Hedersgjest:

I strupen på selvhjelpskulturen

Ole Jacob Madsen

Ole Jacob Madsen

Til syvende og sist er det kanskje den evige jakten på det optimaliserte selvet som gjør oss psykisk syke, og mange psykologer som leder an i jaktlaget. Omtrent slik kan man lese psykolog og filosof, førsteamanuensis Ole Jacob Madsen. Han protesterer i hvert fall ikke når vi presenterer ham for tolkningen.

Heller ikke når vi karakteriserer ham som ´kjetter´, der han stikker et blekt ansikt over bokstablene på kontoret i fjerde etasje i Harald Schjelderups Hus på Universitetet i Oslo. I sin nye bok «Det er innover vi må gå», går han i strupen på selvhjelpslitteraturen. Skytset han fyrer av, har potensial til ramme både psykologifaget som sådan og gode kolleger, vi hadde nær sagt midt i selvfølelsen.

Gå til Åtte raske om Ole Jacob Madsen.

«Selvfølelse» har fått et eget kapittel i boka. Madsen beskriver begrepets solide gjennomslag i norsk terapeutisk kultur: Selvfølelsen er all psykes mor; selv kjernen i vårt psykologiske immunforsvar. Den må trenes, veies og pleies og er sentrum for et prosjekt der hver enkelt av oss kan bli vinnere. Den kan alltid bli noen hakk bedre. Det er langt på vei opp til oss selv, bare vi ser innover. Det er der lykken ligger, for å si det litt enkelt. Rent bortsett fra at det er store muligheter for at vi forskrever oss underveis mot et endemål som ikke fins.

– Innenfor en slik tenkning bli samfunnsskapte forhold mindre viktige og får være i fred, selv om de kan ha vesentlig betydning for våre livsvilkår. I dette perspektivet blir den psykologiske selvhjelpslitteraturen omtrent det samme som medisinernes pille for alt som er ille, sier Madsen.

Gjennomslagskraft

Da han var på studietur i selvhjelpshyllene til de store bokhandlerne, fant han metervis med udekkede behov. Oppdagelsen ga støtet til den kulturpsykologiske analysen som nå foreligger. Forfatteren selv mener det er på høy tid den kommer.

– Selvhjelpslitteratur har fått stadig mer gjennomslagskraft og fortjener kritisk oppmerksomhet. Den har fått råde grunnen altfor lenge uten sunn akademisk skepsis, hevder han.

Han mener rammebetingelsene for å lykkes i selvhjelps-markedet er relativt nådeløse: Man må rope høyt for å bli hørt gjennom støyen fra konkurrentene. Det må helst gis plass til et feelgood-element, og verktøyene som tilbys, må til syvende og sist kunne håndteres av leseren selv. Dette er alle faktorer som drar i retning av overforenklinger. Men noen faller altså for fristelsen.

– Selv om vi vet at ordentlig forandring, ordentlig terapi, egentlig skal gjøre litt vondt, påpeker han.

Selv hevder han å være på parti med forbrukerne.
– Til selvhjelpshyllene kommer folk med sine frustrasjoner og lengsler. Da fortjener de noe bedre enn mye av det de får servert. Vi tillater ikke at helsekostbutikkene lover gull og grønne skoger hvis de ikke kan dokumentere at det er det man får. På samme måte trenger selvhjelperne et direktiv, mener Madsen.

Mindfulness

Det kritiske søkelyset som strømmer ut av boka, er bredt. Det treffer «slagere» som nevrolingvistisk programmering, kognitive lavterskelprogrammer som Psykologisk førstehjelp og mangfoldet av teknikker som hører hjemme under paraplyen mindfulness.

– Hva er egentlig galt med «å optimalisere sitt eget potensial», eller å lære «å bli den beste utgaven av deg selv»?

– Det er ikke galt å utvikle seg selv, eller å oppdra barna sine for den saks skyld. Som småbarnsfar gjør jeg jo dette selv hele tiden. Det er når selvhjelpstilbyderne i for stor grad internaliserer årsaken til problemer, trøbbelet oppstår.

Tidligere har Madsen fortalt om rengjøringsassistenten, som i et stadig mer stressende arbeidsmiljø går i terapi for å takle belastningene. I en anmeldelse av hans nyeste bok i Klassekampen , beskriver Joanna Rzadkowska observasjoner hun gjorde som tolk på et NAV-kontor i Bærum der det hang plakater med påskriften: «Det var ikke evner jeg manglet. Det var selvtillit» og «Å gå fra stønad til lønn gjør mye for selvfølelsen». Er vi i ferd med å kneble all maktkritikk med imperativet: «Skjerp deg!» er et nærliggende spørsmål, skriver Rzadkowska. 

I boka bringes leserens tanker til Karl Marx når Madsen spør om selvhjelpsbøkene har erstattet religionen som en ny form for «opium for folket». Han innser at det er risikabelt å hente fra den historiske materialismens far hvis man vil unngå å bli beskyldt for å ha dyttet et venstreradikalt prosjekt inn mellom linjene i boka. Men selv mener han tankene han bringer til torgs like gjerne hører hjemme innenfor rammen av tenkningen til konservatismens far, 1700-tallsfilosofen Edmund Burke, som var opptatt av at vi må rette oppmerksomheten utenfor oss selv, både historisk og fremtidig, hvis vi skal sørge for oss selv og våre etterkommere.

Romantiske forestillinger

– Hvis det er slik du antyder, at mange psykologer først og fremst fungerer som veivisere til vår egen navle, hvorfor er det blitt slik?

– Langt på vei rendyrker psykologstudiet den kliniske psykologien. Studentene har romantiske forestillinger om å drive terapi. Det er det som er psykologi i dens reneste form. Akkurat som «ekte» politiarbeid for politistudenter er å pågripe tyver.

Dessuten ligger det føringer i selv hjelperrollen, mener han: Som helsepersonell er man etisk forpliktet til å hjelpe, til å avsi en diagnose, tilby en metode. Det skaper gode rammer for behandling, men kanskje ikke så mye mer.

– Hva med kommunepsykologrollen som er i ferd med å utvikles som et resultat av en mangeårig politisk satsing? Den viser jo i praksis at det er godt mulig å ta noen skritt ut av terapirommet?

– Ja, det finnes noen gode eksempler. Men evalueringen av satsingen viser at et overveldende flertall av kommunepsykologene likevel gjerne ender opp med å gi behandling. Handlingsrommet for å bryte ut av en tradisjonell terapeutrolle, er begrenset, sier han.

Les også: Kommunepsykologene vil jobbe mer forebyggende

Hans egen kliniske erfaring er begrenset. Han har ett års praksis som PP-psykolog, og erkjenner at han i dag befinner seg langt fra vanlige psykologers kliniske hverdag. Selv synes han ikke det gjøre så mye. «Å bære fram ideer» er legitimt og nødvendig nok. Det er en av akademias viktigste oppgaver. Han føler ingen forpliktelse til å gi praktiske råd og svar. Her er det filosofen Madsen som trenger igjennom:
 
– Hvis man blir mer opptatt av å gi svar, enn å stille spørsmål, er det ikke lenger filosofi. Å gi svar er det nok av andre som gjør, sier han.

 

Åtte raske

 
Flink til: Å massere
Dårlig til:  Å lyve
Redd for: Svaner
Opptatt av på fritiden: Barna mine
Hvis ikke psykolog: Bibliotekar
Ser på: I det siste Masterchef Australia på TLC
Favorittbok: The Portrait of a Lady av Henry James
Favorittnettsted:  Fotballsidene til The Guardian

Les om flere av våre hedersgjester.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.