Kolliderte med etikken

Bjørnar Olsen
Bjørnar Olsen. Foto: Arne Olav Hageberg

Det er ikke få timer Psykologtidsskriftet har brukt på å «veie og måle» informasjonsmengden og vurdere etiske aspekter i «Prestesaken». Likefullt ble redaksjonen felt av Pressens faglige utvalg (PFU).

– Vi har trått feil. Vi tar innover oss at enkelte av våre valg ikke har vært gode nok i arbeidet med denne saken, sier sjefredaktør Bjørnar Olsen til psykologforeningen.no.

Det var i februarutgaven 2017 at Tidsskriftet over 30 sider rullet opp den drøye ti år gamle «Prestesaken» under tittelen «Det store sviket»: En prest ble dømt for overgrep mot stedatteren. Straffen var ni års fengsel. I tillegg måtte han betale offeret 1,8 millioner kroner i erstatning.

Tidsskriftets journalister stilte spørsmål ved politiets innsats for å sjekke sakens fakta og om sakkyndiges mandat og rolle i retten: Er det eksempelvis faglig forsvarlig at psykologen svarer på spørsmål om årsaken til stedatterens fungering før skyldspørsmålet er blitt avgjort?

Ubehaget og alvoret

Et av spørsmålene Pressens faglige utvalg skulle ta stilling til, var om Tidsskriftet hadde gått for langt i å antyde at tiltalte ble offer for «Det store sviket»? Saken ble tross alt avgjort i to rettsinstanser og ble senere avvist av Gjenopptakelses­kommisjonen for straffesaker.

Like før jul kom konklusjonen: Psykologtidsskriftet har brutt god presseskikk. Redaksjonen får kritikk for fortellermåten; den konstaterende stilen og mangelen på balanserende opplysninger. Det er altså måten saken er formidlet på som har vært avgjørende for PFUs kjennelse .

Redaksjonen har overtrådt Vær varsom-plakatens 4.1, om å vektlegge saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Den har også brutt forpliktelsen etter VVP 3. 2 til å velge et bredt tilfang av relevante kilder.

Olsen kjenner på ubehaget og alvoret. I ettertid ser han at redaksjonen blant annet burde ha inkludert mer av informasjons­grunnlaget for rettens avgjørelse i reportasjen. 

– Vi kunne ha tydeliggjort hva retten la til grunn for å dømme presten i to instanser. Da kunne leseren selv ha vurdert relevansen av sakens ulike opplysninger. Det hadde vi oppnådd mer balanse i saksframstillingen, og troverdigheten vår ville trolig ha stått seg, mener han.

"

Det virker altså som vi ikke er felt for hva vi har med i saken, men snarere for hva vi ikke har tatt med 

"

Maktkritisk prosjekt

Han påpeker dilemmaet ved å jobbe med saker der sentrale kilder, blant andre den fornærmede stedatteren, kirken og politiet ikke vil stå fram.

– Det fratar oss ikke ansvaret for å lage en balansert framstilling. Når primærkildene ikke vil fortelle, burde vi fått frem stemmene på annet vis. Enten ved å ta med mer av informasjonsgrunnlaget for rettens avgjørelse. Ved å la tredjeparter som ikke var direkte involvert i saken snakke «på vegne» av dem. Eller – og kanskje best – vist frem den journalistiske metoden vi jobbet etter slik at leseren selv kunne vurdert våre eksklusjons- og inklusjonskriterier selv. Dette ville gjort fremstillingen mer åpen for leseren og bidratt til økt troverdighet.

– Det virker altså som vi ikke er felt for hva vi har med i saken, men snarere for hva vi ikke har tatt med.

Sjefredaktøren sier at redaksjonens utgangspunkt aldri har vært at presten ble uskyldig dømt, men å undersøke om selve grunnlaget for dommen var feil. Det fremgår av reportasjen, noe som også blir påpekt av PFU.

– Vi ønsket å stille spørsmål ved sakkyndiges rolle i retten og påtalemaktens ansvar for å gjøre selvstendige undersøkelser uavhengig av sakkyndiges vurdering. Dette er et maktkritisk prosjekt. Et prosjekt som ville undersøke nærmere om viktige sider ved rettssikkerheten var ivaretatt. Vi stilte blant annet spørsmål om sakkyndiges vurderinger har fått ufortjent stort gjennomslag, sier han.

– Vi mener at nettopp vår redaksjon har god kompetanse på å gå inn i en sak som dette, der vi dokumenterer at troverdighetsvurderinger, psykologers rolle i retten, psykisk helse og andre psykologiske temaer er en del av sakskomplekset.

Pressens samfunnsoppgave

Én ting setter sjefredaktøren særlig pris på i PFU-kjennelsen: At Psykologtidsskriftet blir anerkjent for å ta pressens samfunnsoppgave på alvor og med «Prestesaken» befinner seg i «kjernen» av samfunnsoppdraget.

– Det er altså ingen tvil om at denne typen saker ligger innenfor mandatet til en kritisk presse som Psykologtidsskriftet er en del av, sier han.

–  I hvor stor grad har en relativt liten redaksjon som Psykologtidsskriftet kapasitet til å drive klassisk gravejournalistikk som ofte vil være svært arbeids- og ressurskrevende?

– Jeg tror mye kvalitetssikring og tidsbesparelse kan oppnås hvis vi blir flinkere til å forkaste en redaksjonell sak tidlig dersom den viser seg ikke å holde vann. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for å stille kritiske spørsmål ved egne prosjekter og hypoteser, og eventuelt «drepe» dem underveis hvis de ikke er liv laga, sier Olsen.

"

En av de viktigste lærdommene (...) er å gjøre Vær varsom-plakaten til en levende del av det daglige livet i redaksjonen

"

 

Olsen opplyser at Tidsskriftet nå kommer til å bruke PFU-kjennelsen internt i redaksjonen som læringsredskap.

– En av de viktigste lærdommene av fellelsen i PFU er å gjøre VVP til en levende del av det daglige livet i redaksjonen, og å bruke VVP aktivt som arbeidsverktøy gjennom alle fasene i arbeidet med enkeltsaker for å sikre oss at vi befinner oss innenfor pressens etiske rammeverk og ikke trår feil.  

Han sier redaksjonen vil invitere kompetente folk utenfra for å gjennomgå kjennelsen og Prestesaken i detalj for å se nærmere på hva de kunne ha gjort annerledes.

– Vi har høye mål for Tidsskriftet, men de skal ikke gå på bekostning av det etiske regelverket vi er forpliktet til å følge, sier Olsen.

Emneord: Tidsskriftet , etikk

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.