Hedersgjest:

Lyttekunstner

Rune Frøyland.

Rune Frøyland.

Rune Frøyland lytter. Til ansatte, barn og foreldre på Østbytunet behandlings-
senter. Til motparten når han forhandler for Akademikerne Helse. Men ikke nødvendigvis på samme måten. Det har gitt resultater i en mannsalder. 26. juni fylte han 60 år.

Jeans og jakke. Grånende skjegg. Hender tomme for dokumenter, men alltid med en kalender som så vidt får plass i innerlommen. Noterer han i den, skjønner du at han har fanget opp noe han syns er ekstra viktig. Men stort sett ser han på deg med vidåpne øyne mens han bruker ørene. Det er ikke tilfeldig. Å grave blikket ned i papirer stimulerer sjelden kommunikasjonen, enten det er en sinna guttunge eller en steil forhandlingsmotpart man snakker med:

– Det gjelder å bekrefte den du har foran deg. Og da må du være mest mulig til stede. Det motsatte gir ikke noe godt utgangspunkt for dialog, sier han.

Takstein fra oven

Vi er definitivt på landet. Det er grønne, bølgende flater overalt. Vi hører lyden av en sommerslapp fotball og guttepludring på tunet mellom de rødbeisete trehusene som utgjør Østbytunet behandlingssenter to øde busstasjoner fra Ahus. For noen dager siden var lydnivået et annet. I frustrasjon over livets tildragelser lot en ev beboerne det regne takstein fra internatbygningen. Nå er nye snart på plass.

– Sinnemestring. Det er det det handler om her. De som kommer til oss hater skolen. Skolen er en bekreftelse på at de ikke duger. Vi prøver å vise dem det motsatte, og vi har god tid. Når noen liker deg lenge nok, kommer du til et punkt da du ikke klarer å gjøre motstand lenger. Du begynner å tro på det selv, sier Frøyland såpass lavmælt at vår oppfatning av bergensere som nasjonens breiflabber blir alvorlig utfordret.

Vare for kritikk

– Hva sier man til en som meddeler seg ved hjelp av knuste takstein?
– «Jeg skjønner du er sint, men nå skal vi på kino», hvis det er det vi skal. Dette er barn som er kjempeekskludert. Vår jobb er å inkludere dem igjen. De er ekstremt vare for å bli kritisert, sier han.

Han har hatt det faglige ansvaret for barna på Østbytunet siden han kom hit i 1982 med tittelen sjefpsykolog. Sosial atferdsteori var tidens melodi. Konfrontasjon og konsekvenstenkning var ansett for å være godt fag. Man skulle ikke involvere seg for mye. Alle skulle behandles likt. Sakte, men sikkert snudde Frøyland skuta. Tilknytning mellom personalet og de 22 beboerne er ikke lenger tabu, så sant man ikke går av skaftet.

Hemmelig protokoll

Når Frøyland fronter det legetunge Akademikerne Helse, ligger taksteinen i ro. Men bakteppet for hans inntreden som leder for organisasjonen, var dramatisk nok: Vi er i 2005. I sluttfasen av forhandlingene blir det avdekket at daværende leder for Akademikerne Helse har underskrevet en hemmelig protokoll med motparten NAVO. Protokollen slår fast at de sosiale bestemmelsene skal forhandles på forbundsnivå for legene og på foretaksnivå for de andre Akademikerne-medlemmene. Lederen som kommer fra Legeforeningen, er uten ryggdekning i organisasjonene. NAVO påstår hardnakket at det foreligger en bindende tariffavtale, og saken havner i Arbeidsretten der arbeidstakersiden vinner knepent. Før det kommer så langt er forhandlingslederen vist døren, og nestkommanderende Frøyland rykker opp til posisjonen han har hatt siden.

– Jeg følte jeg hadde rutinen. Situasjonen krevde diplomati og en ikke-konfronterende linje; en terapeutisk stil jeg hadde erfaring med. Det var nok heller ikke ueffent for situasjonen at det kom en fra et annet sted enn legenes egne rekker, sier han.

Rune Frøyland som streikegeneral. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

Siden den gang har Frøyland trygget sin posisjon i spissen for Akademikerne Helse. I 2006 maktet paraplyorganisasjonen for første gang å samle hele arbeidstakersiden for å verne om de sosiale ordningene for sykehusansatte på sentralt nivå. Og i 2007 ledet han den aller første akademikerstreiken i sykehusene og fikk motparten tilbake til forhandlingsbordet under konflikten.

«Han virker samlende og bidrar til at vi fokuserer på det viktigste», lyder svaret fra sentrale kilder i Legeforeningen når vi spør dem hvordan han har fått så tydelig tillit også av den klart største akademikergruppen i helseforetakene.

Pokerfjes

Vi refererer honnørordene over møtebordet på Frøylands kontor. Han tar anerkjennelsen til seg med et smil som ikke syns. Hans varemerke, vil noen si: Ikke å røpe seg. I tillegg til å være etterrettelig og ha et blikk for horisonten bak det umiddelbare forhandlingsresultatet.

Pokerfjes er noe av det første Psykologforeningens nye tillitsvalgte lærer på kurs i forhandlingsteknikk.
– Det er ikke alltid lurt å sitte og nikke og bekrefte motparten under forhandlinger. Å nikke er psykologer veldig flinke til, og det må avlæres. Det ligger jo i forhandlingers natur at det ikke nødvendigvis er taktisk klokt å røpe hva du tenker eller bekrefte motpartens standpunkt nærmest på autopilot.

 Av og til kan det være smart å være litt sur. Det hender vi avtaler det på forhånd. De færreste er vant til det.

Tidenes kick

Personlig er entreprenørskapet noe av det 60-årsjubilanten liker best ved forhandlinger: Å finne løsninger. Gjerne midt i en kaospreget situasjon. Lokke en fugl Fønix opp av asken. En løsning som ideelt sett lar alle sitte igjen med opplevelsen av å være vinnere. Slik opplevde han det da han i 1996 var med på å få gjennomslag for spesialistkategorien sammen med legene og tannlegene. Frøyland og co ble latterliggjort: Hva var en «psykologspesialist» – en spesialist på psykologer....?

To nervepirrende måneder senere kom lønna som ga psykologer i den nye kategorien et lønnsløft på om lag 60 000 kroner. Vår mann fikk tidenes kick som forhandler, og det som hadde vært av kritikk forstummet raskt.  «Jess-opplevelsen» han hadde den gangen, forklarer nok hvorfor han nærmest er blitt avhengig av tillitsvalgtarbeid og gjerne går på en ny periode i sentralstyret etter landsmøtet i november – et halvt år før han kan feire trettiårsjubileum som visepresident.

–Det er mestringsopplevelser på høyt nivå, mener han.

Krabbegir

Helt siden han var ung har han drevet tillitsvalgtarbeid, enten det var som elevrådsleder, redaktør i skoleavisen, i militæret eller som PPT-psykolog. Det er slik han liker å omgås folk: Når det er en sak å samle seg om, enten det er fagforeningsarbeid eller bridge eller backgammon med gutta. 

Eller fiske for den saks skyld, på hytta i Hetlevik på Askøy utenfor Bergen der han ferierer hvert år med barnebarn, barn og to godt voksne foreldre. Fra båt eller en enslig holme milevis unna nattlige rådslag om forhandlingstaktikk og overhengsberegninger. Da får han tid til å lytte til vær og vind og seg selv.

Krabbefiske er min mindfulness, sier han. 

Gjennombruddet i Psykologforeningen fikk han da foreningen på begynnelsen av 80-tallet vedtok å legge ned seksjonen for skolepsykologer til heftige protester fra seksjonen selv. Sterke krefter gikk inn for løsrivelse fra moderforeningen. Frøyland stilte seg i bresjen for dem som mente det ville være for dramatisk. «Alle psykologer hører hjemme i Norsk Psykologforening», lød hans devise. Det vant såpass gehør at han stilte opp som skolepsykologenes representant i Lønns- og arbeidsmarkedsutvalget. Da han ble utvalgets leder, rykket han automatisk inn i Sentralstyret som visepresident. Der han han sittet siden han var 31 år gammel. Siden den gang har profesjonen vokst betydelig både i antall og anseelse. 

A- og B-lag

– Kan det bli for mange psykologer?
– Det er fortsatt behov for psykologer på nye områder. Et godt eksempel er innen somatikken. Der kan psykologer blant annet hjelpe pasienter til å skjønne sin kropp og sin smerte og gjøre livsstilsendringer slik at de slipper reinnleggelse. I dag er etterlevelsen av livsstilsråd bare 10-20 prosent, så potensialet er stort, sier han og fortsetter etter å ha sendt et «men» på tre sekunders glideflukt gjennom rommet:

– .. men...........vi kan bli så mange at lønnsmarkedet ikke blir godt.

Han medgir at det kan bli en utfordring og kan resultere i et A- og B-lag av psykologer når det gjelder lønn: Noen får fortsatt godt betalte jobber innen helsevesenet. Andre må finne alternative veier og kan ikke forvente spesialistlønn.

– Men vi skal hjelpe dem, sier han.

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.