Hedersgjest

– Ingen tør være uenig med oss

Jessica Harnischfeger

– Vi har tidsånden på vår side. Ingen tør være uenig med oss.

For ti år siden kom noen få engasjerte psykologer sammen i Oslo for å danne Forening for Interkulturell Psykologi (FIP) . Medlemstallet er fortsatt ikke mer enn rundt 30 psykologer. Men jubileet blir markert med et fulltegnet spesialkurs i Oslo den 23. november.

– Det er svært gledelig, mener FIP-leder Jessica Harnischfeger, som er vår hedersgjest.

Innflytelse

Om medlemstallet ikke er imponerende, har FIP nemlig hatt betydelig innflytelse i Norsk psykologforening de siste årene. 

"

...god vilje er ikke nok

"

– Mangfold og marginaliserte grupper er pr. definisjon viktige i dag. Dette er på mange måter også vår største utfordring, sier hun. Forklaringen er at god vilje ikke alene er nok – tydelig bevissthet og endret praksis er viktigere for psykologer og hjelpeapparat.

I Psykologforeningen er perspektivene til FIP – som altså har som formål å arbeide for bedre helsehjelp til alle marginaliserte grupper, og øke bevisstheten om diversitet (mangfold) – tatt inn i målbeskrivelsene i spesialistutdanningene.

Og i hovedsatsingsområdet ble det ved siste Landsmøte vedtatt en protokolltilførsel om at man i særlig grad skal være opptatt av den store andelen flerkulturelle barn i barnebefolkningen. Programmet til det frie spesialkurset, «Lost in translation», som markerer jubileet, antyder hva interkulturell psykologi handler om: Om arbeid med «de usynlige», papirløse mennesker; om krysskulturell trygghet i terapirommet, om kultursensitiv kognitiv terapi, og om tilpasning av psykologpraksis på tvers av kulturer.

– Det handler i bunn og grunn om rettferdighet. Alle mennesker i Norge har rett på helsehjelp som hjelper. Når vi ser at den hjelpen som finnes er utformet etter flertallets behov, må vi interessere oss for årsakene til at vi ikke når frem til marginaliserte grupper, sier hun og gir eksemplet fra sitt eget arbeidssted:

Lavt forbruk

– Her på familievernkontoret i Homansbyen har vi gratis lavterskeltilbud med erfarne spesialister tilgjengelig for publikum. Det er en kostbar og god tjeneste, som arbeider forebyggende for å unngå familiekonflikter. Men forbruket i innvandrerbefolkningen er lavt. Det er liten grunn til å tro at ikke somaliere og polakker har hjelpebehov slik den norske befolkningen har det. Men de finner oss ikke.

 

"

Det handler i bunn og grunn om rettferdighet

"

 Jeg mener at vi ikke bare kan lene oss tilbake og mene at de «får ha det så godt» –  hvis de ikke vil ha vår hjelp.  Hvis vi ikke er opptatt av hvilken hjelp disse gruppene trenger, bidrar vi jo selv til marginalisering.

Jessica Harnischfeger er selv tysk, og kjenner seg daglig som en innvandrer i Norge, men en meget privilegert en. Første gang hun kom hit var i -92, som utvekslingsstudent på gymnaset.  Størst utbytte etter det året? At hun lærte norsk.

– Jeg tenkte den gang at jeg hadde lært verdens minst(!) anvendelige språk.  Men norsken skulle vise seg å bli min viktigste kapital noen år senere. Den reddet meg, sier hun. Arbeidsmarkedet for psykologer i Tyskland var dårlig da Jessica var ferdig med studiene.  Hun oppdaget en stillingsannonse der DPS i Ålesund søkte etter psykolog.  Hun søkte jobben, og i konkurranse med 150 andre tyskere fikk hun den!  Norskkunnskapene var avgjørende.

I dag bor hun i Oslo med mann og to barn på fire og åtte år. Og arbeider på familievernkontor på Frogner. Mer enn dette har ikke Jessica behov for å avsløre om privatlivet.  Hun er mer opptatt av sitt engasjement for dem som står utenfor det norske flertallet.

Optimistisk

– Vi skal huske at i dag er rundt 32 prosent av Oslos befolkning 1. eller 2. generasjons innvandrere. Jeg er likevel optimistisk med hensyn til fremtiden.  Vi ser at psykologistudentene at opptatt av kulturpsykologiske tema.  De vet at de vokser opp i en verden som forandrer seg, og at de vil trenge disse perspektivene i enda større grad.

 

"

..vi må finne alle dem som står utenfor, ikke bare innvandrere og homofile

"

– Samfunnet vårt består for det meste av hvit, norsk middelklasse. Men vi må finne alle dem som står utenfor – altså, ikke bare innvandrere og homofile, som vi oftest tenker på. Å være fattig i Norge er også i stor grad å stå utenfor, sier Jessica Harnischfeger, og vil utfordre psykologkolleger landet over til å bevisstgjøre seg hva det betyr å tilhøre et kulturelt mindretall.

– Psykologer er privilegerte og derfor har et ekstra ansvar. Folk i nød henvender seg til oss. Og mennesker som sliter skal ha visshet om at de blir tatt godt imot av det norske helsevesenet. Mitt største håp er at det ikke vil være behov for FIP i fremtiden. 

 

Åtte raske om Jessica

God til: Å bake brød og snakke norsk!

Dårlig til: Beholde roen

Redd for: Ekskluderende holdninger, de fører til vold og faenskap

Hvis ikke psykolog: Jurist eller skuespiller

Leser: Mye skjønnlitteratur, først og fremst. Akkurat nå er det Virginia Woolf.  Vi er født på samme dag og har mye til felles.

Ser på: Himmelen

Favorittnettsted: Svart skjerm.  Best når maskinen er slått av.

Gjør på fritiden: Går i skogen med barna mine. Det er helt sant!

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.