Din idé:

- Hold fram kunnskap om normalpsykologi

Hva bør være Psykologforeningens hovedsatsings-
område i perioden 2013-16? Under vignetten Din idé har vi invitert ressurspersoner i og utenfor det psykiske helsefeltet til å komme med innspill og forslag. Først ute er psykisk helseaktivist og debattant Sigrun Tømmerås.

- Hvordan mener du samfunnet kan dra bedre nytte av psykologisk kunnskap og kompetanse innenfor helsesektoren?

Jeg mener psykologer i mye større grad bør vektlegge traumeteori, og holde denne oppe i debatter om psykiske lidelser og psykisk helsevern. Man bør vise at det fins alternative tenkemåter til den psykiatriske og medisinske, og holde fram kunnskap om såkalt normalpsykologi, om hvordan mennesket i sin alminnelighet tenker og reagerer, og bruke denne i forståelse av psykiske problemer. Heller enn å gå med på en diagnostisk og sykdomsorientert tankegang, bør psykologene stå for den kunnskapen og de perspektivene de har som kan bidra til å skape mening og logikk i de psykiske prosesser og kriser mennesker går gjennom. Med tanke på brukermedvirkning i helsevesenet, må traumatiserte pasienter som ønsker å jobbe med sin traumehistorie, i større grad enn nå respekteres.

Sigrun Tømmerås

Sigrun Tømmerås

Også i somatikken mener jeg psykologisk kunnskap og kompetanse, og spesielt på traumer, er viktig. En grunn er at psykiske traumer kan gi “uforståelige” somatiske symptomer; en annen er at traumatiske erfaringer, som seksuelle overgrep og tortur, kan gjøre pasientrollen vanskelig ved somatisk sykdom, fordi kroppen blir objektivisert og gjort ting med, med den følge at pasienten kan bli retraumatisert. I slike situasjoner hadde det vært bra om pasienter hadde hatt tilgang til psykologhjelp på sykehuset for å bedre mestre sykdom og undersøkelses-/behandlingssituasjon.

- Hvordan og på hvilke samfunnsområder utenfor helsesektoren synes du psykologisk kunnskap og kompetanse bør utnyttes bedre?

Jeg synes momentene i svaret mitt ovenfor kunne gjøres kjent for samfunnet også utenfor helsevesenet, for å bevisstgjøre om at de opplevelser og livsvilkår man har opp gjennom livet, påvirker psyken vår og kan utløse psykiske problemer, eller motsatt: legge til rette for vekst og trivsel. Selvsagte, men viktige tanker som burde vektlegges i høyere grad i skoleverket, på arbeidsplasser, i møte med offentlige instanser (f.eks. Nav) osv. Dette kunne psykologer bidra til bevisstgjøring om, uten av den grunn å skilte med at de sitter på den absolutte, vitenskapelige sannheten, heller som innspill, og med en oppfordring til folk om å diskutere og gjøre seg opp sine egne meninger. Og så synes jeg, i likhet med filosof og psykolog Ole Jacob Madsen, at psykologien bør kjenne sin besøkelsestid. Det er ikke selvsagt at psykologisk tenkning er nyttig på alle områder i samfunnet eller at all psykologisk kunnskap og forskning er god og riktig. Noe av den er faktisk dårlig, og kan gjøre skade. En større nøkternhet og mer refleksjon omkring egen vitenskap kunne vært på sin plass blant psykologer.

- Hva bør være Psykologforeningens politiske satsingsområde de nærmeste årene?

Jeg mener det bør bli større fokus på traumer i barne- og ungdomstid. I Tidsskriftets marsutgave 2012 var det en fagartikkel som viste at helsevesenet mange ganger ikke oppdager traumer hos barn (Ormhaug et al.). Dette kan føre til at barn må fortsette å leve med store belastninger, som overgrep, uten at de får hjelp fra voksne til å stoppe dem. Det er langt større oppmerksomhet rundt det juridiske ved vold og overgrep enn det er på det helsemessige, blant annet fra de ansvarlige statsråder. Da Reigstad, Jørgensen og Wichstrøm publiserte en studie i Nordic Journal of Psychiatry 1/2006 om misforholdet mellom unge pasienters erfaringer med vold og overgrep og andelen helsevesenet klarte å fange opp, var det nedslående at undersøkelsen, tross sjokkartede funn, knapt ble nevnt i det offentlige rom. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16500801

Pasienter i helsevesenet kan oppleve å få feil eller mangelfull behandling når traumer overses. I et vedlegg til Raundalen-utvalgets rapport NOU 2012:5 skriver psykolog Arne Blindheim: "Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har, og til tross for at sammenhengen mellom psykisk helse og traumatisering er svært sterk, ser vi at i store deler av psykisk helsevern er det svært lite fokus på oppvekstvilkår som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgssvikt... Mange opplæringsinstitusjoner for psykologer, psykiatere og andre faggrupper har omtrent ikke fokus på omfattende vold/misbruk i oppvekst i det hele tatt når de lærer opp ulike faggrupper... Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt.” Ifølge professor Vincent J. Felitti, en av de ansvarlige for den store amerikanske undersøkelsen Adverse Childhood Experiences Study, som hadde over 17.000 voksne informanter, har man beregnet at skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA (ref.: Skam i det medisinske rom. Red.: Pål Gulbrandsen, Grete Stang, Bente Wilmar og Per Fugelli).

Å forstå psykisk uhelse i lys av uheldige forhold i pasientens livshistorie, kan også være viktig for å redusere stigmatisering av personer med psykiske lidelser. Mange studier har vist at det er psykososiale forklaringsmodeller som fremmer gode holdninger hos folk, og ikke biogenetiske, se f.eks. artikler av henholdsvis Ben Goldacre http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/oct/09/ben-goldacre-bad-science-adhd-stigma og Ethan Watters http://www.nytimes.com/2010/01/10/magazine/10psyche-t.html?_r=1&pagewanted=all

Gå til Sigruns blogg.

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.