Midtøsten, Rwanda, Utøya…..

Atle Dyregrov har gjennom en årrekke vært en av de mest profilerte psykologer i Norge på et fagområde som lå brakk da han som fersk psykolog fikk en øyeåpner da boligplattformen Aleksander L. Kielland sank i Nordsjøen 27. mars 1980. 123 mennesker omkom. Tilbake stod en rekke barn uten far.  Tilbudet var lik null, beredskapsplaner og lokale kriseteam ikke en gang på idéstadiet. Men det begynte å spire i Dyregrov og mentor Magne Raundalens hoder. Sistnevnte trakk den nyslåtte ridderen med i arbeidet med familier med alvorlig syke barn på barneklinikken ved Haukeland sykehus der Dyregrov startet sin psykologpraksis i 1981.

Seilte sin egen sjø

− Foreldres som mistet barn seilte sin egne sjø. Døde en skoleelev, hadde skoleledelsen knapt andre strategier enn å bære ut pulten. Vi oppdaget et hvitt felt på kartet. Det var et stort behov for psykologisk kunnskap, sier han til psykologforeningen.no.

Arbeidet som ble gjort ved Barneklinikken og etter hvert ved Dyregrovs hjertebarn, Senter for Krisepsykologi som ble startet opp i 1988 sammen med Jakob Inge Kristoffersen, ble retningsgivende også utenfor Norges grenser, ikke minst i våre naboland. Dyregrov og kolleger har vært opptatt av å skape strukturer som sikrer den som er rammet, forutsigbar bistand på et tidlig tidspunkt. Hjelpen skal om nødvendig kunne strekke seg ut i tid og være lett tilgjengelig. Arbeidet ble aktualisert etter terrorangrepet på Utøya og i regjeringskvartalet i 2011 og dannet mønster for oppfølgningen etter den nasjonale katastrofen.

Dagens mann har hatt en finger med i det meste: Som støttende terapeut for den enkelte familie og motor i forskningsarbeidet.  I begrunnelsen for å hedre ham med St. Olav, legges det blant annet vekt på hans styrke og mot til å stå sammen med dem som har det verst.  Det har han taklet ved å ha åpen kanal til gode venner og kolleger og ikke minst kona Kari som også er nær arbeidskamerat. Han samler også krefter ved å leve et noenlunde disiplinert liv mellom slagene: Trimme, lytte til musikk, lese og sørge for et minimum av søvn.

Og han er ikke fremmed for at han er godt forsynt med personlige egenskaper som peker i retning av at han klarer seg bra på tross av tunge og til dels sjelsettende opplevelser.

Rwanda

For listen over sterke opplevelser er lang. Særlig husker han da han for noen tiår siden bistod en familie som hadde mistet et barn i en ulykke.

− Jeg var nettopp blitt far selv og kunne identifisere meg sterkt med foreldrene som stod midt oppi det tunge tapet. Det gjorde inntrykk, sier han.

Og så er det Rwanda. Der cirka 750 000 mennesker ble tatt livet av på mest brutale vis. Med machete og kniv. Nabo stod mot nabo.

I Rwanda hjalp Senter for Krisepsykologi Unicef med å stable på beina et team som skolerte annet personell i skoler og kommuner i hvordan de best kunne hjelpe barn. Det ble opprettet et traumesenter i hovedstaden slik at de som skulle gi råd også kunne møte barn for både å hjelpe og lære fra dem.

Sammen med Unicef kartla de både hva barna hadde opplevd og hvordan de reagerte. Cirka 15 prosent av de 1830 barna som ble undersøkt hadde overlevd ved å gjemme seg i hauger av lik.

− Jeg husker ennå lukten. Og synet av så mange lik, selv små babyer, da vi gikk inn i en kirke de hadde samlet seg i for å være trygge, sier han.

Praksisnær forskning

Ønske om å drive praksisnær forskning, har vært en av mange drivkrefter i Dyregrovs arbeid.

− Den korte veien mellom kunnskap og en hånd på praksisfeltet, har vært svært stimulerende. Jeg har vanskelig for å tenke meg en situasjon der jeg måtte velge enten det ene eller det andre. Det ville ha blitt i tyngste laget å være terapeut på det feltet fem dager i uken, medgir han.

Og han har vært aktiv formidler. Det fins knapt tall på fagartikler, bøker og kronikker (både nasjonalt og internasjonalt) han har skrevet om emnene som ligger ham på hjertet. Mange av dem er gjort tilgjengelige på nettsiden til  Senter for Krisepsykologi.  Ikke minst har han vært opptatt av å løfte fram verdien av å støtte hverandre når krisen er et faktum.

− Det er ikke slik at man må være ekspert for å hjelpe. Heldigvis kan vi gjøre mye som medmennesker.  Med litt input  kan vi virkelig gjøre en forskjell. Det ligger en enorm styrke i å mobilisere krefter i nærmiljøet når krisen har inntruffet og noen vi kjenner er berørt; i skole og barnehage, naboer. Det er innefor disse rammene det viktigste sorgarbeidet foregår til daglig, sier han.

Les om andre psykologer som har fått fortjenestemedaljer.

Anerkjennelse

Dyregrov nærmer seg 63 år, men har ingen planer om å trappe ned med det første. Han har knapt tid til å ta imot utmerkelsen som er blitt ham til del, mellom fordrag, forsknings- og forfattervirksomhet.

Han innrømmer at han er stolt. Ikke bare på egne vegne, men fordi fagfeltet han brenner for, får en såpass tydelig anerkjennelse.

− Jeg er glad over at arbeidet vårt har hatt innflytelse. Når vi får rapporter om at kinesiske pårørende etter flystyrten til Malaysia Air-flyet i Stillehavet, ble banket opp av myndighetene fordi de klaget på mangelen på informasjon, er det fint å kunne konstaterer at vi har kommet noen steg lengre her på berget, sier han.