I den trykkferske boka ”Videre” med den litt omnipotente undertittelen ”Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre” tar forfatteren et oppgjør med det hun karakteriserer som ”ekspertveldet” innen psykisk helsefeltet.  Bloggeren, psykologspesialisten og lederen av Familiehjelpa på Stange, mener feltet hun representerer, har skrale tradisjoner for å omsette klientens tilbakemeldinger i tjenesteendringer der det er nødvendig.

− Vi vil helst ikke at noen stiller spørsmålstegn ved vår ekspertise. Vi forbeholder oss retten til å bedømme effekten av behandlingen selv, sier hun.

Gå til Åtte raske om Birgit Valla

Vil endre psykisk helsefeltet

I boka har hun flere henvisninger til forskning om terapiens (manglende) effekt. Til tross for metodeutviklingen og det økte ressurstilfanget til psykisk helse. I tillegg til egne dykk i forskningslitteraturen, refererer hun i boka samtaler og intervjuer med forskere som Michael Lambert, Bruce Wampold og mentor Scott D. Miller. Sistnevnte er mannen som sammen med kolleger har utviklet Vallas egen tilbakemeldingsfavoritt Klient- og resultatstyrt praksis (KOR) . KOR er i følge den ferske forfatteren et av de mest systematiske og best dokumenterte brukermedvirkningsverktøyene på markedet. Men prosjektet tro, har hun også søkt kunnskap blant mennesker som har profilert seg med omfattende erfaringskompetanse etter bruk av psykiske helsetjenester.

Med den nye boka ønsker Valla å skape debatt om hvordan det psykiske helsefeltet kan endres. Begrepet vokser litt i munnen, men hun medgir at det er noe bortimot et paradigmeskifte hun er ute etter. Et skifte hun blant annet beskriver i kapittel nr 8 i boka, et kapittel som har fått samme tittel som boka selv − ”Videre”. Der understreker hun betydningen av å være opptatt av prosessen som fører fram til hva fagfolkene gjør. Hva de gjør, hvilken metode som blir brukt, er mindre viktig. ”Hvis vi forstår denne prosessen, vil vi også vite hva vi skal gjøre ut fra de tilbakemeldingene vi får, og refleksjonene vi gjør oss”, skriver hun.

Systematisk tilbakemelding

Vi snakker med henne dagen før kommunen hun har slått seg ned i som psykolog, ruller ut løperen for boklansering, med ordfører og andre kommunenotabiliteter til stede. På Hedmark har hun fått anledning til å leve som hun lærer. I Familiehjelpa , som hun er faglig leder for, er systematisk feedback en ryggrad i arbeidet for å kunne tilby klientene virksom hjelp. Her rapporterer fire av fem som tar kontakt, at de får det bedre. Systematisk tilbakemelding er i følge forfatteren armeringsjernet i hjelpen. Også i boka er brukere hyppige kilder

− Hvor stor verdi har egentlig feedback? Har ikke klienten søkt hjelp nettopp fordi vedkommende er ute etter ekspertråd?

− Det er en misforståelse å tro at systematisert feedback er det samme som å gjøre alt klienten ber om. Det viktigste er å ta klientens ønsker på alvor og drøfte det sammen med henne. Først da får man et innblikk i vedkommendes tankeverden og kan justere behandlingen deretter. Noen klienter aner heller ikke hvordan de kan få det bedre, men hvem andre enn dem selv kan være den største autoriteten på hva som fungerer for dem, spør hun retorisk.

Læringsprosessen

Læringsprosessen Valla tar til orde for, handler om å prøve ut ting, finne ut hva som virker for deg og klienten på ditt kontor. I ni år har hun selv systematisk innhentet tilbakemeldinger fra hver eneste person hun har møtt i terapi: Hva virket for dem og hvordan de har opplevd møte med henne?

Men tilbakemelding i seg selv skaper ingen sommer i terapirommet. Noe må endres. Og når vi vet at metodene har sine begrensinger, må vi vende blikket i en annen retning: Mot terapeuten. Og her er forskjellene store. De beste lykkes med om lag 70 prosent av pasientene, de dårligste med om lag hver femte pasient. Hvilken metode som benyttes, har mye mindre betydning.

Og da er vi kommet frem til den mer slitsomme delen av endringsprosjektet: Det som må til er trening, trening og atter trening. Og den må være målrette (deliberate). Endeløse repetisjoner uten bevissthet om hva du repeterer, er et blindspor.

− Etter feedback kommer øvelse, sier hun og gir i boka en systematisk beskrivelse av et regime der tilgang på resultater og en trener/veileder/mentor inngår sammen med tydelige mål og et system for prøving, feiling og refleksjon.

Behandlerautonomi

Forfatterens oppskrift på å endre og utvikle terapeutene og tjenestene forutsetter stor behandlerautonomi. Bare på den måten mener hun vi kan sikre ideutviklingen som må ligge til grunn for den endringen klienten etterspør.

− Jeg vet at det kan oppfattes å stå i motsetning til tilsynsmyndighetenes ønske om standardiserte metoder . Men hvis alle skal gjøre det samme, blir alle middelmådige, sier hun.

− Hvordan skal vi da få målt hva slags tilbud klientene får og kvalitetssikret helsetjenestene i tråd med myndighetskrav?

− Vi må finne gode måter å måle resultater på. Det først og fremst resultatene som gjelder. I mitt hode er det ikke så nøye hva vi gjør, bare klienten får det bedre, sier hun.

Valla gjentar det hun mener er det mest sentrale poenget i boka; læringsprosessen der klienten inngår som en sentral partner.
− Tar vi læringsprosessen på alvor vil det vil være langt mindre fare for å stivne i metoder som ikke bringer klienten videre, sier hun.

Hun understreker at det å være terapeut ikke er en naturgitt gave, ikke statisk.
− Man kan ha gode resultater en periode, men hvis man lener seg tilbake og tror man har knekt koden en gang for alle, har man ingen garanti for suksess neste gang man slipper en klient inn i terapirommet, sier hun.

− Derfor må vi øve oss hele tiden, og vi må vite hva vi skal øve oss på, og i det arbeidet er klienten den viktigste partneren, sier hun.

Les om andre hedersgjester.