Hvilke krav til praksis oppfyller kriteriene til spesialiteten i klinisk helsepsykologi?
Utfyllende bestemmelser krever tre årsverk «der arbeid med klinisk helsepsykologi utgjør hoveddelen av arbeidsoppgavene».
Det forventes erfaring fra både spesialist- og primærhelsetjenesten, tverrfaglig samarbeid, erfaring med ulike aldersgrupper og erfaring med ulike metodiske tilnærminger. Kandidater bør lese utfyllende bestemmelser for å få en fullstendig oversikt.
Det er mange ulike arbeidsplasser der man kan få oppfylt disse kravene.
Eksempler
En kandidat ved et DPS spurte sin arbeidsgiver om å kunne jobbe spesielt med ulike somatiske problemstillinger pasientene som ble søkt til poliklinikken slet med.
Ved et BUP i Oslo forteller de om interesse i å få tilført kompetanse som oppleves nyttig for arbeidsplassen, for eksempel klinisk helsepsykologi.
En psykolog som jobber med barnehabilitering opplever spesialiteten som svært relevant.
For å få godkjent praksis fra en arbeidsplass, er det viktigste at man jobber med somatiske problemstillinger, bruker psykologiske metoder i forhold til dette, og gjør det i en tverrfaglig sammenheng.
Klinisk helsepsykologi på DPS
Rebekka Vaaland har sin første jobb som psykolog ved Øyane DPS, nær Bergen. Hun spesialiserer seg i klinisk helsepsykologi og har fått godkjent arbeidsplassen som praksissted.
Da hun skulle spørre sin seksjonsleder om støtte til spesialiseringen, forventet hun å måtte argumentere – men i stedet ble hun møtt med et klart «selvsagt er dette relevant».
I forkant hadde hun rådført seg med Psykologforeningen for å sikre en god prosess. Hun la fram de utfyllende bestemmelsene for sin leder, og sammen utarbeidet de en plan for hvordan hennes kliniske hverdag kunne tilpasses kravene til praksis og veiledning.
Mange pasienter som henvises til DPS har samtidige somatiske plager. Inntaksteamet ble derfor instruert i å identifisere pasienter med sammensatte helseutfordringer og henvise dem til Rebekka. Dette har fungert godt, uten at det har gått på bekostning av andre pasientgrupper.
Variasjonen i pasientenes utfordringer er stor – fra kroniske smerter og IBS til kreft, utmattelse og skader etter operasjoner eller ulykker.
Gjennom spesialiseringen har Rebekka fått økt kunnskap om sammensatte plager og ferdigheter i kartlegging, forståelse og behandling.
– Jeg opplever at kollegaene mine er nysgjerrige på kompetansen min og ofte ønsker å drøfte kliniske problemstillinger med meg, forteller hun.
Selv om hun savner flere kollegaer med samme spesialisering, opplever hun jobben som relevant, utfordrende og meningsfull.
Klinisk helsepsykologi i habiliteringen
Andrea Kagge Wister jobber på barnehabiliteringen på Akershus universitetssykehus (Ahus), og har fått godkjent arbeidsplassen som praksissted.
Ved avdelingen møter hun mange pasienter med somatiske diagnoser, som barn med cerebral parese, muskelsykdommer, epilepsitilstander, hjerneskader, sansetap og ulike syndromer. Mange av barna har i tillegg til en funksjonshemming flere utfordringer som primært er av somatisk art, blant annet smerteproblematikk, utfordringer med spising og/eller søvn, immunsvikt og annet.
Med spesialisering i helsepsykologi, forteller Andrea at hun er i stand til å bidra til en virkelig helhetlig vurdering, hvor somatikken ikke overskygger eller blir overskygget. Hun jobber tverrfaglig, og får tilbakemeldinger om at perspektivene hennes er ønsket inn i tverrfaglige drøftinger, nettopp fordi hun bidrar til en mer helhetlig forståelse.
Selv om avdelingen ikke har helsepsykologi som sitt primærområde, er et bio-psyko-sosialt perspektiv verdifullt i tverrfaglige drøftinger og team for å sikre en god forståelse, men også når man skal utarbeide tiltaksanbefalinger.
Her forteller Andrea at hun virkelig får brukt av sin helsepsykologiske kompetanse for å hjelpe både pasienten og systemet rundt med å fremme mestring og tilpasning.
– Det er givende å se at man kan bidra til økt forståelse av barnets vansker og behov, som er viktig for deres livskvalitet videre, ved å komme med helsepsykologiske tiltak, psykoedukasjon og informasjon om mestring av sykdom, problemløsning og mobilisering av sosial støtte, sier hun.
Andrea opplever at hennes helsepsykologiske kunnskap og perspektiver styrker avdelingen og ikke minst pasientbehandlingen.
For å få det til, har det vært viktig med god dialog med leder om å både få muligheten til å bidra inn i allerede eksisterende tverrfaglig team, men også å få tildelt utredninger hvor det er kjente somatiske utfordringer, samt være med på flere tverrfaglige konsultasjoner med varierte somatiske problemstillinger.
Siden Andrea er i spesialisering, har hun også fått mulighet til å bidra i mer unike saker, som kanskje hadde vært mer krevende og mindre givende for andre psykologer uten denne helsepsykologiske kompetansen. Dette kan eksempelvis være problemstillinger knyttet til palliasjon eller veiledning av foreldre i hvordan dele barnets somatiske diagnose eller prognose med barnet selv eller søsken.
Klinisk helsepsykologi i BUP
Karin Bugge Vatne har i mange år vært leder av barneseksjonen på Nic Waals institutt, en BUP i Oslo. Hun forteller at klinisk helsekompetanse er nyttig i arbeidet i en BUP.
På Nic Waal møter klinikerne barn med kronisk sykdom, som for eksempel diabetes eller hjertefeil, i sitt arbeid. Barna er henvist for psykiske helseplager, men det er viktig å tenke ut ifra den biopsykososiale modellen når man lager en behandlingsplan.
Noen barn er også henvist for prosedyreangst og trenger hjelp og behandling for å kunne gjøre de undersøkelsene eller behandlingene som er viktig for ivaretakelse av fysisk helse.
Den største gruppen de ser, hvor klinisk helsepsykologisk kompetanse er nyttig, er barna som henvises på grunn av utmattelse, smerter eller kvalme. Her er det viktig med en god biopsykososial arbeidsramme og en fleksibel arbeidsmetode (ofte i barnets hjem), med godt tverrfaglig samarbeid for å få til endringer.
Vatne formidler at i en BUP i Oslo er det hard kamp om stillingene, men sier også at klinisk helsepsykologisk kompetanse er noe de trenger.
For psykologer i spesialisering i klinisk helsepsykologi, er mulighetene for stillinger gjerne vikariater, og her prioriteres ofte de som spesialiserer seg i barne - og ungdomspsykologi.
– BUPene er imidlertid interesserte i å tilføre annen kompetanse som er nyttig i behandlingen, sier Karin.
De relativt nyetablerte FACT-teamene følger opp mange ungdommer med sammensatte tilstander, herunder ungdom som strever med utmattelse, smerte eller ettervirkninger av sykdom eller skade.
Kompetansen i klinisk helsepsykologi vil absolutt være nyttig i disse teamene.
Nic Waal tilbyr veiledning til alle ansatte i spesialisering og Vatne beskriver at BUP’er ofte er vant til å tilrettelegge for at ansatte skal få jobbe med spesifikke pasientgrupper. LIS leger for eksempel, har en liste med læringsmål som avdelingene må hjelpe dem til å oppfylle i løpet av praksisperioden i BUP.