Hedersgjest

Menneskerettigheter i alle kanaler

Heidi Wittrup Djup

– Psykologer arbeider ofte i systemer der maktforholdet mellom mennesker er asymmetrisk. Derfor bør de interessere seg for menneskerettigheter.

I 20 år har Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg (MRU) holdt fanen høyt. 29. november markeres jubileet med et seminar for 140 påmeldte ved Nobels Fredssenter i Oslo.

Den yngste fanebæreren, Heidi Wittrup Djup, er neppe den minst engasjerte jubilanten. Fra sitt utkikkspunkt både som daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi, barnefaglig sakkyndig og altså MRU-medlem - får hun dem stadig inn på radaren: Dilemmaene som kan oppstå når mennesker med mye makt møter mennesker med mye mindre.

– Vår virksomhet er juridisk bundet av internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning. Det innebærer selvsagt at vi må respektere og forholde oss til rettighetene, men også at vi må reagere når, og forebygge at, de brytes. Det er en plikt som følger vår rolle som helsepersonell, sier Wittrup Djup.

"

Vår virksomhet er juridisk bundet av internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning

"

Hun mener psykologer er i en særlig posisjon, fordi de gjerne arbeider i systemer der menneskerettighetsbrudd og krenkelser forekommer. For psykologer kan skape endringer.

– Brukerne vi møter er sårbare. De har ofte vært utsatt for store krenkelser, og de kjenner ikke nødvendigvis sine egne rettigheter. Vi vet hva som trengs å forebygges og behandles, hevder Wittrup Djup.

Kampvilje og skrivekløe

For selv om vi kanskje liker å tro det, er ikke Norge uten plett og lyte i spørsmål som gjelder menneskerettigheter.

–  Barn bør ikke låses inne bak gjerder, med piggtråd og uniformert politi som nærmeste omgangskrets. Som psykologer vet vi mye om hva slags oppvekstmiljø barn trenger for å utvikle seg godt. Og det finner du ikke i et fengsel, sier hun.

Vigsler og gravfredstaler

Engasjementet og rettferdighetssansen har vår hedersgjest blant annet fra da hun som tenåring begynte å interessere seg for mangelen på reell livsynslikeverd i norsk skole. Med ungdommelig iver gikk hun med liv og sjel inn i Human-Etisk Forbund (HEF). I dag er hun både vigsler og gravferdstaler på vegne av forbundet.

Foruten engasjementet i HEF, har hun også lenge vært opptatt av rettighetene til transpersoner og andre representanter fra LHBT-gruppen, men det var først da hun begynte å jobbe med flyktninger i Bergen kommune at hun tok steget inn i MRU.

Tiden i MRU har lært henne at det knapt finnes et arbeidsområde for psykologer, der menneskerettighetsspørsmål ikke hører hjemme. Hun ramser opp traumer og traumebehandling, seksuelle overgrep, barnevern, eldre i pleie- og omsorgsinstitusjoner, tvang i psykisk helsevern, diskriminering i arbeidslivet, personer med funksjonsnedsettelser, migranters status etc. Kjennskap til grunnleggende rettigheter hjelper oss til å navigere i et arbeidsfelt fullt av dilemma og system som ikke nødvendigvis samsvarer med brukernes behov.

"

Profesjonsetikken er nær beslektet med menneskerettslig tenkning

"

Tolv gode grunner

Det er nærliggende for psykologer å ta menneskerettighetene i bruk. Ikke minst fordi profesjonsetikken er nær beslektet med menneskerettslig tenkning, mener hun.

Derfor har MRU gjort det til en av sine viktigste oppgaver å minne sine fagfeller om tematikken. Ikke fordi det står elendig til. Men fordi også psykologer er vanedyr som trenger å bli minnet om at verdiene innenfor helsetjenestene er i endring, og at integritet, verdiget og respekt for enkeltmenneskers selvbestemmelse får stadig større innflytelse.

Les også

Wittrup Djup mener blant annet at FNs konvensjon for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) var et vannskille. Konvensjonen skal beskytte mot diskriminering og forskjellsbehandling; også mennesker som sliter psykisk.

I 2013 ble konvensjonen ratifisert av Norge, og norsk lovgivning har måttet tilpasse seg. Ett eksempel er de nye vilkårene i psykisk helsevernloven som gjelder fra 1. september 2017: Fra da av gjelder vilkåret om at det skal foreligge manglende «samtykkekompetanse» før det kan treffes vedtak om tvungent psykisk helsevern. 

"

Sakte, men sikkert ser vi at individets autonomi vektlegges i stadig større grad

"

– Sakte, men sikkert ser vi at individets autonomi vektlegges i stadig større grad, og innskrenker samfunnets anledning til å gripe inn i folks liv.Krav om brukerrettigheter og autonomi vil prege arbeidet vårt stadig mer, sier Wittrup Djup.

– Hva bør psykologer gjøre hvis de har en pasient de mener er urettmessig tvangsinnlagt eller for eksempel ikke får nødvendig hjelp fra barnevernet?

– Da bør hen drøfte dette med sine kolleger og ledelsen. Man kan vise til både lovtekst og konvensjonsbestemmelser, som jo skal ha forrang dersom det er konflikt mellom menneskerettigheter og annen lovgivning.

– Dersom interne diskusjoner ikke fører frem, vil det kunne bli aktuelt å melde saken videre, enten til Fylkesmannen, Sivilombudsmannen, Pasient- og brukerombudet, egen fagforening eller andre aktører og brukerorganisasjoner. Det er også viktig å uttale seg om negative forhold i forbindelse med tilsyn og høringer, og media kan også være en svært viktig kanal for å sette fokus på saker som krever diskusjoner og endringer, sier hun. 

Psykiatrisk testamente

Wittrup Djup mener det vil være et naturlig skritt at pasienter med beslutningskompetanse (samtykkekompetanse) gis anledning til å formulere sitt eget psykiatriske testamente (såkalte juridisk bindende forhåndserklæringer). Selv hvis dette innebærer at pasienten vil kunne komme dårligere ut av behandlingen.

–  All helsehjelp i Norge skal i utgangspunktet tilbys på et frivillig grunnlag, sier Wittrup Djup. Vi må strekke oss langt i arbeidet for å sikre frivillig basert helsehjelp som ivaretar brukernes personlige integritet. Vi har heldigvis flere eksempler på vellykkede tiltak som har redusert tvangsbruk.

Hun er ikke blind for dilemmaet: Skal en samtykkekompetent person med psykisk lidelse i en god fase, bestemme innholdet i framtidig behandling; i en situasjon vedkommende ikke lenger er samtykkekompetent?

 

"

..det bør være vanskelig når det som står på spill er at man fratar enkeltmennesker retten til å bestemme over sitt eget liv

"

– Det er ikke enkelt. Dette er en utfordring for behandleren og tjenesten selv. Men det bør være vanskelig når det som står på spill er at man fratar enkeltmennesker retten til å bestemme over sitt eget liv. Gjør du det, skal du være særdeles sikker på at det du gjør, ikke gjør det verre for pasienten. Og det er det vanskelig å være sikker på når du gjør noe mot pasientens uttalte vilje.

– Krav til «second opinion» og oppheving av slike erklæringer kun ved dom, kan være noe å vurdere i diskusjonen om slike erklæringer skal kunne være bindende, mener hun.

 

Åtte raske

God til: Å sove lite og huske datoer

Dårlig til: Å orientere meg. Jeg kjenner ingen med dårligere stedsans enn meg selv

Redd for: Å få kjeft

Hvis ikke psykolog: Kirurg, hadde det ikke vært for min ekstremt dårlige finmotorikk

Gjør på fritiden: Jeg er småbarnsmor. Jeg har ikke fritid

Ser på: Nytt på nytt, Netflix

Leser: Brillebjørn blir henta i barnehagen

Favorittnettsted:  www.krisepsykologi.no

 

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.