Hedersgjest

Terapeut i de tusen hjem

Peder Kjøs

Gruppeterapi på ordentlig, og det på TV i beste sendetid? Bør psykologer involvere seg i slikt?

Peder Kjøs mener det, og gjør det med tilsynelatende rak rygg, bare tre dager før han er på lufta som vaskekte terapeut i NRK-serien Jeg mot meg som har premiere 4. april.

Over åtte mandager følger vi like mange unge mennesker mellom 19 og 26 år. De er åpne om sin angst , depresjon , ensomhet, treningsforstyrrelser og rusproblemer. Gjennom ukentlige gruppesamtaler ledet av mannen som også er fagredaktør i Tidsskrift for Norsk psykologforening , skal deltakerne forsøke å løse problemene sine.

Mellom terapitimene filmer de seg selv og sin egne forsøk på å få til ting. 11 terapitimer er klippet ned til åtte, men for seere som ikke kan få nok, er det mulig med full pakke på NRK3 eller på nett.

En mikrofon til brukerstemmene

Hvor forenlig er så dette med etiske fordringer om «respekt for individets rett til privatliv, konfidensialitet, selvbestemmelse og autonomi…», slik det står nedfelt i psykologenes etiske retningslinjer , og slik det følger av forpliktelser hjemlet i lov?

Kjøs mener han verken har kollidert med etikk eller jus. Han sier det har vært brukt lang tid på å forberede deltakerne på hva de skal være med på.

"

Jeg diskuterer gjerne etikk i kjølvannet av programserien, men da med utgangspunkt i noe konkret

"

 

– Dette er oppegående mennesker. De fleste har tidligere erfaringer fra terapirommet og psykologsamarbeid.  Mener vi alvor med å respektere den enkeltes autonomi, ville det være underlige om vi på prinsipielt grunnlag skulle si nei til et konsept som dette. Det vil neppe være i tråd med holdningen om at det er viktig å gi plass til brukerstemmene, sier han.

– Jeg diskuterer gjerne etikk i kjølvannet av programserien, men da med utgangspunkt i noe konkret.

Få fyrop

Hundrevis av opptakstimer har vært gjennom den juridiske kverna i NRK. Underveis har han på eget initiativ diskutert situasjoner og dilemmaer med fagfeller. Fyropene har vært så godt som fraværende. Også i den lukkede Facebook-gruppa «Psykologer» har skeptikerne foreløpig vært i markant mindretall.

– Folk har vært overraskende positive, sier han.

Men for all del: Ingen har sett programmet ennå.

Kjøs medgir at det har vært en spesiell opplevelse å jobbe med en produsent som teller kroner mens opptakstimene flyr, og en regissør som først og fremst har som oppdrag å fortelle gode historier og lage godt TV. Men han presiserer at terapiansvaret ene og alene har vært hans. I tilfeller der det under opptakene ville ha vært et TV-faglig pre å ta regi for å spisse narrativet, har regissørens behov måttet vike.  

– Hvilken annen nytte gjør et program av denne typen enn å fore kikkeren i oss?

– Ikke minst synes jeg det er fint å vise fram innsiden av et terapirom. Få steder har vært så lukket, og med gode grunner selvsagt. Vi snakker om usynlig virksomhet med potensial for betydelig maktutøvelse. Nå gir vi folk innsyn i hva slags prosesser som gjør seg gjeldende; hvordan endring kan foregå.

"

Vi snakker om usynlig virksomhet med potensial for betydelig maktutøvelse

"

 

Kjøs heier på åpenheten. Han mener programserien gir kjærkommen anledning til å få vise fram mangfoldet i den menneskelige natur: at det fins et vidt spekter av følelser som alle er like normale, et mangfold av kjønnsroller og så videre.

Mer enn merkelapper

– Folk er ikke bare merkelappene helsepersonell setter på dem. Gjennom denne serien bidrar vi til å synliggjøre helheten, sier han

Han er ingen skårunge i TV-bransjen. På TV-Norge var han i 2014 og 2015 rådgiver i slankekonkurransen «The Biggest Loser» som fikk pepper av blant andre leder av Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss , for å stigmatisere sykelig overvektige. 

Selv blogget Kjøs om sin opplevelser fra Biggest Loser og beskrev relativt malende møtene med superslankerne: «Det gjør inntrykk å se skammen når det plutselig knaker i stolen midt under intervjuet, eller når en forelder tydelig ser risikoen for å dø fra barna, men ikke klarer å la være å spise potetgull hver eneste kveld».

Realitypsykolog?

– Hvor komfortabel er du med tittelen reality-psykolog?

– Jeg bestrider at det er det jeg er. Dette handler om langt mer enn å underholde. Vi har for eksempel aldri bedt deltakerne om å jazze opp situasjoner for å gjøre dem mer seervennlige.

– Jeg mener dette er mer dokumentar enn reality. Vi gir seerne ny kunnskap. Virkelig gruppeterapi har, så vidt jeg vet, aldri vært vist på norsk fjernsyn før, og jeg mener vi gjør det skikkelig. Det tok ikke mer enn minutter før vi glemte at vi hadde kamera på oss. Dette er på ordentlig, selv om vi har klippet bort ting som ikke bør være med, for eksempel omtale av tredjepersoner, sier han.

Og om det nå skulle bli køer til private psykologtjenester av mennesker som vil i gang med egne endringsprosesser, er det ikke vår hedersgjest imot

– Hvis vi kan bidra til en holdning om at det kan være lurt å ta en tur til psykologen, er det bare fint. Da har vi kanskje vært med på å fjerne en hindring for å gjøre noe lurt man ellers ikke ville ha gjort.

Åtte raske

Glad i:  Nettverket mitt - familien, vennene, kollegaene 

Ikke glad i: Smålighet og gjerrighet

Redd for: Å bli blind. Det må være helt forferdelig. Fikk litt skrekken etter at jeg hadde en øyesykdom for noen år siden

Opptatt av på fritiden: Musikk - spiller i deathpolka-bandet Salongörkesteret

Hvis ikke psykolog: Planen var å bli lærer. Jeg hadde nok likt det, men jeg er glad det ble psykologi

Ser på: Gamle filmer; DVD’er fra Amazon

Bok: Akkurat nå: «Trust me» av John Updike. Noveller, mye om midtlivskrise

Nettside: Mye mer Facebook enn jeg har tid til. Og så bruker jeg GoogleScholar veldig mye

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.