgisk encefalomyelitt (ME) . ME er tilstanden som kan skape noe bortimot ulvedebattaktige fronter i helsevesenet og etterlate den som er rammet under et loddent teppe av tung skam på grunn av sykdommens uavklarte medisinske årsaksforhold. Nina hadde talløse e-postutvekslinger med familien, som ikke uten videre så seg tjent med «å oute» seg selv. Det endte med at hun trakk fram egne pasienterfaringer: 

– Jeg fortalte at jeg selv var plaget med fatique etter kreftbehandling, og må legge opp livet etter det. Jeg understreket at det bare utgjør en millimeter av det familien erfarer, men at jeg forstår mekanismen godt. Dermed åpnet familien døren.

– Det var ikke noen bevisst strategi for å manipulere dem. Jeg var bare så gira på å få vite mer, at jeg ikke ville gi meg så lett. Det angrer jeg ikke på. Det gjør ikke den flotte familien heller, det har jeg sjekket ut med dem i ettertid, sier hun.

"

Det var ikke noen bevisst strategi for å manipulere dem

"

Nina og redaksjonen fikk pepper, ikke minst fra faglig hold. For å være enøyde forsvarere av bare ett perspektiv. Det lever hun godt med.

Dansen med «Per»

Hun har vært en av tidsskriftredaksjonens ivrigste garantister for at andre enn fagfolk og politikere har sluppet til som kilder. Kanskje skyldes det møtene med pasientene på lukket avdeling på Dikemark, der hun jobbet som pleiemedhjelper i tenårene den gang institusjonen fremdeles var et asyl? Møter som dem med stillferdige og forknytte «Per», som slapp et tillitsfullt lite smil ut av det alvorstunge ansiktet da de danset sammen en lørdagskveld.

– Folkene jeg traff på Dikemark, glemmer jeg aldri. De minner meg om hvem psykiske helsetjenester er til for. De skal selvsagt ha en tydelig stemme med i laget.

Meter på meter

Hadde vi klippet og limt sammen spaltemeterne Nina har lagt igjen etter seg, til én sammenhengende papirremse, ville det ha vært totalt meningsløst selvsagt, men du kan banne på at den hadde blitt lang.

"

Folkene jeg traff på Dikemark, glemmer jeg aldri

"

I august 1999 satte den bærumbasert lektoren for første gang føttene innenfor terskelen til Tidsskrift for Norsk psykologforening, et blad for formidling av fag og kunnskap til en medlemsmasse som bare telte en brøkdel av dagens nærmere 10 000. I femten år hadde hun tjenestegjort som lærer i videregående skole og elsket det. Ikke minst samtalene med elevene. Inngangen via litteraturen og norsk språk til et ungdommelig univers av levende tankegods. Men noe var i ferd med å skje. Et økende krav om rapportering og personalmøter som ble opplevd å være uten mål og mening, tæret på arbeidsgleden.

–Elevene ble litt borte i byråkratiet. Jeg hadde passert 40 med god margin, og skulle jeg finne på noe helt nytt, skulle det være nå.

Psykologer i skvis

Erfaringene fra skolesektoren ga grunnlag for gjenkjennelse da hun våren 2012 fyrte av fire reportasjer etter hverandre om psykologer som gispet stadig tyngre etter faglig autonomi i psykisk helsevern. Den første av dem - Psykologer i skvis - bestod blant annet av intervjuer med fire unge psykologer som frontkolliderte med et arbeidsliv som fremstod som noe helt annet enn de hadde forventet.

- Tre av dem hadde bedt om å få være anonyme. De turte ikke så tidlig i psykologkarrieren å gå ut med erfaringer og refleksjoner som kunne oppfattes som kritikk av arbeidsgiveren, selv om det først og fremst er helsemyndighetene de var kritiske til. Bare én turte å gi problematikken ansikt. Det var tøft gjort, sier Nina.

Verken før eller siden har hun fått så massiv respons fra medlemmene. Rapportene om produksjonspress og byråkratisering ga gjenklang også på Stortinget: Bent Høie, som den gang var leder for Helse- og omsorgskomiteen, gikk i strupen på den rød-grønne regjeringen som hadde fjernet «den gylne regel». I dag er Høie selv gjenstand for skyts.

"

Noen psykologer er i overkant språklig sensitive

"

Sensitive kilder

– Hvordan opplever du psykologer som kilder?
– Noen er i overkant språklig sensitive. Livredde for at ting kan oppfattes på måter som ikke er intendert.

Hun kan skjønne hvorfor: Språket er psykologenes viktige verktøy. Bevisstheten om hvordan det brukes, skal være høy.
– Men blir man så språklig følsom at man til slutt ikke kan si noe som helst, er det kanskje gått for langt, sier hun.

Det verste hun vet er kilder som begår feilslutningen å inkludere seg selv og journalisten i et felles «vi», som om det redaksjonelle produktet er noe man til syvende og sist skal skrive sammen.

– Alle får sitatsjekk. Faktiske feil og åpenbare misforståelser blir selvsagt endret. Men noen tror de har grønt kort til å redigere og endre alt de har sagt i ettertid, bare fordi det er Psykologtidsskriftet som har tatt kontakt. Slik er det jo ikke, fnyser Nina dempet.

Hun understreker at det å stille opp som kilde, alltid innebærer et element av å gi fra seg kontroll.
– Det er en del av premisset for å holde seg med et tidsskrift som drives etter redaktørplakaten, noe medlemmene skal være stolte av fordi det ivaretar meningsmangfoldet og viser at Psykologforeningen tar foreningsdemokratiet på alvor, sier hun.

"

...å stille opp som kilde,  innebærer alltid et element av å gi fra seg kontroll

"

Skrev om egen kreftsykdom

Hva husker hun så best fra sin egen fyldige katalog?

Er det da hun i 2011 konfronterte Psykologforeningen med foreningens brave, men akk så brutte løfter om redusert tvang i psykisk helsevern bare psykologene fikk vedtakskompetanse?

– Jeg etterlyste selvransakelse i Psykologforeningen. Viljen til å ta et oppgjør med skråsikkerheten om at alt vil bli så mye bedre i tvangspsykiatrien bare psykologene fikk mer innflytelse. Politikerne i foreningen tok kritikken pent. Det er i hvert fall ingen som unngikk meg i kantina etterpå, smiler hun.

Eller det bredt anlagt intervjuet i 2014 med daværende partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen , Johansen ville først og fremst gi en mer politisert versjon av terroranslaget 22. juli. «Det var ikke et anslag mot nasjonen Norge, men mot sosialdemokratiet», mente han.  Han fortalte hvordan det var å ringe til foreldre som hadde mistet barnet sitt etter terroranslaget 22. juli og om de verdifulle rådene han fikk av psykolog Renate Grønvold Bugge  før han ringte.

– Det var et scoop for oss å få den nåværende byrådslederen til å stille opp akkurat hos oss for å fortelle sin uhyre sterke historie som til da hadde vært ganske ukjent. Historien ble aktualisert i forbindelse med arbeidet til Gjørv-kommisjonen, som gjennomgikk alt som skjedde 22. juli, men ikke hadde tatt kontakt med Johansen.

Eller er det de sterkt personlige kommentarene om egen kreftsykdom der hun etterlyste psykologen på kreftavdelingen; hjelp til å håndtere bekymring, dødsangst og sorg over tapt helse, ikke bare de somatiske følgetilstandene…..?

– Det er blitt meg fortalt at kommentaren var medvirkende til at det ble opprettet en psykologstilling for kreftpasienter på Ullevål sykehus.

Lista er lang, sporene mange. For Nina er det ett fellestrekk som bli stående: Journalistikkens mulighet for å gi noen grupper mennesker en sterkere stemme. 

–  Det har kanskje vært det aller viktigste jeg sitter igjen med. Jeg føler meg privilegert som har fått lov til å løfte fram noen av disse stemmene, sier hun.

Åtte raske om Nina Strand

God til: Å leve langsomt. Passer bra som pensjonist 

Dårlig til: Grubler en del over valg jeg har tatt

Redd for: Trykkfeil i egennavn når jeg skriver reportasjer

Gjør på fritiden: Møter venner, i skogen eller i byen.

Hvis ikke journalist: Psykolog

Ser på: Boligprogrammer på TV. Vi skal flytte til byen!

Leser: Billedhuggerens datter. En biografi om Tove Jansson (mummiverdenens skaper)

Nettsted: www.psykologtidsskriftet.no