Hedersgjest

Den gode tviler

Tonje Lossius Husum

– Etisk refleksjon er et verktøy for å gjøre verden mindre endimensjonal og hindre maktovergrep, sier Tonje Lossius Husum.

Hun stryker hånden over den den første boka utgitt på norsk om etikk i psykiske helsetjenester.

Den er etterlengtet. Som fagdisiplin har medisinsk etikk først og fremst hatt biomedisinen som nedslagsfelt. Det skyldes ikke minst oppgjøret etter andre verdenskrig: Nürnbergprosessen avdekket nazilegenes overgrep mot fanger og funksjonshemmede. De etiske prinsippene om at helsehjelpen skal gagne og aldri skade, kan spores helt tilbake til den Hippokratiske eden fra 500 år før vår tid, men krigserfaringene hadde vist at det var mye å gå på.

Og de påfølgende tiårene ble medisinsk etikk satt på dagsorden for alvor. Det skjedde blant annet gjennom etablering av prinsippet om «informert samtykke». Det fastslår at den som samtykker, skal være tilstrekkelig informert om det hen samtykker til. Prinsippet har gjort at frivilligheten har solid fotfeste i somatikken: Ingen skal kunne tvinge deg til behandling du ikke selv ønsker.

"

1. september 2017 er en merkedato

"

Samtykkekompetanse

Psykisk helsefeltet var en øy uten broforbindelse med denne utviklingen; utenfor rekkevidde av tradisjonell moral og rettslige standarder. På usikre bein er feltet kommet etter.

Lossius Husum mener 1. september 2017 er en merkedato. Fra denne datoen gjelder vilkåret om at det skal foreligge manglende samtykkekompetanse før det kan treffes vedtak både om tvungen observasjon, tvungent psykisk helsevern og behandling uten eget samtykke.

– Reformen er helt nødvendig for å sikre økt selvbestemmelse og rettsikkerhet også for pasienter med psykiske lidelser, sier hun.

Mengdetrening

Hun mener 355 boksider øremerket «Etikk i psykiske helsetjenester» peker i samme retning:  

– Behovet for etisk refleksjon er spesielt stort innenfor systemer der maktforskjellene er så store som i psykisk helsevern. I lukkede institusjoner som forvalter makt, er pasientene særlig sårbare, sier hun.

"

..bekymringene er trolig overdrevne

"

Lossius Husum, som har egen psykologpraksis og er tilsatt ved Institutt for medisinsk etikk (UiO), har fått med seg at noen fagfeller mener det vil være vanskelig å vurdere når en pasient er samtykkekompetent. Hun tror bekymringene er overdrevne.

– I de fleste tilfellene er det de psykiatriske legevaktene som innlegger på tvang. De gjør det hele tiden. Bare i Oslo fatter legevakten cirka 350 vedtak i året. Dem jeg snakker med, mener det er relativt uproblematisk; at det først og fremst handler om mengdetrening, sier hun.

Og til trøst: På trappene er et nettkurs i regi av Helsedirektoratet. Det vil gi psykologer og andre anledning til å tørrtrene på å vurdere hvorvidt en pasient er samtykkekompetent eller ikke. Premieren forventes i løpet av våren.

Les også

Når er nok nok?

– Psykiske helsetjenester er på mange måter er innhentet av virkeligheten. Av krav om pasientautonomi og brukermedvirkning. Av tverrfaglighet som krever samordning og felles begrepsforståelse, sier Lossius Husum.

I dette landskapet håper psykologen og forskeren at boka hun har bidratt til, kan vise vei.

Hva skal så egentlig være tema for etisk refleksjon?

«Etikk i psykiske helsetjenester» tar mål av seg til å utvide perspektivet utover de åpenbare feltene der individets grunnleggende rettigheter blir satt i spill; der grensene mellom ivaretakelse og alvorlige krenkelser står i fare for å bli visket ut.

"

Psykologer jubler sjelden over styring og overordnede føringer

"

For hvor går grensen for behandling? Hvilke overveielser bør ligge til grunn for hvordan vi skal prioritere helsevesenets begrensede ressurser.

– Hvem skal si ifra når nok er nok? Skal vi for eksempel gi langtidsterapi til folk som har det relativt greit, spør Lossius Husum.

Og når det gjelder medikamentell behandling for psykiske lidelser: Når bikker hensynet mellom risiko og forventet effekt over på feil side? Hvor går grensen mellom individuell frihet og samfunnets behov for å beskytte seg mot pasienter som kan utgjøre en risiko?

Spørsmålene er mange, fasitsvarene står ikke i kø. Husum medgir at ikke minst prioriteringsvurderinger er vanskelige:

– Som psykologer vil vi så gjerne hjelpe. Vi jubler sjelden over styring og overordnede føringer. Etisk refleksjon kan hjelpe oss med å gjøre kvalifiserte faglige valg: Hvilke hensyn styrer det vi velger? Bringer valgene våre oss nærmere målet vi jobber mot, eller bør andre hensyn enn de vi er bevisste få større plass?

Møtt med latter

Husum brenner for å gi tvilen større spillerom i psykisk helse.

– Tvilen er et gode. Den viser oss at verden ikke er endimensjonal. Innenfor et usikkert fag som psykologi, blir det ekstra viktig med en konstruktivt tvilende holdning, sier hun.

Hun husker særlig én episode der hun selv var den som utfordret etablerte sannheter. I studietiden tok hun vakter på Gaustad sykehus. Hun hadde observert et mønster av hardhendt behandling av én av pasientene: Hver gang pasienten skulle legge seg, låste situasjonen seg. Personalet grep inn, konfliktnivået økte.

"

Vi trenger mer tvil i psykisk helsevern

"

–  På et behandlingsmøte dristet jeg meg til å foreslå at vi skulle gjøre en atferdsanalyse; analysere om det var noe vi kunne endre på i forkant og dermed unngå den vonde situasjonen. Jeg hadde lært om atferdsanalyse på psykologistudiet og var ivrig, smiler hun.

Hun ble møtt med overbærende latter og beskjed om at hun ikke hadde jobbet på avdelingen lenge nok til å skjønne hva hun pratet om.

– Da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle slutte å utfordre etablerte rutiner i psykisk helsevern, sier hun.

Optimist

I den nye etikk-boka er hun medforfatter på to artikler: En om etiske dilemmaer ved bruk av tvang, en annen om krenkelser i møte med psykiske helsetjenester. Tematikken har vært en rød tråd i karrieren hennes. Helt siden 2011 da hun tok doktorgrad med avhandlingen Variasjon i bruk av tvang i psykisk helsevern .

Hun er blitt gradvis mer optimistisk når det gjelder muligheten for å redusere bruk av tvangsmidler. Hun viser blant annet til innsatsen til akutt-teamet på Lovisenberg sykehus der de tok et oppgjør med egen praksis på inntaksposten. Resultatene er oppsiktsvekkende og allerede godt kjent fra mediene: Over en toårsperiode ble bruk av mekaniske tvangsmidler i form av beltelegging redusert med 85 prosent. 

Selv har hun gjennomgått forskningslitteraturen og funnet at de fleste tiltak og intervensjoner har god effekt.

Folkehelsearbeid mot tvang

– Det viktigste er å ha vilje og bevissthet om målet, sier hun og trekker blant annet fram verktøy for systematisk risikovurdering, brukerinvolvering og gode relasjoner og kontinuitet i relasjonene mellom personalet og pasientene.

"

Å forebygge tvang bør begynne lenge før krisen oppstår

"

Hun er imidlertid blitt stadig mer opptatt av det som skjer utenfor klinikken. Hun mener det ligger store muligheter i å bruke også folkehelsearbeid for å forebygge tvang.

– Jeg er overbevist om at både godt utbygde kommunale tjenester, inklusjon og kamp mot ensomhet nytter. «Ensomhet» er et vanlig fellestrekk ved mange av pasientene som opplever tvangsvedtak. Det gjør det rimelig å tro at lokale tiltak som underbygger sosial støtte og nettverksbygging kan forebygge tvang.

– Vi må i større grad enn før rette blikket mot pasientenes hverdagsliv. Kanskje trenger folk hjelp til å få orden på økonomien, til å gjøre noe med ustabile boforhold og bryte ut av ensomhet. Å forebygge tvang bør begynne lenge før krisen oppstår, sier Lossius Husum.

 

Åtte raske om Tonje

God til: Å glede meg

Dårlig til: Rutinearbeid

Redd for: At noe skal skje med mine nærmeste

Hvis ikke psykolog: Marinbiolog

Gjør på fritiden: Dykker og danser

Leser: Dameblader når jeg vil koble ut

Ser på: Britisk krim

Nettsted: Faktisk.no

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.