Nøtterøy:

Kommunepsykolog – en unødvendig luksus?

- Nei, det betaler seg for lokalsamfunnet, svarer Anne-Kristin Imenes kontant. Arbeidet som kommunepsykolog for Nøtterøys rundt 20.000 innbyggere er et gode, både for befolkningen og for kommuneøkonomien, mener hun.

- Det handler om betydningen av tidlig innsats, sier kommunaldirektør for oppvekst og kultur Christian Thaulow i Nøtterøy kommune, og han fortsetter: - Vi tror på at det er viktig å hjelpe folk som sliter, på et tidligst mulig tidspunkt. Da er muligheten for effektiv hjelp størst. Venter vi for lenge kan det bli enormt kostbart – både for kommunen og for den enkelte. Hverdagen til den enkelte er det viktigste, sier han.

Nøtterøy er så tilfreds med sin kommunepsykolog, at de nå ansetter ytterligere en psykolog tilknyttet helsestasjonen.
- For der møter vi alle barn og alle foreldre, så slik sett understreker vi med dette lavterskeltilbudet.

Kommunal selvtillit

Imenes gir ansikt til Psykologforeningens visjon for kommune-Norges helsetjenestetilbud. Den går ut på at menneskene bør få lett tilgjengelig hjelp for sine psykiske lidelser eller plager, slik vi får det for våre somatiske lidelser. Behovet er det ikke lenger noen diskusjon om. Helsemyndighetene helt opp til minister og direktorat har vedtatt støtte til kommuner som satser på å ansette psykologer, fordi deres kompetanse representerer et manglende og verdifullt helsehjelptilbud i lokalsamfunnene, der menneskene bor.

Anne- Kristin Imenes. Foto: Gøril Wiker

Anne- Kristin Imenes. Foto: Gøril Wiker

Anne-Kristin er glad hun jobber i en kommune som har det hun kaller tilstrekkelig ”kommunal selvtillit” til å erkjenne at det til syvende og sist er kommunen som må ta ansvaret for sine innbyggere, også når det gjelder psykisk helse, og som derfor må ansette kunnskap og kompetanse.

- Kommunene må erkjenne hvilket ansvar de har for sine innbyggeres psykiske helse, og det har Nøtterøy kommune gjort. Spesialisthelsetjenesten er en viktig støttefunksjon i helsetjenestetilbudet totalt sett, men det viktigste tilbud må finnes der man bor, sier hun, og fortsetter: For i det øyeblikk du eller barnet ditt får vansker – hvem har da ansvaret? Når barnet ditt er trist og lei, og sier at han ikke vil leve lenger, eller plutselig begynner å vaske seg 50 ganger daglig, hvem kan hjelpe? Det kan være lenge å vente to til tre måneder på hjelp fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, trenger henvisning). Kanskje vurderes det at barnet ditt ikke har store nok vansker, og ikke er kvalifisert for hjelp fra BUP, - hva gjør du da?

Mange barn sliter med tristhet, angst, søvnvansker, spisevegring og konsentrasjonsvansker– problemer som kan vokse seg så store at de går ut over skolegang og evnen til å fungere sosialt. Man regner med at kanskje 20 prosent av barn og unge har slike problemer i større eller mindre grad, mens bare fem prosent av dem skal viderehenvises til spesialisttjenesten.

- Jeg etterlyser at kommunene innrømmer at de har et reelt ansvar for de 15 prosentene som spesialisttjenesten ikke skal ta! sier Imenes og legger til:

Lett å hjelpe

- Den gode nyheten er nemlig at det er lett å hjelpe disse barna, dersom man kommer tidlig til. De trenger hjelp til å forstå vanskene, og hva de kan gjøre med det. Så må foreldrene få kunnskap om hvordan de kan være gode støttespillere for barnet. Hun forteller om en gutt som fikk akutt vondt i magen. Fastlegen mente det var blindtarmen, det samme gjorde sykehuset, men heldigvis var kirurgen kritisk til diagnosen, så det ble ingen operasjon. Etter fire måneder kom smertene tilbake, og til slutt nektet gutten helt å gå på skolen. Psykologen mente han led av panikkangst, og behandlet ham i et par timer, og det var det som skulle til. Imenes er full av slike klienthistorier – som gjør inntrykk fordi vi så lett kan identifisere oss med både barn og foreldre.

Får ikke barna hjelp i tide, øker faren for større problemer senere. Det kan bli kostbart, både for den enkelte og for kommune. Et barn som ikke klarer å gå på skolen, kan blant annet koste samfunnet tapt arbeidsinnsats og sykefravær for foreldrene, som ikke får gått på jobb.

Et barn med uoppdaget ADHD kan pådra seg mange ekstraproblemer, kan slite ut lærere og ha behov for mye kostbar spesialundervisning dersom hjelpen og tilretteleggingen kommer sent. Barn med ADHD som får hjelp tidlig, kan derimot fungere svært godt. Dyre støttetiltak fra kommunen kan også slå feil, dersom man ikke har kartlagt barnets fungering og eventuelle psykiske vansker godt nok.

- Det er lønnsomt å hjelpe barn og unge, og helt nødvendig å forebygge f. eks. drop out-tendenser. De som til sist slutter skolen, kommer sjelden som en overraskelse. Vi ser at de aller fleste ungdommer som begynner å leke med rus, har falt ut av skolen, eller de henger bare så vidt med, på grunn av konsentrasjonsvansker, lærevansker, omsorgssvikt eller overgrep. De fleste kunne vært hjulpet, for rusproblematikk skjuler ofte psykiske vansker, sier Imenes.

På samme måte som selvskading, er rus også en type mestringsstrategi – til den begynner å leve sitt eget liv.

Tett samarbeid

I hennes kommune med rundt 20.000 innbyggere hadde hun i 2009 rundt 120 barn med journalføring. Totalt ble det 490 konsultasjoner, og 40 prosent av klientene trengte kun 1-2 samtaler. En nesten like stor gruppe fikk mellom 3-5 samtaler, og bare syv av barna hadde behov for mer enn 11 samtaler. Gjennomsnittet var, til tross for denne spredningen i tidsbruk, fire samtaler pr. sak.

Imenes samarbeider tett med kommunens 13 helsesøstre. ”De er svært gode til å oppdage tilstandsbilder hos barnebefolkningen, og har i tillegg høy anseelse blant barn og unge. Derfor er de en viktig inngangsport, som bygger tillit til andre hjelpere. Men helsesøstre har ikke spesifikk diagnose – og behandlingskompetanse når det gjelder for eksempel angst, depresjon, spiseforstyrrelser eller tvang.” I tillegg kommer tett samhandling med PPT som har mye spesialkompetanse, og med barnevernstjenesten, i tillegg til lærere, barnehager og fastleger.

 En vanlig arbeidsdag kan inneholde samtaler, veiledning, hjemmebesøk, pasientvurdering og korttidsbehandling. Ingen trenger skriftlig henvisning til Anne-Kristin. Det holder med en telefon.

- Jeg arbeider med tre hovedområder, sier hun: Tidlig intervensjon og korttidsterapier, konsultasjoner i og systemarbeid, som betyr deltakelse i tverretatlig tilbud, som for eksempel seksuelt overgrepsteam. kriseteam, SLT og Trygge lokalsamfunn sertifisering.

- Jeg pleier å si at kommunen er ankerfestet for beboerne. Du kan skrives ut av et sykehus eller BUP, men du kan altså ikke skrives ut av kommunen. Og nettopp derfor må kommunene ha et koordinerende hovedansvar for å tilby kompetent psykisk helsehjelp. Nøtterøy er en sånn kommune, sier Anne-Kristin Imenes, som ikke har noe imot å bli kalt ”landsbypsykolog”.

Eksempler

Angst og dårlig tannhelse

Tannlegen sender bekymringsmelding til barnevernet om Lise som er 10 år. Hun nekter å åpne munnen og tannhygienen er dårlig. Barnevernet frykter overgrepsproblematikk eller omsorgsvikt. Psykolog blir koblet inn. Kartleggingen viser at Lise er en modig, trygg og flink skolejente, men hun strever med angst og fobier på enkelte områder. Psykologen vurderer at Lise strever med tannlegeskrekk. Mor, Lise og psykologen jobber med angstmestring og forsiktig eksponeringstrening i forhold til munnhygiene. Etter noe oppfølging skjer det raskt utvikling og Lise viser gradvis større trygghet hos tannlegen.

Triste Marit

Mari er tynn, blek, ser sliten ut, og sier hun er mye trist. Hun har akkurat begynt på videregående, men strever med å følge opp skolen og fritidsaktiviteter. Hun spiser svært lite, og dette har pågått siden åttende klasse. Foreldrene og venninnene er svært bekymret og vil at Mari skal få hjelp. Helsesøster har tre samtaler, før hun kobler inn psykolog. Det vurderes at Mari har en anorektisk spiseforstyrrelse. Tankene rundt mat styrer livet hennes. Psykologen og Mari avtaler fem samtaler med kognitiv terapi som et forsøksprosjekt. Skjer det ingen endring, vil psykologen anbefale videre henvisning. Mari jobber målrettet, og etter tre samtaler ser hun allerede mye bedre ut. Etter fem samtaler avsluttes kontakten, da Mari ikke lenger har et spiseproblem.

Visste du at..

  • omkring åtte prosent av barn og unge i Norge har en diagnostiserbar psykisk lidelse
  • mellom 25 og 40 prosent har symptomer som varer i mange år
  • psykiske lidelser går ut over trivsel, læring og samvær med andre
Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.